Av Arild Molstad
Inntil nylig har Cayman Islands alltid ligget litt utenom allfarvei. Til og med sjøfareren Kristoffer Columbus fikk først tilfeldigvis øye på dem under sin siste Karibia-seilas i 1503.
Nå fremstår de i nyhetene fordi øyene topper den beryktede offshore bankboks-svartelisten til EU, og på grunn av en styrtrik amerikaner som vil hvitvaske Cayman Islands ved å bygge luksushoteller på strendene. Og her til lands fordi det oppsto i sin tid tvil om legaliteten til oljefondsjefen Nikolai Tangens trustfond-portofolio, plassert på dette til dels lukkede skattepararadiset.
Skatteparadisets skyggesider
Både under Wall Street-crashet i 2008 og deretter i kjølvannet av «Panama Papers»-skandalen har Cayman-øyene preget forsidene på internasjonale aviser og tidsskrifter. Dette skyldes ikke som for andre solfylte karibiske tropeøyer sine blendende hvite sandstrender, men det diametralt motsatte: Skatteparadisets skyggefulle transaksjoner i luftavkjølte kontorer. I konkurranse med klodens notoriske off-shore steder rager The Caymans helt på toppen av svartelisten. Ikke underlig at øyene dukker opp i finanskrim-forfatteren John Grishams romaner.
FN regner Caymanøyene som et «ikke-selvstyrt område». Hva innbyggerne vil kalle øyene hvis en eksentrisk amerikansk multimilliardær får trumfet gjennom sine ekstravagante planer, er et populært diskusjonstema over iskalde sundowner-drinker i hovedstaden George Towns beach-barer.
Spør du noen på George Towns turistkontor om antall bankbokser og papirselskaper i forhold til innbyggertallet (66 000), blir du neppe klokere. Men vil du få igang en livlig samtale med øyboerne, er nok sjansene bedre hvis du skjenker i en iskaldnCaybrew øl og henslengt introduserer navnet til doldisen Kenneth Dart.
Superluksus og søppelfylling
De færreste har sett ham, selv om Dart har vært registrert som fastboende i 25 år. Noen kaller ham for Batman eller Howard Hughes; han er etter sigende øyenes overlegent største eiendomsinvestor. Nå er han i ferd med å forvandle øyene til et slags karibisk versjon av Dubai. Det bekymrer mange at dette skal foregå i et lite øysamfunn i hendene på lyssky, anonyme eiere og spekulanter, samt en voksende vannstand.
Selv har han konvertert hotellet tidligere kjent som West Indian Club til sin private residens. Derfra akter 71-åringen å styre Caymans fremtid, som – får han sin vilje, og hvorfor skulle han ikke det? – kommer til å ligne på en blanding av yachtclub, cruisemarina og en supereksklusiv Ritz Carlton-resort. Prislapp: 1,5 milliarder amerikanske dollar. Dart unner også øyboerne en «ikonisk skyskraper» høyere enn Eiffeltårnet.
Det virker ikke som om milliardæren mister nattesøvn over at gjennomsnittshøyden på Caymans terreng er knapt to meter over havet. Eller at kategori 5-orkanen Ivans bølger i 2004 la store deler av landmassen under vann, og forårsaket skader for tre milliarder dollar. Heller ikke at et av de mest synlige landemerkene i arkipelet, på folkemunne kalt Mount Thrashmore, består av en stinkende, røykfylt søppelfylling som gjennom årene har vokst seg til en åtte etasjer høy koloss.
Dart Industries har imidlertid annonsert luftige planer om å investere en halv milliard dollar i en søppel-til-energi-fabrikk, som de vil ha driftsmonopol på i 25 år. Øyboerne vet ikke hva de skal tro; de har sett og luktet det meste.
En aktuell røverroman
Robert Louis Stevensons bok-klassiker Skattøya (Treasure Island) er en eventyrfortelling kjent for sin tette atmosfære, fargerike figurer og besettende handling. Den er også en besk satire og underholdende kommentar om moralens tvetydigheter. Siden den ble skrevet allerede på 1800-tallet har boka også hatt en stor innflytelse på generasjoner av lesere på den populære og allmenne oppfatningen av sjørøver-figurer som Lange John Silver og andre tvilsomme skikkelser.
Skattøya ender med at Stevensons protagonist Jim Hawkins må hanskes med diverse moralske dilemmaer for å finne den bortgjemte skatten, i møte med både gode mennesker og skumle pengegriske pirater.
Jim ville hatt sitt å stri med på dagens Cayman Islands, som trues både av økokrim-eksperter fra EU, uforutsigbare orkaner og økonomiske lavtrykk. Dessuten er man ikke nødvendigvis lovbryter, selv med off-shore tilhørighet – både det statlige investeringsselskapet Norfund og Fritt Ord-stiftelsen har adresse her. I årene fremover vil denne øygruppen se en høyst usikker fremtid i møte, på en klode preget av kompliserte, presserende utfordringer – økonomiske som økologiske.
«Et bekymringsløst hjørne av Karibia,» lover Cayman Islands turistbrosjyrer. Tro det, den som vil.
