Det lille ørkenriket Oman er den stille kusinen til sine høylytte naboer i Midt-Østen. Her finnes ingen skyskrapere, ingen fontener som spruter vann foran fargerike lasershow og ingen glitrende nattklubber som aldri stenger. I stedet møter vi innhyllende fjell, stille ørkener og en innlysende verdighet som gjennomtrenger alt fra arkitektur til dagligliv.
Muskat
Vi begynner vår reise i hovedstaden Muskat, som strekker seg ut som en lat, sol-elskende orm langs Omanbuktenes kyst. Havet på den ene siden, fjellene på den andre. Her er det forbudt å bygge høyere enn fire etasjer, slik at alle kan har utsyn mot de beskyttende fjellene. Derfor har byen der litt over en million mennesker bor bare vokst i lengden, og er nå nesten 18 mil lang.
I den historiske gamlebyen finner vi sultanens palass Al Alam, flere portugisiske festninger og den gamle havnen. Området er betydelig roligere og mer lavmælt enn Muscats moderne bydeler, og gir et bilde av byen slik den var før den moderne ekspansjonen begynte på begynnelsen av 70-tallet. Her ligger også byens største souk hvor selgerne roper seg hese om dadler, sjal, krydder, parfymer, nøtter, sandaler, hårklipp og radioapparater, og allerede etter et kvarter her merker jeg at jeg lengter mer etter stillhet enn etter et hekto fersk kardemomme.
Med 180 kilometer kyst har Muskat også mange lange strender, så vi drar til en av disse i stedet. Vannet er lunkent og rent, stranden er hvit som salt. Alle strender er offentlige og tilgjengelige for hvem som helst. Det er befriende, som om havet ikke kan eies.
Fram mot kvelden tar vi oss til Rozna, en nybygget restaurant i gammel stil som fra utsiden ligner et ørkenfort. Innendørs er det høyt under taket, kjølig og dempet belysning. Vi bestiller shuwa, en av Omans mest klassiske retter: Lammekjøtt som har ligget innbakt i bananblader i et jordulv i mange timer. Kjøttet er så mørt at det går i oppløsning ved minste berøring, smakene dype og milde på samme tid. Innendørs går airconditionen på høygir. Et sjal eller tynn jakke viser seg å være verdifullt å ha med, den lune kvelden utendørs til tross.
Muskat har ikke noe natteliv i den betydningen man er vant til fra for eksempel Dubai. Alkohol er ikke tillatt generelt, og serveres bare på lisensierte steder – primært femstjerners hoteller og visse medlemsklubber. Kveldene handler i stedet om samtaler over te som aldri tar slutt.
Styresett og kutyme
Oman er et sultanat, ett av bare to i verden sammen med Brunei. Den nåværende sultanen i Oman er relativt nyinnsatt og etterfulgte sin kusine Qaboos bin Said som styrte landet i nesten 50 år. Selv om sultanen i prinsipp eier alt i landet, utøves ikke makten i hverdagen gjennom pompøse gester, men gjennom stabilitet, langsiktighet og en forsiktig, ettertenksom modernisering ment å skape forbedringer for folket.
Til tross for at Oman er religiøst styrt er toleransen høy. Landet kalles av og til Araberverdens Sveits, både for sin diplomatiske rolle og for sin pragmatiske holdning til ulikheter. Samtidig finnes tydelige grenser som man som turist bør være klar over, som for eksempel at offentlig kritikk av sultanen og staten er forbudt.
Duften av Oman
Et av sultan Qaboos’ prestisjeprosjekter er parfymehuset Amouage, i dag et av verdens mest eksklusive merker. I fabrikken i Muskat blir det produsert omkring en million flasker per år. Tidligere var parfymen forbeholdt sultanfamilien og deres venner, den ble gitt til filmstjerner og kongelige i gylne flasker. Siden 90-tallet selges parfymen også i butikker til hvem som helst – så lenge du har en velfylt lommebok, altså.
Frankincense fra Boswellia-trær spiller hovedrollen i duftpaletten. Den aromatiske væsken var en gang mer verdifull enn gull, og i dag gjennomsyrer den hjemmene, klærne og ritualene her – rett og slett duften av Oman på flaske.
Før 1970 fantes det knapt noen veier, ingen hoteller og ingen turisme å snakke om i Oman. Landet levde i hovedsak av fiskeri og smugling, men med oljefunnene og sultan Qaboos’ tiltredelse ble alt endret. Inntektene ble investert i utdanning, helsetjenester og infrastruktur, og forvandlingen ble synlig i både hverdagen og symbolbygninger som den store moskéen i Muskat.
Muskats viktigste severdighet ser ut som en gyllen isbombe på en stor marengskake. Innvendig er det en lys og forseggjort interiør hvor carrara-marmor kler søyler og vegger. På gulvet i den store bønnesalen brer et av verdens største håndlagde tepper seg ut med en levende glød i grønt og blått. Kuppelen over er dekket av over sju millioner forgylte mosaikkbiter, montert én og én for hånd. Vi besøker moskéen på formiddagen når den er åpen for alle, resten av døgnet er den til for muslimers bønn. Atmosfæren er stillferdig, respektfull og storslagen uten å bli overveldende.
Ut av Muskat
Etter noen dager i Muskat er det på tide å forlate sivilisasjonen og kjøre videre sørover med bil. Underveis stopper vi for en avkjølende dukkert ved et stort gammelt synkehull som har fylt seg med friskt regnvann, et populært badested for lokalsamfunnet.
Vi gjør også et lunsj-stopp med havet som kulisse i Sur, et gammelt fiskersamfunn med en lang sandstrand omtrent 20 mil fra Muskat. Maten i Oman er ofte den samme på alle restauranter, rik og veltilberedt uten fiksfakserier. Kremet hummus, nybakt tynt brød, deilig duftende grillet fisk, kylling og lammekjøtt på plastfat som serveres i lokaler hvor man ikke akkurat har anstrengt seg for å gjøre det koselig.
Rett sør for Sur ligger det vernede naturreservatet Ras al Jinz, som er et av verdens viktigste hekkesteder for havskilpadder – spesielt grønn havskilpadde. For å ikke forstyrre skilpaddene er området strengt regulert, men det går an å besøke stranden med en autorisert guide.
I byen Nizwa, Omans historiske hjerte, besøker vi enda en souk, og nå kjenner jeg meg igjen fra de romantiske skildringene av Orientens eksotiske markeder hvor du kan spankulere rundt og gjøre deilige krydderfunn i ro og mak. Her er prisene faste og tempoet rolig, og det blir både et par vakre pashmina-sjal og en pose duftende karriblanding å ta med hjem. På hver fredag morgen holdes det krøttermarked utenfor.
Du har ikke vært i Oman på ordentlig hvis du ikke har besøkt minst ett fort: Over fem hundre sies det at finnes her totalt. Mange av dem – som for eksempel Jabreen Castle utenfor Nizwa – viser opp sinnrike løsninger for å stoppe uvedkommende, som fall-luker i gulvet eller kokende daddelsirup som automatisk faller over inntrengere.
Ut i ørkenen
Å kjøre bil i det sørlige Oman er som å ferdes gjennom et uendelig øde grustak. Rødbrune hauger, støv og åpne arealer som aldri ser ut til å ta slutt. Det kan gå timer uten at du møter en annen bil. Ved en bensinstasjon stopper vi og slipper ut luft av dekkene på jeepen. De skal bli som kamelføtter, forklarer sjåføren, slik at de ikke synker i sanden. Så snur vi av fra riksveien og følger to støvete hjulspor rett ut i ørkenen.
Sand nytes som kjent best i store mengder. Snart begynner de myke sanddynene å tårne seg opp, og små sandfargede gaseller hopper fram over de perfekte bølgelinjene. Etter litt berg-og-dal-bane-kjøring på sanddynene med bilen trenger noen av oss frisk luft, og når vi ankommer leiren i Stars Gate Camp midt under den brennende ettermiddssolen er det en lise å få slå seg ned i myke puffer på et stort orientalsk teppe hvor vi blir servert te og søte dadler.
Telefonen har gitt opp, her finnes ingen dekning så jeg legger den i vesken. I leiren er alt enkelt, men gjennomtenkt. Tepper holder sanden på plass under føttene og diskret plasserte lamper lyser opp leiren med et varmt skinn når mørket faller på.
Å gå opp sanddynene er tungt, ett skritt fram og ett og et halvt tilbake ned i den myke sanden. Belønningen er imidlertid en 360-graders utsikt over uendeligheten. Vi har tatt med oss kjelker, helt uverdig for en gruppe voksne mennesker, og samtidig helt genialt. For en stund slipper vi all verdighet og vi jubler og hoier mens vi farer nedover dynene i solnedgangen.
Når kvelden kommer, tar stjernehimmelen over takten. Her finnes ingen gatelykter som lysforurenser, bare Melkeveien som et bånd over himmelen. Etter middagen serveres te som smaker av mynte og kardemomme. Jeg sovner under stjernehimmelen til lyden av stillhet – og enkelte brølende kameler.
De grønne fjellene
Jebel Akhdar, de grønne fjellene, er vårt neste mål. Og landskapet skifter igjen. Sand blir til stein og deretter grønske, alt etter som veien begynner å stige oppover. Oppe på bergkammen brer et av Omans mest særpregete kulturlandskap seg ut. De hengende terrassene, bygget av stein og jord, har i århundrer gjort det mulig å dyrke jorda i et ellers ekstremt tørt fjellområde. Granatepler, aprikoser og roser vokser ved hjelp av et særegent vanningssystem som leder regnvann langs skråningene rett inn i husene og fram til terrassene.
I dag står imidlertid mange av landsbyene forlatt, de som bodde her har flyttet til byenes bekvemmeligheter. Husene av leire og stein råtner sakte, men strukturene finnes og gir et bilde av hvordan livet en gang ble levd her. KLipperoser vokser rikelig i området og deres aromatiske duft blir særlig tydelig på varme dager.
Høyest oppe i Jebel Akhdar ligger luksushotellet Anantara Resort, dramatisk plassert på en klippe med utsikt over en ravine. Beliggenheten er svimlende og arkitekturen har lykkes i å låne trekk fra de tradisjonelle fjellbyene. Resorten fungerer som en komfortabel base for oss mellom vandringer blant terrasser og landsbyer, men også som et sted å stoppe opp i et par dager og nyte den kjølige fjelluften før vi begir oss ned til varmen, duftene og menneskene igjen.
Oman fakta
Valuta
Den offisielle valutaen i Oman er omanske rial (OMR). Kort aksepteres bredt på hoteller, restauranter og større butikker; i mindre sammenhenger kan kontanter være nødvendig.
Tidssone
UTC +4 (Norge vintertid = UTC +3)
Beste tid å reise
Oktober–april gir de behageligste temperaturene (mellom 25–30 °C) for både byliv og utflukter. Om sommeren kan det være ekstremt varmt i store deler av landet, over 40 °C.
Komme seg rundt
Leiebil er vanligst for å utforske Oman; veiene er generelt godt vedlikeholdt men firehjulsdrift anbefales for fjell og ørken. Taxi og privat transfer fungerer bra i større byer. Bussnett finnes, men er mer begrenset utenfor Muskat og større steder.
Hotelltips – fra luksus i by og ørken til fjellandskap
Mandarin Oriental, Muskat: Luksushotell i Muskat med elegant design, havnær beliggenhet og høy servicegrad – et bra basestasjon for å utforske hovedstaden og Mutrah-kysten.
Kempinski Hotel Muscat: Firestjerners kystresort i Al Mouj-området med bred strand, flere restauranter og moderne komfort – et godt valg for kombinasjonen strand, basseng og byliv.
Starz Gate Camp: Camp-opplevelse i ørkenen for deg som vil ha tusen og en natt-stemning – perfekt for safari, kamelritt og ørkenvandringer.
Anantara Al Jebel Al Akhdar Resort: Ligger på Green Mountain ca to timers biltur fra Muskat, høyt over en canyon med spektakulær utsikt og kjøligere klima. Resorten er kjent for eleganse, stor infinitypool, spa og fjellvandringer, og passer både romantiske par og aktivitetstilflukter.
