Kosovo er splitter nytt i forhold til Europas aldrende nasjonalstater. Selvstendigheten ble erklært her først i 2008, men identiteten er betydelig eldre. Regionen har blitt hardt herjet, først under Jugoslavia-splittelsen og deretter i væpnet konflikt med Serbia på 90-tallet. Selv beskriver kosovarene seg som «verdens mest bemerkelsesverdige nasjon», og turismen har vokst betydelig de siste årene, ikke minst takket være landets storslagne natur og hjertelige gjestfrihet.
Pristina
Pristina er landets hovedstad med litt over 220 000 innbyggere – et tall som dobles i de ukene når folk fra landsbygda strømmer inn for å jobbe. Samtidig er Kosovo et land hvis befolkning stadig minker. Krigen mot Serbia drev mange på flukt, og i dag søker unge seg ut av landet i jakten på bedre økonomiske vilkår. Samtidig velger også en hel del å komme tilbake, om enn bare midlertidig. Den britisk-kosovanske verdensstjernen Dua Lipa, hvis foreldrene flyktet under krigen, vender tilbake hver sommer for å holde en takknemlighetskonsert i Pristina.
Det finnes en ærlighet her som går igjen i både folk og mat. Atmosfæren her er generelt upyntet og raus. Det samme gjelder maten: enkel og ærlig. Det kosoviske kjøkkenet har ikke så stort i variasjon, men derimot i smak. På restauranten Liburnia i Pristina – en populær perle gjemt bak mosekledde murverk uten skilt – serveres et typisk måltid: Først en smakfull tomat- og agurksalat med lokal feta-lignende sirene-ost smuldret over, etterfulgt av søndagsgrønnsaksretter med paprika, aubergine, sopp og ost. Deretter: kjøtt, ofte lammekjøtt, servert med brød i stedet for pommes frites. Det er rustikt, friskt og overraskende godt.
Et av de mest gripende besøkene vi gjør i løpet av våre dager i Kosovo er til Reporting House i Pristina, et museum over Kosovos fredelige motstand mot den serbiske undertrykkelsen på 1990-tallet. Utstillingen ligger i byens tidligere varehus, hvor rulletrappen fra 1980-tallet som var landets første fortsatt står igjen. Her blandes sømløst kunstinstallasjoner, personlige vitnesbyrd og journalistisk arkivmateriale. Utstillingen beveger seg mellom mørke og humor. Vi får en personlig omvisning av museets produsent Jeta Xharra som selv var sterkt delaktig i protestene. Som tolk for BBC var hun med da en britisk filmskaper ble skutt, og ble reddet bare fordi kula traff mobiltelefonen i brystlommen.
– Flaks at batteriene var tjukke den gangen, sier hun med et skjevt smil.
Mirakler
Fra historier om krigens frykt og ødeleggelse til roen i et ortodokst nonnekloster er det bare to mil. Klosteret i Gracanica er fra 1300-tallet, og utgjør en del av Kosovos verdensarv over middelalderske monumenter. Klosterkirkens eksteriør er ikke spesielt spennende, her er det innsiden som teller. Det ser ut som om Louvre har eksplodert der inne, fresker og portretter i blått og blodrødt dekker vegger og tak. Pigmentet lapis lazuli – like dyrt som gull – lyser fortsatt klart til tross for at maleriene aldri har blitt renovert, men bare rengjort for sot fra århundrer av tente vokslys.
– Hvordan det fortsatt kan være så fargerikt etter 700 år? Det er et mirakel, sier den unge guiden og smiler.
Et annet mirakel, selv om det er geologisk, finnes i den nyoppdagede grotten nær landsbyen Radavc. Et besøk her er ikke for den klaustrofobiske; det føles litt som å tre inn i monsteret fra Alien-filmene med det stivnede, organiske formene – noen ganger nesten 20 meter under bakken. Grotten ble oppdaget da en mann i landsbyen gravde for å bygge et hus, og hammeren hans falt ned i et hull. Han rapporterte funnet og fortsatte å bygge. Man kan se husgrunnen stikke fram gjennom bergveggen helt inn i det populære turistmålet.
Prizren
Prizren er Kosovos kulturelle hjerte – en middelalderby med moskéer, kirker, brosteinbelagte gater og en hel gate med bryllupsklær-butikker med paljetter, duer av svane, tyll og polyester. For bryllup er en stor sak her; et normalt bryllup i Kosovo har minst 500 gjester.
Om kveldene fylles torget av barnefamilier, pensjonister og forelskede par. Onsdager er markedsdag i Prizren. Her selges alt, og jeg mener virkelig alt. Foruten fisk, kjøtt og grønnsaker blir det ut tilbudt kjøkkenutstyr, tepper, høns, bokhyller og sofaer. Selvfølgelig finnes det også bærehjelp for deg som er i shoppinghumør; langs markedets hovedgate sitter menn med kjerrer klare til å hjelpe til.
Raki
Paret Butrint og Ylle Rison jobbet innen forsikringsbransjen da de i 2019 bestemte seg for å starte et vineri i Gjakova for å få en høyere livskvalitet.
– Vi solgte alt vi eide og kjøpte utstyr. Vi kunne nesten ingenting fra begynnelsen, men har lært underveis, forklarer Ylle mens hun heller opp smaksprøver i glasset.
De begynte med å lage raki, en lokal sprit som fremstilles etter konjakkmetoden og er typisk for Balkan. Den fremstilles av alt fra plommer til druer og epler, ofte hjemme eller i små batcher på landsbygda. Den kosovarske rakien er sterk, omkring 40 prosent, og serveres i små kopper. Det er en måte å vise gjestfrihet på, feire eller rett og slett avslutte en kveld.
Butrint og Ylle viser gjerne rundt besøkende gjester i anlegget, hvor du også kan smake på og kjøpe produktene deres.
Peja
Byen Peja i nord deler navn med Kosovos mest kjente ølsort, og arkitekturen preges av en blanding av tjukkmurede bolighus fra 1800-tallet og 1960-talls brutalisme. Vi bor sentralt på Dukagjini Hotel. Rommene er enkle, men mange har en liten vakker trebalkong som vender ut mot torget hvor vi kan sitte og studere folkelivet. Ved siden av hotellet ligger restauranten Meg Donald, uklart om den kom før eller etter den amerikanske hamburgerkjeden med det lignende navnet. Av interiøret å dømme var det Meg Donald som var først …
I byens berømte basar ligger butikker på hver sin side av gaten, med boder utenfor overhengt av varer. Den fantes allerede i ottomanske tider, her har folk handlet sine forsyninger i over 300 år. Jeg kjøper en varm burek med ost innbundet i et papir og knasker på den mens jeg vandrer videre langs basargaten og noterer at det finnes uvanlig mange bokhandlere i Kosovo.
– Jeg tror kanskje det har å gjøre med at bøker var forbudt under krigen. Derfor verdsetter vi dem ekstra, sier en av bokhandlerne som har spesialisert seg på historiske bøker.
Rugovafjellene
Peja er også porten til Rugovafjellene som man deler med Montenegro. Vi gir oss av gårde en tidlig formiddag og kjører gjennom i en ravine som aldri ser ut til å ta slutt og hvor bergveggene tårner seg opp på hver sin side av veien.
Naturen minner ganske mye om den nordiske; her vokser gran, furu og bjørk. Fjellene er krysset av mange fine vandrestier som er relativt enkle og også passer nybegynnere. Vi tar oss opp til Liqenatsjøen; her kan du ta et forfriskende bad – forutsatt at du ikke har problemer med blodigler. Jeg har imidlertid det, så jeg vandrer i stedet rundt vannet. Og kan dermed sette en hake også for Montenegro under denne reisen, siden landets grense mot Kosovo går rett gjennom den lille bergsjøen.
På veien tilbake ned til Peja stopper vi ved Bujtina Shqiponja for en tradisjonell lunsj. Den 81-årige Osman Shala driver gården og restauranten med den makeløse utsikten over fjellene sammen med sine sønner. Osman deltok i stridene på 90-tallet og har skrevet flere memoarer om sine opplevelser, noe han gjerne deler med seg av. Nylig debuterte han også som romanforfatter. Før vi går, spiller han noen tradisjonelle sanger på en albansk tostrengers gitar for oss.
At Kosovo fortsatt bærer på krigens skygger er tydelig, men også at man ser på fremtiden med klare øyne. Og kanskje er det helt enkelt der det virkelig mirakelet finnes: I å fortsette å bygge, vandre, spille, le, lage mat – og møte turister med vennlige ord, god mat og levende historier.
Fakta om Kosovo
Kosovo er anerkjent av litt over 60 prosent av verdens land. 95 prosent av befolkningen er albanere, og islam er den vanligste religionen – men i en tydelig sekulær versjon. Å ta en øl til middagen eller skåle i 40-prosent lokal raki er ikke tabu, tvert imot oppmuntres det.
Hovedstad: Pristina
Innbyggere: ca. 1,8 millioner,
Språk: Albansk (hovedspråk), serbisk, tyrkisk og bosnisk forekommer.
Valuta: Euro (€), selv om landet ikke er medlem av EU.
Religion: Islam (men veldig sekulært med kristne minoriteter).
Styreform: Republikk (uavhengig siden 2008).
Visum: Norske borgere trenger ikke visum.
Tidsforskjell: Samme som Norge.
Beste tid å reise: Vår (april–juni) og høst (september–oktober) når det er mildere vær og færre turister.
Internett: Kosovo er ikke med i noen roamingspakker, så her er det lurt å skaffe et e-sim og kjøpe data før man reiser, eller sørge for å koble seg til lokale wifi-nettverk – ellers kan surfingen bli dyr.
Fly fra Norge
Det finnes ingen direktefly til Kosovo fra Norge, men flere smidige alternativer med mellomlanding – ofte i Wien, Istanbul, Zürich eller Frankfurt, ca. 4,5–6 timer inkludert mellomlanding.
Ta seg rundt
Leiebil er den beste måten å oppleve landet på – veiene er ofte bra og trafikken rolig. Taxi er billig og finnes i alle byer, men avtal prisen på forhånd. Buss og minibuss er utbredt og billig, men tidtabeller kan være upålitelige.
