Jeg har besøkt et hundretalls vingårder i mitt liv, ettersom mat- og drikkeopplevelser i løpet av de siste 15-20 årene har blitt stadig viktigere faktorer for gode reiseopplevelser – og min jobb er å skildre nettopp gode reiseopplevelser. Derfor er det (må jeg med skam innrømme) med en viss følelse av rutine og et snev av halvlunken entusiasme at jeg tråkler meg gjennom den lille landsbyen Mezzolombardo i Trentino, på kronglete vei til nok en vingård.
Men alt dette er før jeg møter naturkraften Elisabetta Foradori.
Frem fra glemselen
Veien frem til Agricoltura Foradori er som følger: Følg hovedveien gjennom Mezzolombardo, bryt av til venstre, kryss jernbaneskinnene (hvis det ikke kommer et tog), hold til høyre etter den lille rundkjøringen og ta sikte på porten i den gamle muren rett frem.
Jeg følger beskrivelsen jeg er utstyrt med, og belønnes med et vakkert utsyn mot vinmarker med fjell på alle kanter og en entusiastisk omviser i praktisk utendørsantrekk. Eiendommen er aldeles nydelig, omviseren et oppkomme av informasjon. Før 10 minutter er omme vet jeg at det her dyrkes og produseres biodynamisk på til sammen 26 hektar, både grønnsaker og vin, at vingården ble anlagt i 1901 og har vært i familiens eie siden 1930, og at man her er den viktigste produsenten av den gamle og engang glemte druen Toraldego.
Etter inspeksjon av vinrankene går turen til kjellerne, som til å begynne med fremstår konvensjonelle nok med tønner og flasker sirlig lagret i utallige hyllemetre. Overraskelsen åpenbarer seg i neste kjellerlokale, der enorme leirkrukker rommer like enorme mengder vin – nesten som overdimensjonerte greske amforaer fra antikken. Her får vinen være i fred, og klare seg selv uten nevneverdig tilsetning av svovel og uten filtrering. En vinmakers eneste bekymring bør være å «veilede» vinen slik at dens naturlige karakter kan nå sitt fulle potensial, får jeg høre.
Jaja, tenker jeg. Nok en vinmakers behov for å skille seg ut i mengden. Men jeg sier det selvsagt ikke høyt.
Spor i sjelen
Det er jeg sjeleglad for noen minutter senere, når jeg når ethvert vingårdsbesøks ubestridte høydepunkt: Vinsmakingen. Vinene smaker mer enn fortreffelig, men det er likevel ikke det som setter et varig spor i sjelen. Det er møtet med vingårdens eier, Elisabetta Foradori.
– Det var min bestefar som grunnla vingården, og etter hvert ble den overtatt av min far, forteller hun.
– Så døde faren min da jeg var 19, og jeg måtte overta både gården og driften. Først av ren pliktfølelse, men den forandret seg gradvis til lidenskap.
Elisabetta prater og forklarer mens hun åpner den ene flasken etter den andre, og jeg sitter trollbundet og følger med. Ikke så mye på hva hun sier, men på damen selv. For hun har en magnetisk utstråling, som på forunderlig vis kryper inn under huden din – og blir der.
Og det er ikke før jeg noen timer senere er tilbake i Andalo oppe i fjellene at jeg får vite av mitt vertskap at Elisabetta har drevet vingården selv i mange år, etter at mannen hennes døde for lenge siden. At hun har vært alenemor for tre barn, som i dag alle sammen er engasjert i driften. At det var hun, og ingen andre, som la om til biodynamisk drift i 2002. At hun er kjent for å være en banebryter i bruken av gamle vinmarker for å spre nye i Italia med en teknikk kalt Massal Selection – en metode som fremmer individualitet og spontanitet som ofte mangler i konvensjonelt landbruk. Og ikke minst, at hun gjerne omtales som Dronningen av Toraldego.
Elisabetta Foradori er rett og slett et ikon, og en av verdens mest inflytelsesrike vinmakere.
For meg er hun Damen i dalen. Og jeg glemmer henne aldri.
Damen i Dalen
«Damen i Dalen bor ved et fjell
Hun vet hva du vil hun vil det samme selv
Med et kjærtegn fra hver finger har hun bygget seg et hus og
dette huset bor hun i
Bare tiden går forbi»
(Ole Paus, 1972)
