Det er (alt for) tidlig morgen i Kanchanaburi i Thailand, byen som ligger helt mot grensen til Myanmar. Sola har ennå ikke stått opp, og natteskodden ligger som et slør over elven som deler byen i to – den thai-dominerte delen, og Mon-landsbyen på vestbredden. Trebroen som bandt de to delene sammen tålte ikke den siste flommen. Et gapende hull på 100 meter taler sitt tydelige språk, i likhet med den flytende bambusbroen som flittige hender har bundet sammen til en erstatning: Det er fremdeles mulig å komme seg fra den ene siden av elven til den andre.
Klokken er 04.30, og som en søvngjenger slutter jeg meg til strømmen av mennesker som krysser bambusbroen med kurs for den andre bredden. Mange er kledd i fargerike gevanter, og felles for alle disse er det gulhvite pulveret de dekorerer ansiktene med og som identifiserer dem som tilhørende Mon-folket. Denne folkegruppen har sitt opprinnelige tilhold i Myanmar, men mange av dem har gjennom historien søkt eksil i Thailand på grunn av forfølgelser hjemme – en urett som bare ble forsterket under militærregimet i vår tid. I dag finner du Mon-folk over alt i Thailand, og mange har valgt å holde seg her i Changwat Kanchanaburi-provinsen, nær den burmesiske grensen. Andre lever i jungelen rundt River Kwai, eller også i landsbyer som Kanchanaburi – hovedstaden i provinsen med samme navn.
Men uansett bakgrunn og etnisitet, i dag er vi alle ute i samme ærend: Vi skal mate munker.
Tid for frokost
Prosessen startet en halvtime tidligere, i stummende mørke. Et par munker i de karakteristiske oransje gevantene gjennomførte en religiøs seremoni med blomster og røkelse på ”vår” side av elven, før de krysset bambusbroen sammen med oss andre.
På Mon-siden av byen møtes vi av flere titalls kvinner og barn som har inntatt sittende posisjon langs hovedgaten. Foran dem står boller med ris, eller også annet spiselig – ofte kunstferdig dekorert og presentert i vakre boller. Stemningen er forventningsfull og glad; dette ritualet er en fast rutine i dagliglivet i Kanchanaburi, og det hersker ingen tvil om at dette er dagens høydepunkt.
Snart hører vi en svak bønnesang, dyp og nesten hypnotiserende. Og så kommer de, rekken med buddhistmunker med snauklipte skaller og skåler i hendene. Ansiktene er alvorlige, tempoet langsomt. Det er rett og slett tid for frokost for munkene i Kanchanaburi. Men mat lager de ikke selv, så derfor går de gjennom landsbyen for å motta offergaver fra innbyggerne.
Én etter én tilbyr kvinnene og barna innholdet i skålene sine til munkene, som uten en mine heller maten over i sine egne skåler. Deretter vender de om, og setter kursen tilbake til tempelet de kommer fra. Det er tid for frokost, både for munkene og oss andre. Solen sender sine første varme stråler over elven.
Dagen kan begynne i Kanchanaburi.
Fakta: Dette er Mon-folket
Det antas at det bor i overkant av 100.000 mennesker av Mon-folket i Thailand, mens langt de fleste fremdeles befinner seg i Myanmar. Folkeslaget er et av de eldste i denne delen av verden, og det hevdes at det var nettopp Mon-folket som introduserte buddhismen i Thailand og Myanmar.
Mon-folket har historisk sett vært forfulgt og undetrykt av makthaverne i Myanmar, noe som bare har fortsatt under militærregimet i vår tid. I eksil i Thailand var Mon-kulturen og språket lenge truet med utryddelse, etter hvert som de ble stadig mer assimilert med thai-kulturen. I den senere tid har det dukket opp en sterk bevissthet rundt dette hos Mon-folket selv, og i dag holdes kulturelle tradisjoner i live gjennom fornyet fokus på tradisjonell dans, musikk og den spesielle gulhvite ansiktsmalingen. Det hersker også en uttrykt lengsel i Mon-folket om en dag å kunne vende tilbake til Myanmar.
