Etter Andre verdenskrig tok den italienske filmbransjen Castiglioncello til sitt hjerte. Blant de første som kom var filmskribenten Suso Checchi d’Amico fra Roma. Hver sommer på 50-tallet ferierte hun med familien i Castiglioncello, og fremleiet etter hvert flere av villaene i landsbyen til venner og kolleger i filmbransjen.
På denne tiden skjedde alt som hadde med filmindustrien å gjøre fremdeles i Roma, men det skulle snart forandre seg. For mens produsentene, regissørene og skuespillerne ferierte i villaene, fant de samtidig et fristed der de kunne finne både ro og inspirasjon til å jobbe. Mønsteret ble ganske raskt at man jobbet hjemme i villaene på dagtid, og møttes i tennisklubben om kvelden for å drikke, spise og diskutere film i fellesskap. Det var på denne tiden at Castiglioncello blant filmeliten bare ble kalt Piccola Roma – Lille Roma.
Castiglioncello ble aldri noen viktig location for selve filminspillingen. Likevel er flere filmer laget her, som for eksempel kultfilmen ”Il Sorpasso” fra 1962 med Vittorio Gassman i hovedrollen. Nei, stedet ble da heller brukt til planlegging av nye filmer.
Stjernene – og Marcello…
Blant filmkunstnerne som kom i stadig økende antall til Castiglioncello var Sophia Loren, Marcello Mastroianni, Vittorio Gassman, Renzo Montagnani og Alberto Sordi. Alle kjøpte de sitt seconda casa – feriehus – nettopp her.
En annen viktig bidragsyter for Castiglioncello er den internasjonalt kjente regissøren Franco Zeffirelli – blant annet kjent for filmatiseringen av Shakespeares ”Romeo og Julie”, som vant Oscar i 1968 og som den dag i dag lever i Roma. I Castiglioncello har han gjennom årene hatt besøk av blant andre Pia Lindstrøm (datter til Ingrid Bergman), søstrene Alice og Ellen Kessler, Lee Strasberg (direktør for «Actor’s Studio of New York») og Sir Arthur John Gielgud – britisk skuespiller og en av de største fra sin tid.
Men den største berømtheten av alle var nok Marcello Mastroianni – den italienske filmlegenden som ble født Fointana Liri i 1924 og døde i Paris i 1996. Og det hersker ingen tvil om at han var den som var høyest elsket av Castiglioncellos egne innbyggere.
Mastroiannis forhold til Castiglioncello startet med at hans kommende kone Flora Carabella hadde en venninne som bodde i den vakre landsbyen. Og da Marcello og Flora giftet seg i 1948, gikk bryllupsreisen til nettopp vakre Castiglioncello.
En av gutta
Når de lokale gutta i bilklubben Circolo Delle 4 Gomme Lisce (4 slitte dekk) beskriver Marcello Mastroianni, er det med en god porsjon vemod, nostalgi og ikke minst uforfalsket kjærlighet.
– Marcello trivdes best i lag med oss lokale gutta, forteller Walter Ciucchi, grunnlegger av bilkubben hvor han drev Castiglioncellos første bilutleiefirma.
– Marcello brukte meg som privatsjåfør, og vi reiste sammen på filmfestivaler i inn- og utland. Han var en storrøyker og kunne sitte med oss til langt på natt og spille kort og fylle askebeger på askebeger, sier han – og løper stolt av sted for å finne frem askebegeret som Marcello kunne fylle opp i løpet av en kveld.
– Privat var Marcello en beskjeden person, som hadde komplekser for sine tynne ben. Derfor ble han alltid sett i langbukser, helst hvite. Og selv om han i utgangspunktet var en elegant mann kunne de hvite buksene etterhvert bli ganske skitne. Nei, Mastroianni – han foretrakk oss lokale karer, ikke filmgutta. Sammen med oss frekventerte han alle lokalene som fantes i landsbyen, mimrer Walter Ciucchi.
Joda, gutta var mye rundt på by’n. Men det var i garasjen han tilbringte mest tid. Alle italienske landsbyer med respekt for seg selv har sin circolo hvor gutta kan møtes, diskutere, spille kort og drikke vin sammen. Og Marcello deltok virkelig med hud og hår. Han var faktisk med på å grunnlegge Circolo Delle 4 Gomme Lisce, hvilket selvsagt også omfattet å etablere reglene. Deretter gikk samtlige ferier med til kortspill, røyking, vin og kos med gutta i bilklubben.
A propos biler; i Castiglioncello kjørte Marcello Mastroianni alltid rundt i sin lille Fiat 500, selv om han i Roma ofte ble sett i sine flotte åpne amerikanske biler. Han ville ikke skille seg ut, mannen som av samtiden ble regnet som Italias mannlige sexsymbol nummer én – selve inkarnasjonen på en latin lover. For øvrig en ”hedersbetegnelse” han aldri var komfortabel med, til tross for gjentatte kvinnehistorier opp gjennom årene.
– Det finnes vanlige arbeidere som har hatt flere historier enn meg, var Marcellos lakoniske standardsvar når han ble konfrontert med stadig nye romanserykter.
– Dessuten får damer meg alltid til å lide til slutt, uansett…
Latin lover eller ikke, Marcello vendte alltid tilbake til sin Flora. Og han vendte alltid tilbake til sitt elskede Castiglioncello når han ville trekke seg tilbake fra rampelyset for en stund.
