Det er kanskje ikke det enkleste stedet i verden å komme til, men etter en todagers reise med tog, fly, bil og en 9,5-timers fergeoverfart fra Pireus (Athens hovedhavn), ser jeg fra min posisjon ute på dekk Amorgos stige opp ra det dypblå vannet i Egeerhavet som en lang dragerygg av forrevne fjell, hvitkalkede landsbyer og øde strender: Juvelen i Kykladene-gruppen.
Værbitte fiskere er i full gang med å reparere garnene sine langs havnefronten når jeg går av fergen i den pittoreske havnen Katapola sørvest på øya, beliggende i en hesteskoformet bukt med tavernaer, fargerike fiskebåter, en håndfull pensjonater og en liten strand.
Bevæpnet med en utgave av den lokale bussruten og det utmerkede 3D-kartet over øya (som markerer alle attraksjoner og turstier) tar jeg lokalbussen til nærliggende Hora, øyas fortryllende hovedstad og en av de best bevarte landsbyene i Kykladene. 400 meter over havet er Hora et imponerende syn. En klippe pakket inn med et venetiansk slott fra 1200-tallet ser ned på en rekke hvitkalkede hus og kirker (inkludert Hellas’ minste – Ayios Fanourios – som bare har plass til tre tilbedere).
sin i andsbyen Hora.
Etter å ha hentet bagasjen fra bussen blir jeg raskt møtt av den typiske greske pensjonseieren som tilbyr seg å vise meg et rom. Kledd i svart kjole med et fargerikt hodeskjerf som rammer inn ansiktet hennes må hun være minst 80 år gammel. Men hun er sprek som en øygeit og setter i gang i en knallfart. Tynget av den velfylte ryggsekken min har jeg problemer med å følge henne mens vi fyker gjennom en labyrint av trange smug som snor seg rundt uventede hjørner og opp og ned korte trappetrinn. Vi passerer hvite kirker og åpne torg der bougainvillea og geranier blomstrer mot hvitere enn hvite vegger, før vi omsider når min velkomstseng for natten.
Etter en solid frokost på en av Horas overraskende sofistikerte kaféer, følger jeg en bred brosteinsbelagt muldyrsti (en kalderimi) forbi en rekke forlatte vindmøller som kroner de steinete bakketoppene. Jeg hører den typiske øylyden av geitebjeller som klirrer et sted i de fjerne bakkene, og snur meg for å se en gammel dame som passer en liten flokk med geiter blant en klynge av oliventrær som kjemper mot nordavinden og tørr jord.
Så dukker den plutselig opp når jeg runder en sving nær kysten – en blendende hvitkalket bygning klamrer seg usikkert 300 meter til toppen av en ruvende klippe høyt over det klare blå Egeerhavet. Dette er det spektakulære klosteret Hozoviotissa fra 1000-tallet – stjerneattraksjonen på Amorgos. Jeg følger ruten opp 300 bratte trinn der de slanger seg mot den ekstraordinære strukturen som glitrer som en juvel i en brosje av robust stein. Father Spiros, med sin svarte kjole og sitt imponerende skjegg, tar imot meg ved den lille inngangen, og siden et tildekkende antrekk er et krav for adgang (ingen bare armer og ben) ber han meg ta på meg en av kappene som er tilgjengelig for besøkende.
Klosteret ble grunnlagt i 1088 av den bysantinske keiseren Alexis Comnenus, og inneholder dyrebare ikoner – inkludert ett av Ponaghia (den hellige jomfru) dekket med sølv, sakrale gjenstander, prestekåper og over hundre gamle manuskripter. I løpet av påsken finner en prosesjon sted der ikonet til den hellige jomfru bæres fra klosteret og rundt til alle landsbyene på øya.
En lav marmordør fører til en trapp, som igjen fører til de høyere nivåene i kapellet og til skattene og ikonene. Matsalen er et rørende fortidsminne, for det nakne rommet har et langt trebord med plass til rundt tretti munker. I dag lever bare noen få munker et enkelt liv her. De dyrker en liten grønnsakshage, holder høner og viser besøkende rundt. Og hvor kan det vel være bedre enn nettopp her å leve et liv i rolig kontemplasjon?
Etter å ha vist meg rundt fører Father Spiros meg inn i det komfortable resepsjonsrommet, og gir meg de vanlige forfriskningene bestående av et glass honning, rakilikør og en sukkerholdig klump loukoumi.
– Dette er den mest spektakulære utsikten i Hellas, sier han mens vi stirrer ut av det lille åpne vinduet.
Og han tar ikke feil. Fjerne silhuetter av andre øyer i Kykladene glitrer i horisonten, og langt der nede er en ren dråpe av Egeerhavet oversådd med steinflekker, den vakre rullesteinstranden og det ensomme hvite kapellet i Ayia Anna.
En forfriskende dukkert er et «must» etter klosteropplevelsen, og etter en mye lettere halvtimes spasertur ned fra klosteret finner jeg et passende flatt sted på steinene. Det er tid for en lat ettermiddag med piknik på hermetiske sardiner og ferskt brød, bading, lesing og fangst av noen solstråler. Mange av scenene som er fremtredende i Luc Bessons franske kultfilm The Big Blue ble filmet her, i tillegg til Hora og ved det fotogene forliset til Olympia som ligger på sørspissen av øya – som jeg besøker en annen dag.
Fra Hora hopper jeg på en annen lokalbuss som tar meg nordover langs en klippevei med svimlende utsikt. Langt under og på tvers av en bukt klynger en håndfull hvitkalkede hus seg sammen ved foten av et fjell og danner en halvmåne langs kysten. En brygge strekker ut en skjermende arm for en liten flåte av fiskebåter, fortøyd i det stemningsblå vannet. Dette er Aegiali, Amorgos andre hovedhavn som ligger i øyas nordlige ende. Med en god, ren strand, en avslappet atmosfære, rimelige pensjonater og en håndfull lokale tavernaer (ikke gå glipp av den lokale Amorgos-spesialiteten, lammepatatas på utmerkede To Limani), bestemmer jeg meg for å gjøre Aegiali til min base for en stund.
Foruten å bade i sjøen og slappe av på strendene om sommeren, er fotturer helårsattraksjonen for besøkende til Amorgos. Et nettverk av stier som krysser øya passerer gjennom åsene og er godt skjermet fra all biltrafikk. Stiene vrir seg rundt, og for hver sving åpner nye utsikter seg. Om våren og forsommeren dekoreres de steinete skråningene og åkrene av markblomster og urter som rosmarin, salvie og timian, og avgir fantastiske dufter. I tillegg til sin rimelige andel av oliventrær er øya kjent for sine urter, både medisinske og kulinariske, og du kan besøke håndverkere som vil forklare hvordan destilleriet deres fungerer for utvinning av oljer fra urtene.
Etter noen dager med hvile og avslapning i Aegiali lokker litt aktivitet. Jeg drar ut på den vakre åtte kilometer lange sløyfeturen som forbinder de tradisjonelle landsbyene Potamos, Langada og Tholaria høyt oppe i den omsluttende sirkelen av åser med små hvite kirker og et lappeteppe av steinvegger. Denne turen, som mange andre på Amorgos, følger et brosteinsbelagt muldyrtråkk. Det er derfor vanlig å møte lokalbefolkningen og muldyrene deres underveis, sammen med gjetere og geiteflokkene deres.
Det er midt på ettermiddagen når jeg når Tholaria, og solen slår ned som en hammer. Det er også siestatid, og landsbyen er praktisk talt øde bortsett fra noen utslitte kråker og en gammel dame som besøker butikken som også fungerer som kafé og lokal møteplass. Eldre greske menn sitter ved enkle trebord og fikler med religiøse perlebånd, spiller domino og drikker ouzo. Postmannen kommer på et beleilig tidspunkt, og jeg gir ham et ferdig skrevet postkort fra sekken min.
– Veien hit kom for omtrent ti år siden, forteller han og legger fra seg noen brev på benkeplaten. – Før det pleide postmannen å komme ridende oppover dalen på et muldyr og blåse på et konkylie for å signalisere postens ankomst.
Jeg bestiller en velfortjent øl, og reflekterer over den vennlige lokalbefolkningen og det langsomme tempoet i øylivet som fortsatt er intakt her.
Greske øyer blir ikke vakrere enn Amorgos, og heldigvis betyr øyas avstand fra Athen og det faktum at det i motsetning til chartermagnetene Santorini i sør og Naxos i nord ikke er noen flyplass her at øyas uberørte skjønnhet forhåpentligvis vil forbli intakt i mange år fremover. Det ville ta et helt liv med øyhopping å utforske de 160 permanent bebodde greske øyene, men for en spesiell atmosfære og den perfekte blandingen av lavmælt turisme og tradisjon er Amorgos vanskelig å slå.
FAKTA
Hvor
Amorgos er 30 kilometer lang og 800 meter på sitt høyeste punkt, og er den østligste øya i Kykladene.
Komme seg dit
Fly først til Athen, og ta deretter buss eller taxi til Pireus (hovedhavnen) hvor vanlige ferger går til Amorgos. Det går vanligvis 5 til 6 ukentlige ferger fra Pireus til Amorgos med to fergeselskaper, året rundt. Fergetiden kan være fra 5,5 timer til 9,5 timer, avhengig av hvilken type fartøy du reiser med samt mellomstoppene for hver reiserute.
www.ferriesingreece.com
Beste tidspunkt
Den beste tiden å besøke Amorgos er sen vår/forsommer og om høsten. Det er mindre overfylt, det er lettere å komme seg rundt og overnatting er billigere og lettere å finne.
