Det er mitt verste mareritt: Detox! Ikke frivillig, om noen skulle ha trodd det – jeg er alt for glad i det gode liv til å gi avkall på alle de viktigste ingrediensene. Neida, det hele bygger selvsagt på en massiv misforståelse.
Jeg skulle nemlig på et fire dagers spa-opphold på en av Hellas’ flotteste resorter, Costa Navarino på Peleponnes. Trodde jeg. Men da programmet kom som en imploderende epost kvelden før avreise, var det tettpakket fra 07.00 om morgenen til 23.00 om kvelden med pilates, pustetrening, blodprøver, tredemølle, vanngymnastikk, konsultasjoner, tester – og stadige innslag av herbal infusions, mellom slagene.
Det siste skremte meg mest: Hva er egentlig en herbal infusion? Og viktigst av alt: Hvilken – om noen – kroppsåpning skal motta denne infusjonen? Jeg kastet meg livredd over Store Norske: ”Infusjon: Innføring av væske direkte i blodomløpet gjennom en kanyle som settes i en vene, ofte på underarm, håndrygg eller fot/ankel (perifer vene).”
Ouch!
Jeg pakker lett for min reise til Hellas denne gangen.
Costa Navarino
Reisen fra flyplassen i Athen til Peleponnes og Costa Navarino er temmelig drøy, og det tar i overkant av tre timer før vi er fremme ved den vakre kysten – og det fantastisk vakre anlegget. Det er egentlig to luksus-hoteller som er slått sammen til en stor resort, som befinner seg i den aller øverste delen av markedet.
Jeg hadde sett frem til en fremragende middag ved ankomst i skumringen. I stedet blir det blodprøver, tredemølle med maske for måling av oksygenopptak og en sørgelig utseende kyllingbit uten skinn til middag. En distingvert herre fra Sicilia i hvit dress med matchende panama-hatt ser litt forvirret på den sørgelige tallerkenen foran seg, som om den var en spøk. Fortvilet prøver han å bestille en flaske vin, i et fåfengt håp om at den skulle kunne redde den bleke kyllingbiten foran ham. Når det går opp for ham at vin ikke står på menyen, reiser han seg ganske enkelt opp og forlater lokalet. Vi ser ham aldri igjen.
One down. Selv lurer jeg på om jeg holder måltidet gjennom før jeg kapitulerer, og søker meg ut av detox-regimet og over i en av Costa Navarinos mange fremragende (har jeg latt meg fortelle) restauranter. Men en f… i meg hvisker at jeg skal holde ut, i alle fall gjennom det første døgnet.
Eucrasia
Mitt lille episenter i det vakre Costa Navarino er riktignok det vakre spa-anlegget, men innpakningen er Eucrasia – et selskap og en behandlingsform som bygger rundt den såkalte metabolismen i kroppen. For meg er metabolisme et fremmedord på M, og selv etter flere forsøk klarer ikke dr. Leon – min lavmælte herre og slavedriver under oppholdet – å forklare meg hva dette egentlig dreier seg om. Igjen må jeg ty til Store Norske: ”Metabolisme, stoffskifte, fellesbetegnelse for de forskjellige kjemiske prosessene i en levende organisme der tilførte eller selvproduserte stoffer brytes ned til enklere forbindelser (katabolisme) og nye, komplekse molekyler bygges opp (anabolisme).”
Dr. Leons behandlingsregime går således ut på å gi kroppen det den trenger for å oppnå en slags likevekt, om jeg forstår ham rett der jeg uten større entusiasme tygger i meg en slags frokost basert på… svært lite, om jeg skal være ærlig. Her er bacon og egg bannlyst, i likhet med kaffe, rødt kjøtt, brød, smør, syltetøy, fete oster – og selvsagt alt som har selv den minste antydning til alkohol i seg. Mistrøstig betrakter jeg den lille haugen med frø og en knusktørr og beinhard ostebit på tallerkenen min. For si si det slik, er det godt å ha et glass vann for hånden.
– Herr Andersson? Det er tid for pilates, hvisker en avdempet dame i grønt. Jeg hørte ikke engang at hun kom.
Basert på testresultatene fra i går kveld, samt skjemaer jeg har måttet fylle inn før ankomst (hvem i alle dager kjenner sin mors vekt da man ble født?), får vi alle sammen i gruppen individuelle regimer. Mitt begynner tydeligvis med pilates. Er det et godt tegn?
Pilates og herbal infusions
Svaret kommer raskt og brutalt. Den neste timen tilbringer jeg på den billedvakre stranden ved Costa Navarino. Ikke i en solseng – det skulle tatt seg ut! Neida, jeg har fått min egen matte i sanden. På denne forventes det at jeg skal brekke kroppen i former og konstellasjoner den ikke har sett siden tidlig på 70-tallet. Et sprudlende entusiastisk slangemenneske utfører de reneste mirakler på sin matte, og det forventes at jeg skal speile bevegelsene.
Det ender i fornedrelse og smerte. Bare det å løfte venstre ben og høyre arm samtidig er for meg et C-moment; å skulle holde posisjonen i to minutter uten å velte – en umulighet.
– Hold ut! kvitrer pilates-instruktøren, idet jeg kollapser på matten etter 20 sekunder.
Pilates-timen går som en røyk som aldri tar slutt, og får meg om ikke annet til å innse at hvitvin og napoleonskaker muligens ikke er den rette resepten for å oppnå en ideell metabolisme. Men erkjennelsen er ikke morgenens eneste skremmeskudd: En ny dame i grønt tilkjennegir (lavmælt, selvfølgelig) et det nå er tid for min herbal infusion. Jeg kjenner at jeg ufrivillig kniper igjen der du veit – man kan jo aldri vite hvor og hvordan disse urtene skal innføres i kroppen …
Et kvarter senere sitter jeg i Eucrasias kledelige slåbrok og drikker te. Verre var det nemlig ikke: Herbal infusion er rett og slett et lite glass med te. Riktignok smaker den grevling, spesielt for en ihuga kaffedranker som meg, men likevel – lettelsen er til å ta og føle på. Og når neste post på programmet er en fantastisk time på massasjebenken der en vever gresk skjønnhet byr på en honningmassasje (!) av guds nåde, tenker jeg at jeg muligens vil komme gjennom dette i live likevel.
En ny mann?
Jeg holder ut det første døgnet, og bestemmer meg for å stå løpet ut. Det blir fire dager med pilates, vanngymnastikk, pustetrening (”nei, ikke med brystet – du skal puste med magen!”), stadige herbal infusions, måltider uten smak og ikke minst gangetrening. Ikke den lille multiplikasjonstabellen denne gang, men rett og slett kunsten å gå riktig. ”Tåpelig,” tenker jeg. Men så får jeg meg en skikkelig vekker. Vi øver oss på å lande hvert skritt på tåballen, og ikke på hælen. Etter kun få minutters gange er forskjellen rett og slett enorm, spesielt når du samtidig puster med magen og ikke med brystet. Søndagsturen blir aldri den samme etter dette.
Hver dag inneholder et himmelsk avbrekk – massasje med varme steiner, Eucrasias signaturmassasje på halvannen time (jeg våkner av mitt eget snork) og ikke minst den nevnte honningmassasjen som hentet ut av gresk mytologi.
Oppholdet på Eucrasia Messina avsluttes med en konsultasjon, der dr. Leon og hans legekollega presenterer sine observasjoner av mitt skrøpelige hylster. At jeg er stiv som en stokk kommer ikke som noen bombe. Heller ikke at to glass vin hver dag ikke er snarveien til et langt liv.
– Du er stiv og halvfeit, sier dr. Leon. Ikke med de ordene, riktignok – men meningen er ikke til å misforstå.
– Bør jeg begynne med yoga? vil jeg vite.
– Gudbedre, nei! Du kommer til å skade deg, mener dr. Leon.
I stedet får jeg beskjed om å gå en tur på et kvarter hver dag, og spise fem små måltider daglig. Salat skal jeg innta et kvarter etter middag, ikke sammen med… eh, fisken. Grønn te skal erstatte kaffe, og alkohol kan nytes annenhver dag – men aldri mer enn ett glass.
– Resten av ditt nye regime sender vi i en epost om noen dager, sier dr. Leon.
Epilog
Jeg gikk inn i dr. Leons metabolisme-program med strittende pigger. Programmet varer egentlig i minimum en uke, men denne gang strakk ikke tiden til for meg. Etter fire dager sa min gruppe takk for oss, i dyp respekt for alle som betaler over 7 000 euro for en ukes opphold på Eucrasia Messina. Og selvsagt er det slik at en uke bare er innledningen til det som for mange blir et nytt og sunnere liv. Om det ble det for meg?
La meg si det slik: Jeg lærte nok av dr. Leon til å skjønne at jeg burde være mer bevisst med hensyn til hva jeg spiser og drikker, hvordan jeg puster, tenker og ikke minst hvordan jeg beveger meg. Alle kunne ha godt av en livsstilskorreksjon iblant, og selvsagt blir det mer fristende å foreta denne i omgivelser som Costa Navarino.
Samtidig må jeg innrømme at den doble burgeren med ost og bacon jeg spiste på flyplassen på vei hjem, er den beste burgeren jeg har smakt i mitt liv. Og den fylte akkurat opp de 200 grammene jeg hadde gått ned i vekt etter fire dagers detox.
På mange måter kan man si at jeg kom hjem i likevekt.
