Om jeg skulle ha vært i tvil på forhånd: Paellaen, den spanske nasjonalretten fremfor noen, ble oppfunnet nettopp her, i Valencia. For jeg møter den over alt – på restauranter, i private arrangementer og til og med i byens gater. Unge og gamle møtes etter mørkets frembrudd, tenner bål og putrer sine paellar i enorme panner over åpen flamme. Kanskje ikke på en vanlig tirsdag, men i alle fall når det arrangeres fiesta i byen.
Fiesta eller ikke; er det noe Valencia har nok av, så er det puls. Mange vil mene at byen overgår selv pulserende Barcelona i gate- og natteliv, og kanskje har de rett. Det mener i alle fall Mark, som jeg treffer i hans egen bar Cafe de las Horas i hjertet av gamlebyen.
– Jeg kom hit fra Georgetown i Guyana, hvor jeg er født og oppvokst. Men der var det alt for trangt for meg, så jeg reiste til Europa – og til Valencia. Her er det en åpenhet og en nerve jeg bare elsker. I Valencia fant jeg min sjel og mitt hjerte, sier den flamboyante innehaveren.
Som åpenbart har forelsket seg like mye i dekadensen og kulturdyrkelsen fra Lord Byrons tid i mørke salonger med dyprød plysj og kandelabre med levende lys som i byen selv. Det er ikke minst synlig i den mildt sagt overdådige 1800-tallsinspirerte innredningen, og i Marks mange ut- og innfall.
– Her arrangerer vi for eksempel litterære diskusjonskvelder som kan strekke seg helt til morgenkvisten. Eller vi kan ha kurs i cocktailmiksing for våre stamkunder, for ikke å snakke om våre overdådige champagnefrokoster, forteller Mark.
Ying og yang
Valencia kan fremstå som en smule dekadent, i alle fall når det gjelder natteliv og åpenhet rundt avvikende livsvalg. Kanskje er det etterdønningene etter frihetsfølelsen som skyllet over Spania etter Francos død, eller kanskje ligger det bare latent i et latinsk temperament. Men Valencia har også andre sider, dypere rotfestet i religion og tradisjoner. Dette kommer ikke minst tydelig frem i religiøse prosesjoner, og mest av alt under den årlige Fallas-fiestaen i byen. Du finner knapt en kvinne i byen, gammel eller ung, som ikke har minst ett tradisjonelt antrekk som ofte overgår den norske bunaden i pris. I de vakre kostymene deltar de i hundretusenvis i prosesjonene, og tårene renner i religiøs forløsning når de når målet – som oftest i form av et symbol på Jomfru Maria.
Valencia er gammelt og nytt, frilynt og tradisjonelt – ying og yang. Og det er nettopp det som gjør byen så spennende. Her har du moderne arkitektur og kultur i La Ciudad de las Artes y de las Ciencias (vitenskapsbyen), hvor arkitekten Santiago Calatravas futuristiske bygninger preger den hypermoderne bydelen. Her finner du blant annet et avant garde operahus, en imponerende IMAX kino og et konserthus/idrettsanlegg – riktignok aldri ferdigstilt, fordi man slapp opp for penger underveis. Samme kompleks rommer også et av Europas største oceanografiske muséer, som er oppdelt i seksjoner etter den fauna som gjenfinnes i klodens største hav. Her finner du blant mye annet haier, delfiner, pingviner, hvalrosser og ikke minst den sjeldne hvithvalen. Et besøk på Oceanogràfic hører absolutt med til høydepunktene under en langhelg i Valencia.
Ut av byen
Blir det for varmt i bykjernen, er det aldri langt til havet. Juan Carlos I Royal Marina er en av byens mest kjente landemerker – ikke bare på grunn av alle arrangementer som går av stabelen her, men også på grunn av sine unike bygninger. Her finner du havnelagrene fra 1800-tallet, Edificio del Reloj og Veles e Vents-bygningen – selve symbolet for den nye marinaen. Og bare noen meter unna ligger strendene El Cabanyal (Las Arenas) og La Malvarrosa, med den vakre strandpromenaden Paseo Marítimo løpende på oversiden.
Det er heller ikke langt til landlivet utenfor Valencia, og mange av byens egne innbyggere trekker gjerne ut hit i helgene – på dagstur, eller også til et av de karakteristiske små husene med spisst tak som ligger som perler på en snor langs vannet. Vi tar turen til Meliana i Horta Nord, og mønstrer på skipper Manuels tradisjonelle båt. Innsjøen er grunn, og Manuel staker oss frem gjennom sivet. Vi er under en time fra storbyen Valencia, men den eneste lyden vi hører er fuglekvitter og lyden av Manuels rytmiske staking.
– Valencia er dronningen blant byer. Men det er her ute jeg hører til, sier den hvitskjeggete hedersmannen.
Etter båtturen er det tid for retten som har sitt opphav nettopp i Valencia: Paella. Som kommer i mange varianter, men som skal lages med den lokale risen fra distriktet. Vi spiser til vi blir flaue, før vi setter kursen tilbake mot byen. Det er Fallas, og hele byen er en eneste stor puls. Det er bare å trekke pusten dypt og hive seg ut i fiestaen. Og det gjør vi.
Men det er en annen historie …
