Languedoc er kanskje det området som mer enn noe annet sted i Europa knyttes til dramatisk historie og ikke minst høyst levende legender. For det var nettopp her det eneste korstoget på europeisk jord fant sted, da den religiøse folkegruppen katarene ble utslettet i løpet av 40 blodige år.
Det var her mytene forteller at Jomfru Maria gikk i land og slo seg ned, gravid med Jesu barn og på flukt etter korsfestelsen.
Og det var hit det ryktes at Tempelridderne førte med seg den myteomspundne Hellige Gral, selve symbolet på de kristnes kamp mot de “vantro” i Det hellige land.
Det er en miks av historiske sannheter og myter, vitenskap og overtro. Og på en eller annen måte henger det sammen, alt sammen. Og er du som meg, lar du nysgjerrigheten styre dine skritt i mystikkens Languedoc.
Det ukjente folkemordet
Jeg har kjørt i nærmere tre timer fra Middelhavskysten syd for Montpellier – forbi Beziers og Carcassonne, og deretter på stadig smalere veier opp mot Pyrineene. Med jevne mellomrom har jeg passert store skilt i veikanten, som alle forteller at jeg nå befinner meg i katarenes landskap. Temperaturen er 10 grader lavere her oppe i fjellene enn nede ved kysten, men så befinner jeg meg da også 1 200 meter over havet. Jeg parkerer ved foten av et fjell, der en times stupbratt klatretur tar meg til toppen.
Og nå står jeg da endelig her, i ruinene av Château de Montségur. Katarenes siste skanse, hvor 100 våpenføre menn og 400 tapre pasifister, samt kvinner og barn sto imot angrepet fra en hær på over 10 000 mann i ni samfulle, grusomme måneder fra 1243-44.
Det dramatiske landskapet rundt meg virker som en riktig ramme på det som skulle bli det siste kapittelet i et av historiens største folkemord på europeisk jord. For det var her, i Montségur, at pavemakten og den franske kongen endelig fikk utryddet de siste gjenlevende katarene.
Begynnelsen på slutten
I 1209 hadde Pave Innocens III fått nok. Den brysomme flokken av katarer som hadde slått seg til i det bølgende franske landskapet i Languedoc og videre opp i Pyrineene mot Spania, måtte ganske enkelt fjernes fra jordens overflate. De var kjettere, oppviglere – en torn i øyet på pavemakten.
Sett i historiens lys har vel aldri et pavenavn passet dårligere enn det gjorde på Innocens III. For “den uskyldsrene” i Rom gjorde nemlig noe uhørt, selv i sin egen brutale samtid: Han utlyste et korstog på europeisk jord – det første og siste gjennom historien. Det såkalte Albigenserkorstoget skulle vare gjennom nesten 40 år, og ende med at katarene var utryddet – for aldri mer å gjenoppstå. Så vidt man vet, i alle fall…
Et opplyst folk
Hvem var de, og hvor kom de fra? Ingen vet det sikkert, men hevet over enhver tvil er det at katarene ved inngangen til 1200-tallet ved siden av Bysants kanskje var verdens mest opplyste folkegruppe. Der samtidens borgherrer i det nordlige Europa signerte dokumenter med en drukken X, hadde katarene egne universiteter hvor det blant mye annet ble undervist i matematikk, språk, astronomi og kabbala.
Det er ikke påvist noen felles etnisk opprinnelse blant katarene, men så var de da også en religiøs gruppe mer enn noe annet – basert på den kristne tro, men bokstavelig talt milevis fra Pavens Rom. For der Pavekirken bygget praktbygg, levde i overflod og solgte avlat til alle som hadde sølv å betale med, hadde katarene en helt annen innstilling til både guddom og levesett. De mente at guddommen bor i hvert menneske – ikke i ritene eller kirkebygg, og at det guddommelige kommer til uttrykk gjennom våre handlinger. Gudstjenester ble gjerne holdt i private hjem, og til Pavens umåtelige skrekk var prester og prelater like gjerne kvinner som menn. Katarene var måteholdne, foraktet grådighet og førte et enkelt liv.
Tilbake i Rom satt Pave Innocens III i all sin overdådige prakt, med armene alle andre steder enn i kors.
Drep dem alle!
Det begynte med et mord. Den pavelige utsendingen Pierre de Castelneau ble myrdet i 1208 idet han krysset en elv i Languedoc, og gjerningsmannen ble identifisert som en offiser i hæren til Greven av Toulouse, Raymond VI. Raymond var kjent som en beskytter av katarene, på kant med så vel pavemakten i Rom som den franske kongemakten i Paris. Pave og konge grep muligheten i fellesskap, og Innocens III manet til hellig krig mot katarene – til tross for at det aldri ble bevist at de hadde noe som helst med mordet å gjøre.
Borgherrene i Nord-Frankrike så en anledning til å skaffe seg land og eiendom i sør i krigsbytte, og grep villig muligheten. I 1209 rykket korstogshæren sydover, ledet av Simon de Montfort. Det eneste korstoget som gjennom hele historien skulle finne sted på europeisk jord.
Korstogshærens første mål var byen Beziers, syd for Montpellier. Her hadde man ikke noe organisert forsvar, og 20 000 mennesker ble brutalt slaktet ned av angriperne – katarer og andre, det var umulig å skille hvem som var hvem i kaoset som oppsto. Det sies at en fortvilet offiser ropte til korstogshærens leder, den pavelige utsendingen abbed Arnaud Amalric: ”Hvordan skiller vi kjetterne fra de andre?”, hvorpå abbeden skal ha svart: ”Drep dem alle – Gud kjenner sine egne!”
Inkvisisjonen
Etter nedslaktningen i Beziers sto Carcassonne for tur. Grusomhetene var ikke mindre her, og 40 000 måtte bøte med livet. Overlevende katarer ble brent levende på bålet, både i Beziers og Carcassonne.
Korstoget fortsatte i årene som fulgte, og stadig flere katarbefestninger falt. Det brant heftig i kjetterbålene rundt om i Languedoc, inntil en fredsavtale ble inngått i 1229. Men det stoppet ikke Pavens jakt på katarene. I 1231 innstiftet han Inkvisisjonen, under ledelse av Dominikaner-ordenen. Dominikus og hans ordensbrødre hadde tidligere virket som misjonærer i området, og med fredelige midler prøvd å omvende katarene til den ”rette” tro – uten å lykkes. Nå ble de gitt videre fullmakter, og tok langt mer drastiske virkemidler i bruk.
Museet i Carcassonne gir et levende bilde av metodene de såkalte ”Svartebrødrene” brukte under forhør av kjettere – og påståtte kjettere. Torturredskapene kjenner vi igjen fra den påfølgende Spanske Inkvisisjon, også den under ”kyndig” ledelse av Dominikanerne. Bålene brant fremdeles heftig i Languedoc.
Den siste skansen
Montségur ligger på 1 200 meters høyde, et stykke opp i Pyrineene. Landskapet er vilt, og svært kupert. Her, på toppen av et fjell, ligger borgen Château de Montségur, oppført på begynnelsen av 1200-tallet av Raymond de Pereille.
Korstoget var kanskje over, men Inkvisisjonen drev de gjenværende katarene stadig lengre inn i landskapet mot Pyrineene. I 1233 ba katar-biskopen Guilhabert de Castres borgherren de Pereille om han kunne opprette ”sete og hode” (domicilium et caput) for seg og sine i Montségur, som de siste overlevende i katarkirken. Borgherren samtykket, og Montségur ble raskt et sete for katarenes fortsatte motstandskamp mot pave- og kongemakten.
Montségur fikk ligge relativt i fred for angrep helt frem til 1241, da Raymond VII – sønn av den nå avdøde Raymond VI – ble tvunget av den franske kongen til å gjøre et fremstøt mot borgen. Men angrepet var i beste fall halvhjertet; i realiteten lå hans sympati fremdeles hos katarene, som den også hadde gjort det hos faren. Det endte i en rask tilbaketrekning for Raymond VII og hans tropper.
Beleiringen av Montségur
I 1242 ble to representanter for Inkvisisjonen drept av en gruppe katarer. Den franske kongen hadde fått nok av den brysomme kjettergruppen, og i mai 1243 sendte han en hær på over 10 000 mann ledet av Hugues des Arcis mot Montségur.
Angrepshærens plan var å beleire borgen på toppen av fjellet, en plan som hadde fungert utmerket for korsfarerne i tidligere angrep på katarbefestninger. Vann og forsyninger ville ta slutt, og katarene i Montségur ville bli tvunget til overgivelse. Men forsvarerne hadde rikelig med forsyninger, og var utrolig nok i stand til å holde forsyningslinjene åpne langs de stupbratte fjellveggene. Enkelte forsterkninger fant også skjulte veier gjennom fiendens linjer og opp på toppen av fjellet.
Angrepshæren begynte å miste tålmodigheten, og besluttet til slutt å gå til angrep. Etter mange mislykkede forsøk klarte en gruppe baskiske leiesoldater til slutt å bite seg fast på et fjellplatå på østsiden, adskilt fra borgen av en dyp ravine. Her fikk man installert katapulter, som kunne kaste store steiner mot bebyggelsen på utsiden av borgen. Beboerne her måtte flykte inn i selve borgen, og forverret dermed tilstanden dramatisk for de beleirede med hensyn til vann og mat.
Angriperne fant etter hvert – noen mener ved forræderi – en passasje til de ytre forsvarsverkene. Dermed kunne katapultene flyttes nærmere, og fra mars 1244 fulgte et bombardement mot selve borgen som varte dag og natt. Et siste motangrep ble igangsatt fra katarene, men de klarte ikke å fjerne angriperne fra de ytre forsvarsverkene. De hadde ikke noe annet valg enn å signalisere forhandlinger om overgivelse.
Etter ni måneders heroisk motstand var Montségur endelig falt.
Slutten på en æra
Vilkårene for overgivelse ble raskt satt: Alle Montségurs innbyggere kunne forlate borgen, med unntak av de som ikke fornektet katarenes tro. Katarene fikk innvilget en to ukers våpenhvile mens de vurderte alternativene – en forbausende velvillig gest som senere skulle forundre alle som studerer katarenes historie, og beleiringen av Montségur spesielt.
De to ukene ble tilbrakt i bønn. Og da tiden for våpenhvilen var over, sto 215 kvinner og menn fast ved sin tro. Den 16. mars 1244 forlot de Montségur, og gikk frivillig på bålet som var antent av biskop Bertrand Marty. Pavemakten og den franske kongemakten hadde endelig fått det som de ville: Korstoget var over. Katarene var utslettet.
Den hellige gral
Hvorfor innvilget angriperne katarene i Montségur en 14 dagers våpenhvile? Slaget var tapt, katarene beseiret. Uansett årsak førte det til at noe annet oppsto i kjølvannet av Montségur: Mytene rundt den Hellige Gral. Det er et historisk faktum at tempelridderne hadde vært katarenes allierte i kampen mot pavekirken, og skal man tro folkloren rundt den siste kampen skal to mann ha benyttet våpenhvilen til å rømme med ”katarenes skatt”.
Hvilken skatt er det snakk om, og hvor tok skatten veien? Konspirasjonsteoretikerne er sikre i sin sak: Skatten var tempelriddernes Hellige Gral, og den ble fraktet i sikkerhet til Rennes-le-Château – en mindre og godt skjult katarbefestning i Pyrineene som overlevde korstoget. Hvor landsbypresten Bérenger Saunière nesten 700 år senere skal ha funnet en hemmelig skatt, et mysterium som hvert år fører over 100 000 besøkende til den lille kirken i fjellene. Og en myte som blant annet danner utgangspunktet for Dan Browns bok ”Da Vinci-koden”.
Og dermed er vi over i neste kapittel i historien om mystikkens Languedoc.
Blodlinjen fra Rennes-le-Château
Da Vinci-koden ble en sensasjon, både på grunn av sitt innhold, sitt omfattende salg og påstandene om plagiat og tyveri av åndsverk. Vi lar den polemikken ligge, og fastslår at det er mange flere enn Dan Brown som er fullstendig overbevist om at abbed Bérenger Saunière fant noen helt sensasjonelle dokumenter i Rennes-le-Château i 1891. Og at disse dokumentene forteller at Jesus og Maria Magdalena fikk et barn sammen. Som igjen fikk barn. Og at etterkommerne etter Jesus og Maria lever videre den dag i dag: Den såkalte “Blodlinjen”.
Men hvor mye vet vi, når alt kommer til alt? Hvem var egentlig abbed Saunière, og hva var det egentlig som skjedde i Rennes-le-Château?
Den fattige abbeden
La oss begynne med fakta: Francois Bérenger Saunière ble født 11. april 1852 i den lille landsbyen Montazels, som ligger i Aude-dalen – kun fem kilometer fra Rennes-le-Château. Han ble ordinert til prest i 1879, og tilbragte de første årene av sin prestegjerning i små landsbyer i distriktet.
I 1885 ble han av biskopen i Carcassonne utnevnt til prest i Rennes-le-Château. Prestegården var fullstendig ubeboelig, og Saunière måtte bo hos en familie i landsbyen. Også kirken var i svært dårlig forfatning. Etter politisk uro mellom royalister og republikanere i 1885 (Saunière var innbitt royalist) ble han fratatt stillingen, men ble gjeninnsatt i 1886. Grevinnen av Chambourg donerte 3 000 guldfranc til restaurering av kirken.
Saunière demonterte det gamle steinalteret i kirken, som var støttet av to steinpillarer. Den ene glattslipt – den andre dekorert. Av ukjente årsaker flyttet Saunière den dekorerte pillaren til utsiden av kirken, satte den opp/ned og fikk inngravert påskriften ”Mission 1891” på pillaren. På toppen plasserte han en statue av Vår Frue av Lourdes.
Så langt fakta. Og så begynner mytene å spinnes: Ryktene ville ha det til at abbeden også fant en mengde gullmynter under restaurasjonsarbeidet i kirken. Og legenden vil ha det til at han i tillegg fant en pergamentrull, gjemt i en tresylinder inne i den spesielle alterpillaren…
Tilbake til fakta: I 1891 sto kirken ferdig. Saunière ba familien Dénarnaud flytte inn i prestegården for å ta seg av husholdet. Slik begynte også hans spesielle forhold til Marie Dénarnaud, som skulle vare livet ut.
Utover på 1890-tallet bestilte Saunière en rekke utsmykninger og bygningsarbeider både på kirken og på resten av prestegården. Han kjøpte også opp store landområder rundt Rennes-le-Château i sin husholderske Marie Dénarnauds navn, og det var tydelig at den ”fattige” abbeden hadde betydelige midler til disposisjon.
I 1901 begynte byggingen av representasjonsbygningen Villa Béthanie, og i 1904 ble arbeidet med det karakteristiske Magdala-tårnet påbegynt. Dette skulle etter hvert romme Saunières imponerende bibliotek. Da alt endelig sto ferdig i 1906, begynte en periode med utstrakt selskapelighet i abbedens domene. Viktige og prominente gjester var stadig på besøk i Rennes-le-Château, der de nøt godt av de fantastiske omgivelsene. I følge Saunières egne regnskaper kostet bygningsarbeidet totalt 193 000 franc – en uhorvelig mengde penger den gang, og selvsagt en utopisk sum å fremskaffe for en fattig abbed i en bitte liten landsby i Languedoc.
Denne tanken slo også Monseigneur Beauséjour, den nye biskopen i Carcassonne. Han avskjediget Saunière fra stillingen som prest i Rennes-le-Château i 1908, og avkrevde en forklaring på hvordan den fattige presten hadde finansiert både bygging, oppkjøp av land og utstrakt selskapelighet. Saunière trenerte det hele, men fikk til slutt – i 1910 – en dom mot seg i Carcassonne. Han henvendte seg til paven i Roma, men fikk ikke noe svar.
Midt oppe i denne striden planla Saunière ytterligere utbygginger av det klerikale anlegget i Rennes-le-Château, og planene ble toppet av idéen om et 50 meter høyt tårn. Men planene ble ikke noe av, og Bérenger Saunièr døde den 22. januar 1917, 65 år gammel, i armene til sin husholderske gjennom et langt liv, Marie Dénarnaud. Han ligger gravlagt i hagen på prestegården.
Abbedens hemmelighet
Abbeden røpet aldri for noen hva som var kilden til hans utrolige rikdom. Man antar at unntaket var Marie Dénarnaud, men hun tok i så fall hemmeligheten med seg i graven mange år senere.
Det forhindrer ikke at teoriene og mytene florerer. Det er skrevet en rekke bøker om Saunièr og Rennes-le-Château – de to mest kjente er uten tvil Da Vinci-koden og dokumentaren Hellig blod, hellig gral. Hvert år valfarter tusener til den lille kirken på åsryggen i Languedoc, ved foten av Pyrineene. Ordføreren i Rennes-le-Château så seg i 2004 nødt til å stenge kirkegården for alle andre enn pårørende, og allerede i 1965 ble det nedlagt forbud mot enhver form for utgraving i området. Dette for å stoppe et stadig økende antall eventyrere på jakt etter abbedens hemmelighet – og kanskje etter den Hellige Gral.
De mest vidløftige teoriene går ut på at Saunière fant dokumentasjon på at Jesus overlevde korsfestelsen, giftet seg med Maria, slo seg ned i Rennes-le-Château og fikk en datter med sin kone. Disse teoriene konkluderer også med at Jesus ligger gravlagt i området rundt Rennes.
En noe mindre vidløftig variant er den som kommer frem i de to nevnte bøkene, der altså Jesus riktignok døde på korset, men først etter å ha gjort Maria gravid. De som bekjenner seg til denne teorien (og det er mange), tror også at det gjennom alle år har eksistert et brorskap som har beskyttet alle Jesu etterkommere. Blant beskytterne skal man kunne finne Isaak Newton, Leonardo da Vinci og Victor Hugo.
Noen tror at Saunière fant en nedgravd skatt etter visigotherne, som levde i dette området før katarene. Atter andre tror han fant en katar-skatt, mens mange mener det rett og slett dreier seg om den enorme, forsvundne formuen til tempelridderne. Og kanskje er det, når alt kommer til alt, slett ikke mer utrolig at noen mener Rennes-le-Château rett og slett var en UFO-base?
På pensumlisten
Rennes-le-Château står på pensumlisten til mange eventyrlystne turister verden over – selvsagt først og fremst takket være Dan Browns bestselger (som du for øvrig ikke finner i bokutvalget i muséet). Men Saunièrs hemmeligheter har fascinert og tiltrukket mange gjennom alle år.
Og skulle du være uinteressert i det mystiske og religiøse, kan du likevel fryde deg over skjønnheten i Rennes-le-Château. Fra sitt kjære Tour Magdala (tårnet med biblioteket) hadde Saunière en fantastisk 360 graders utsikt over det vakre landskapet i Aude. Utsikten ligger der fremdeles, like vakker som i abbedens tid. Og den er det i alle fall ikke noe mystisk ved.
Fakta om katarene
Katarene ble vanligvis ikke omtalt som katarer i sin samtid, til tross for at ordet “kjetter” er direkte avledet av katar – som igjen stammer fra det latinske ordet for “ren”. Et vanligere begrep var albigensere, etter katarbyen Albi i Languedoc. Korstoget fra 1209-44 omtales derfor gjerne som Albigenserkorstoget.
I den tidligste fasen forfektet katarene en moderat dualisme, og la mer vekt på idealene om fattigdom og fri forkynnelse uavhengig av det kirkelige hierarki. Utover på 1100-tallet ble de dualistiske trekkene sterkere fremhevet, og katarene sto dermed også tydeligere frem som kjettere i forhold til kirkens lære og praksis.
Det hellige ble forbundet med det åndelige, og det materielle ble betraktet som noe ondt som måtte unngås så langt som mulig. Dette kunne man klare gjennom radikal askese. Katarene skulle ikke spise kjøtt, og avstå fra enhver seksuell omgang. Den materielle verden var skapt av Satan, Det gamle testamentes gud. Kristus ble betraktet som en engel som hadde forkynt den sanne lære, men historien om hans lidelse ble avvist som en illusjon.
Læren om sjelevandring spilte en viktig rolle; når et menneske ble tatt opp i katarbevegelsen, ble dets sjel renset og ført tilbake til himmelen.
(Kilde: Store Norske Leksikon)
