Vi har tatt av fra hovedveien, noen mil nordover fra Slovenias hovedstad Ljubljana. Skyene henger tungt over dalen vi befinner oss i, innrammet av fjell som forsvinner i skyene over oss. Regnet dusker lett mot frontruten, og stadig må vi stoppe for en ku i veien som ikke gidder å flytte seg.
– Vi har kjørt oss bort, sier Petra.
Det finnes ikke spor av verken irritasjon, unnskyldning eller fortvilelse i stemmen hennes. Petra har avlevert en beskjed, og ferdig med det. Det er ingenting å fikle med.
Så vet hun da også råd, min handlekraftige guide i Slovenia. Hun tar et par telefoner (jeg aner ikke til hvem), som resulterer i en brå u-sving, etterfulgt av en plutselig avstikker inn en krøttersti til venstre. Nok en ku får beskjed om å flytte seg – denne gang avlevert med hissig bruk av hornet. Den vettskremte kua skvetter ut i grøften og slipper oss forbi. Petra gir gass bortover krøtterstien, og jeg klamrer meg fast etter beste evne. Heldigvis når vi omsider bestemmelsesstedet:
– Gornji Grad, sier Petra.
– Yes, Sir! sier jeg.
Petra retter en pekefinger mot brystet mitt:
– Not funny!
– No, sier jeg spakt. Det bare glapp ut av meg.
Not funny at all…
En snaps i klokketårnet
Vi er kommet til den lille landsbyen Gornji Grad for å drikke te, viser det seg. Men først skal jeg gis til beste en rundtur i den pittoreske lille klyngen av hus. Den starter ved landsbyens stolthet: Katedralen.
Petra forklarer at Gornji Grad engang var et tilholdssted for munker, og beskriver en rekke med klerikale nevekamper og overdragelser av makt og innflytelse fra 1100-tallet og frem til vår tid. Min staute guide hiver også inn en neve grever og habsburgere i historien, for liksom å krydre en allerede uforståelig rekke av helgener, biskoper og krigsherrer til en blanding så kruttsterk at den er umulig å gutere.
Jeg reddes av presten, som kommer plystrende forbi med begge hendene i bukselommene, intetanende om den naturkraften som snart skal ramme ham.
– Du der, sier Petra. – Dette er min venn fra Norge. Han vil gjerne se katedralen!
Til alt hell er Father Ivan lutter velvilje, trolig i en kombinasjon av frykt for Petras klokkeklare kommando og en iver etter å vise frem kirken sin til en langveisfarende. Han fisker frem en diger nøkkel fra allværsjakken, og inviterer meg smilende inn i sitt skattkammer. Som er flott nok, med dekorasjoner og ornamenter som det sømmer seg en katolsk kirke med respekt for seg selv og sine tradisjoner. Men rosinen i pølsa skal vise seg å sitte lengre opp.
– Bli med meg, vinker Father Ivan ivrig, og leder meg inn en sidedør fra sakristiet.
Herfra klatrer vi opp et trappesystem som definitivt har sett sine beste dager. Det knaker i treverket, og Ivan peker ut trappetrinn jeg bør tråkke over for ikke å falle gjennom. Endelig når vi toppen av klokketårnet, som byr på en fantastisk utsikt over landsbyen og dalen nedenfor.
– Dette fortjener en skål, utbryter Father Ivan lykkelig, og skjenker opp to breddfulle snapsglass.
Så trykker han på en knapp, og de enorme kirkeklokkene begynner å ringe med en kraft og styrke som umiddelbart forplanter seg i ryggraden. I kakofonien oppfatter jeg at Father Ivan lykkelig løfter glasset og trolig utbringer en skål for vennskap og forbrødring, og sikkert også for en lokal helgen eller to.
Det absurde i situasjonen er ikke til å komme forbi: Her står jeg øverst i klokketårnet i en liten landsby i Slovenia og drikker snaps med en katolsk prest, mens kirkeklokkene dundrer rundt meg. Samtidig er det umulig å ikke føle varmen og gjestfriheten fra Vårherres ydmyke tjener. Så jeg løfter glasset, og mimer tilbake: På et langt vennskap over alle landegrenser – Nazdravite!
Sjokolade-glamping
Etter det oppsatte besøket i Gornji Grads splitter nye og forbausende flotte tehus, bygget for EU-midler og sørgelig folketomt, setter vi kursen videre gjennom et landskap som viser seg betagende vakkert – og ikke minst kupert! Tanken har aldri slått meg tidligere, men Slovenia har fostret en lang rekke vintersportsutøvere i verdenstoppen, fra skihoppere til alpinister. Selvsagt må de ha fjell å bygge anlegg i.
Vårt neste stoppested er da også et kjent sted fra det alpine verdenscup-sirkuset: Maribor, i det nordlige Slovenia. Men det skal vise seg at det slett ikke er det sportslige som trekker oss hit. Snarere tvert imot: Vi er kommet hit for å velte oss i sjokolade.
– Velkommen til Chocolate Village, smiler Zvezdana Lubej.
Som seg hør og bør i Slovenia ønskes jeg velkommen med en snaps, denne gang servert i glass av sjokolade: Etter at snapsen er drukket, er det bare å spise opp glasset. Og etter snapsen følger øl – selvsagt smakssatt med sjokolade…
Her, ved bredden av elven Drava og utsikt mot Maribor, driver Zvezdana sin helt særegne form for glamping. Ikke i luksustelt, riktignok – men likefullt med massevis av sjarm i de små teltlignende hyttene på stylter langs elvebredden. Det særegne ligger i at alt her dreier seg om sjokolade. Her spiser du sjokolade, selvsagt – i bøtter og spann. Men i tillegg får du være med å lage sjokolade, fra knusing av kakaobønner via tilføring av ingredienser til konditormessige kreasjoner du ikke visste du hadde i deg. Her tilbys du også sjokolademassasje, en erfaring jeg med hånden på hjertet aldri tidligere har prøvd.
Men så har jeg da heller aldri besøkt Zvezdana Lubejs Chocolate Village – før nå. Betatt av landskapet, Zvezdanas moderlige sjarm og ikke minst utsikten til å fråtse enda mer i sjokolade ønsker jeg bare å bli værende her.
Men Petra har andre planer. Og når Petra sier hopp, så hopper man.
På badet med Napoleons søster
Denne gang hopper vi syd-østover til Rimske Toplice, nok en idyllisk landsby omgitt av fjell på alle kanter.
– Du skal på spa, forteller Petra.
Hun spør ikke, men konstaterer snarere et faktum. Med stø hånd fører hun bilen gjennom landsbyen, som ligger vakkert til ved elven Savinja. Jeg får øye på en borg som klamrer seg fast øverst i fjelsiden, og kjenner det klø i foto-fingrene. Kunne vi kanskje ta en liten stopp her for foto?
– Nei, bjeffer Petra, og kjører ufortrødent videre – gjennom landsbyen, forbi borgen og oppover en åsside lengre fremme.
Målet er Rimske Terme, et hotell og ikke minst spa-sted med historie og sjel. De første nedtegnelsene om den lokale kildens helbredende egenskaper daterer seg helt tilbake til 1486, men det var først i 1840 da kjøpmannen Gustav Adolf Ulrich fant helbredelse for sine lidelser her og kjøpte stedet, at det virkelig skjøt fart. Rimske Terme tiltrakk seg raskt spa-sugne berømtheter som Dronning Victoria (som riktignok bare besøkte stedet som kronprinsesse), Keiser Ferdinand og ikke minst søsteren til Napoleon – Prinsesse Murat. Sistnevnte har sogar gitt navn til badekaret hun engang skal ha badet i. Så stas syntes eierne det var, at ingen har fått bade i det samme karet siden.
Under 2. Verdenskrig tok tyskerne Rimske Terme i bruk som sykehus for sårede soldater, og etter krigen overtok det jugoslaviske folkets armé stedet. Fra 1945 til 1991 var det bare disponibelt for høytstående offiserer i hæren, som seg hør og bør i et kommunistisk regime der alle skal være likemenn…
I dag er Rimske Terme atter i privat eie, og tilgjengelig også for fotsoldater som meg. Og med Petras strenge formaninger i form av en pekefinger i brystet ikler jeg meg etablissementets badekåpe, og gir meg en serie renselser i vold. Noen av dem gjør vondt.
– Have fun! kommanderer Petra.
Petra leverer varene
Det er tid for middag. Ikke i spa-hotellet, viser det seg: Petra har en overraskelse på lur. Vi er nemlig invitert til restaurant Pavus, kjent i vid omkrets som distriktets suverent beste spisested. Og hvor ligger restauranten, om ikke nettopp i borgen jeg ikke fikk fotografere tidligere på dagen?
– Kom ikke her og påstå at jeg ikke leverer varene, sier Petra.
Jeg har forlengst sluttet å tvile på det, men rekker ikke å svare før vi blir ønsket ualminnelig hjertelig velkommen av Katja og Marko Pavčnik, ekteparet som overtok driften av restauranten i borgen fra Slovenias største ølbryggeri nede i dalen i 2010.
– Vi var veldig i tvil om vi skulle overta. Det var jo også midt under finanskrisen, og var det egentlig behov for en ny high end-restaurant på det tidspunktet? I tillegg ligger vi jo ikke akkurat sentralt plassert, forteller Marko.
Svaret kom raskt: Det var så absolutt et behov for Pavus og Markos tryllekunster bak grytene! Ryktene om den nye restauranten spredt seg raskt etter åpningen i 2011, og kundene strømmet til fra fjern og nær til det som i dag regnes som en av Slovenias aller beste restauranter.
Petra og jeg nyter oss gjennom Markos smaksmeny, paret med utsøkte slovenske viner og en prat med vertskapet som strekker seg langt ut over stengetid. Og en ting er sikker: Om Slovenia er Europas ukjente turistperle, er Pavus sannelig Slovenias ukjente kulinariske skatt.
Min støtte og min stav
– Nå har jeg vist deg det genuine Slovenia, sier Petra.
Og sant nok, så langt har vi ikke akkurat tråkket ned særlig mange oppgåtte turiststier. Heldigvis. For ofte ligger de beste opplevelsene til venstre eller høyre for prospektkortene. De ligger i møte med mennesker som ikke selger deg souvenirer, men heller gir deg et innblikk i livet de lever – og kulturen de er knyttet til. Og, i Slovenias tilfelle: I et glass snaps ved et tilfeldig møte.
– Så får vi heller avslutte med postkortet. Nå tar vi turen til Lake Bled, sier Petra.
Og her sitter vi, Petra og jeg, i en gammel borg høyt hevet over den billedvakre innsjøen Bled med det berømte kapellet på den lille øya og nyter et stykke av kaken som ifølge min guide og venn nærmest definerer det slovenske kjøkken: Potica. Hva den inneholder? Nøtter, og en mengde slovenske gloser.
– Her har alle med respekt for seg selv sin egen vri på sin potica-oppskrift, forteller Petra.
– Men selvsagt er ingen like god som min.
Og kjære Petra, min støtte og min stav i Slovenia, som med sin knusktørre humor og stålkontroll på alt og alle har gjort mitt opphold til en fest: Det tviler jeg ikke et sekund på!
Slovenia fakta
Komme seg dit
Jeg fløy til Zagreb i Kroatia, og kom meg derfra over grensen til Slovenia med leiebil.
Steder å bo
Jeg rakk kun én natt i Slovenias vakre hovedstad Ljubljana denne gang, men bodde til gjengjeld meget bra og ikke minst sentralt på Grand Hotel Union midt i byen.
www.uhcollection.si/grand-hotel-union
Etter en tur over fjellene mot nord overnattet vi på det lille spahotellet Plesnik i Logar-dalen i hjertet av Kamnik-Savinja-alpene.
plesnik.business.site
En opplevelse utenom det vanlige får du om du besøker Chocolate Village utenfor Maribor. Det er glamping og sjokolade for alle penga, og absolutt verdt et besøk.
chocolatevillage.eu
Om du ønsker følge i europeiske kongeliges badetøffel-spor, booker du deg inn på spahotellet Rimske Terme utenfor landsbyen Rimske Toplice. Spa-mulighetene er legio, med massevis av historie i veggene. www.rimske-terme.si/en
Steder å spise
Gå ikke glipp av restaurant Pavus, som ligger i en borg ved landsbyen Rimske Toplice – og kjør gjerne en omvei for å komme hit om du ikke har lagt ruten forbi. Dette er en av Slovenias absolutte topprestauranter, i et miljø og med et vertskap som gjør kvelden til et minne for livet.
www.pavus.si/en
Guide
Slovenias (og kanskje verdens) kuleste guide heter Petra Lubej: Book henne, om du du er smart!
www.tourhq.com/guide/si11529/petra-lubej
