På oppdagerferd i Kroatia Dalmatia på langs

Dalmatias 375 kilometer kyststripe langs Adriaterhavet hører hjemme på listen over steder som må besøkes. Den kuperte og varierte kysten skyldes de dinariske alpene som strekker seg 1500 barske...
Uoppdaget: Men hvor lenge?

Jeg begynner i Zadar i nord. Byen som med sine drøyt 70 000 innbyggere er hovedsenteret i den nordlige delen av Dalmatia – fra gammelt av kjent som Zara. Det er litt flaut, men jeg hadde så godt som ikke hørt om den før jeg kom hit. Nå er alt jeg kan si hysj! Ikke si det til noen, men Zadar er et skattekammer.
I gamlebyen blir jeg møtt av innbydende gågater i marmor og gamle ruiner etter Romerriket, middelalderkirker og et solid knippe spennende museer. Tykke murer fra 1500-tallet beskytter fremdeles den gamle bykjernen mot invaderende “fiender” fra innlandet. Og like øst for gamlebyen ligger flere små, idylliske strender ut mot Adriaterhavet.

Selv om havnepromenaden er av nyere dato, glir den godt inn blant de historiske minnesmerkene.

Det har langt fra alltid vært like lett å være innbygger her. På grunn av sin strategiske beliggenhet ved Adriaterhavet har byen nesten ikke unngått en eneste krig de siste 2000 årene. Historiens imperialiststater har i tur og orden kjempet om herredømme: Det være seg Roma, Bysantium, Venezia, Østerrike-Ungarn eller Italia.
Og selv om Zadar ble en del ødelagt av allierte bombeangrep i 1943-44 og senere av jugoslaviske raketter, så er den slitesterke juvelen ved Adriaterhavet blitt pusset opp igjen, tydeligvis med mye av den gamle sjarmen inntakt.

 

Palassbyen Split
Neste stopp er Split. Og tonen blir satt allerede på Hotel Park hvor jeg finner losji for natten. Jeg rekker så vidt å sette meg til middag i hotellrestauranten før kelneren kommer bort til meg med et stort glass champagne, et enda større smil og sier. – På huset! Velkommen til Split!
En varm, lettsaltet kveldsbris siger fra Adriaterhavet innover havneområdet. Det er sommer i luften selv om det er sen høst, og jeg sitter på en fortauskafé langs den nye, flotte promenaden langs havnen og nyter adriaterhavsklimaet og stemningen rundt meg.
Etter hvert som kveldsmørket senker seg gjør jeg som de fleste andre, jeg vandrer ned mot Bacvice på stranden. Det som en gang var offentlige bad er nå blitt restauranter, kafeer, diskoteker og konsertarenaer for alt fra rock’n’roll til salsa.
Folk i Split er så hyggelige og vennlige at jeg føler jeg kan melke dem. Med et uhederlig unntak. Unna vei når byens stolthet – fotballaget Hajduk Split – taper mot erkerivalen Dinamo Zagreb. Det er akkurat det som skjer den kvelden jeg er her. Gjestende lag fra hovedstaden vinner 2 -1. Da kampen er over søker jeg dekning på hotellrommet og hører glammlet utenfor. Jeg har vett nok til å skjønne at det lønner seg å holde en lav profil til gemyttene har lagt seg.
Men neste morgen er tumultene over og jeg våger meg ut i byen igjen. Og bra er det fordi Split med sine rundt 190 000 innbyggere er en urgammel by med historiske severdigheter som kan matche de fleste. Som for eksempel pensjonistpalasset til den romerske keiseren Diokletian (245-313 e. Kristus), bygd på 200-tallet i vår tidsregning.
Og i motsetning til de fleste andre steder bor faktisk folk i de historiske kulissene. Det er ikke bare museum, men butikker, barer og kafeer integrert i palasset. Hele denne delen av gamlebyen er naturligvis på UNESCOs prestisjetunge verdensarvliste.

I tiden mellom dag og kveld lyser en særegen blåfarge opp byen. Spesielt når den blir blandet med neonlysene som etter hvert blir slått på.

Fra Split til Dubrovnik
Jeg blir litt forelsket i Split og gruer meg til den dagen som må komme. Jeg må forlate Split. Snart sitter jeg i en bil og cruiser sørover. Og nyter en kystnatur så storslagen at jeg til min overraskelse – og lettelse – begynner å legge Split litt bak meg.
Et eller annet sted i lavlandet med våtmarker og bondegårder rundt meg stopper jeg og handler en helflaske aldeles hjemmelaget fruktbrennevin og en pose appelsiner av et bondeektepar i veikanten. Samlet sum: ca. 50 norske kroner. Jeg tar meg i å håpe at EU aldri ødelegger for denne typen fritt fram familiebedrift.
Prangende hus av stein og mur, renessansehus, små og halvstore bondegårder, steinpalass og klostre, sumper i lavlandet og tørre skråninger ovenfor veien fyker forbi vinduet før jeg ruller inn på strandpromenaden Riva gjennom Makarska, prototypen på en sydlandsk feriesmåby.
Makarska viser seg med sine rundt 15 000 innbyggere å være hovedsetet på rivieraen med samme navn og et bra utgangspunkt for å utforske området. Over byen troner fjellet Mt. Biokovo. En bilvei – nærmest en smal trollstige – tar meg langt opp i fjellsiden til noen fantastiske landsbyer med små steinhus, sauer, geiter og selvsagt en bitte liten kirke med kirkegård.

Hele gamlebyen i Dubrovnik er med sine palassbygninger, torgplasser og trange smug som et kjempestort museum. Det som gjør byen enda bedre enn selv det beste museet er at her bor det folk som henger ut sine klær til tørk midt i historiens sus.

Herfra ser jeg både utover havet og ned på Makarskas strandlinje, marinaen, den idylliske småbåthavnen hvor fiskerne selger sin fangst rett fra båtdekket, jeg hører nesten summingen av stemmer fra fortauskafeene, ser hotellet hvor jeg skal overnatte, torget med sin kirke og det fransiskanske klosteret med sin flotte skjellsamling fra havet utenfor.
Adriaterhavets perle
Det er noe som heter å gjemme det beste til slutt. Men nå passer det seg slik at Dubrovnik ligger lengst sør på rekken av kystbyer i Dalmatia. Og jeg har ikke vært her lenge før jeg skjønner skuespilleren Roger Moore som falt pladask for byen fra første gang han så den. Han og kona har siden stadig lagt ferien hit. Sier han i hvert fall.
Det samme gjorde den verdensberømte, for lengst avdøde, irske forfatteren George Bernard Shaw. Da han skulle summere opp sine inntrykk av Dubrovnik etter et besøk, sa han: – Dette er jo bare rett og slett paradis på jord!
Man skal egentlig ha ganske gode argumenter for å si de to berømte herrene fra Storbritannia imot. Jeg greier det ikke der jeg står og ser ut vinduet fra rommet mitt på historiske Excelcior Hotel som ligger i en skråning ved havet like utenfor bymurene.
Utsikten mot gamle Dubrovnik og havnen med alle cruiseskipene i morgensol er til å spise opp. Og da det blir kveld og mørket har senket seg ser jeg samme utsikt igjen: Bare at denne gangen ligger gamlebyen med sine bymurer badet i flomlys.

Selv om Dubrovnik er historisk så det holder, og kroatisk langt opp i hårroten, så har litt utenlandsk kultur sneket seg inn sjøveien også. Det er kanskje derfor at jeg innenfor gamlebyens bymurer teller tre-fire irske puber. Og jeg ender med å spise middag på et sted med et navn så amerikansk som “Moby Dick”.
Byen på snaut 50 000 innbyggere er så definitivt unik. De hvite, brosteinbelagte gatene skinner mellom bymurene. Gamlebyen er så verneverdig at alt innenfor bymurene er innlemmet på UNESCOs verdensarvliste. Og gågaten Placa må jo være Dubrovniks svar på Karl Johan.
I resten av byens sentrum vitner kirker, klostre og museer om en begivenhetsrik historie. Og strekker du hals og gløtter over murene ser du Adriaterhavets krystallklare, blå vann forlokkende der ute. Dubrovnik slapp ikke helt unna konflikten og dens bomberegn på 1990-tallet. Men takk og pris for at krigen ikke ødela altfor mye av den sjarmerende festningsbyen ikke noe cruiseskip seiler utenom.

Diokletians palass – kjernen i Splits gamle bydel – er so m et levende museum. Her finner du nemlig nabolag med puber og kneiper og klesnorer midt blant historiske minnesmerker.

 

 

Kategori
Verden

RELATED BY