PÅ DRUEN I PORTUGAL

Vinho Verde-distriktet ligger en halvtimes biltur nord for Porto, i Portugals nordvestlige hjørne, på grensen til Spania. Landskapet er frodig og vinrankene farer forbi vinduet like hyppig som mødre...
Vinho Verde-vinene har hatt et frynsete rykte for å være både for syrerike, lette og til tider kjedelige. Denne tiden har de for lengst lagt bak seg, og den gode vinen, kombinert med et fantastisk landskap, gjør regionen til et stadig hetere reisemål. Tekst og foto Birgit Solhaug

Vinho Verde-distriktet ligger en halvtimes biltur nord for Porto, i Portugals nordvestlige hjørne, på grensen til Spania. Landskapet er frodig og vinrankene farer forbi vinduet like hyppig som mødre trillende på barnevogner i retning av Fru Hagen på en søndag. Det eneste som avbryter de endeløse vinmarkene, er minnesmerker over gammel europeisk arv og kultur. Romerske ruiner, lokale kirker, slott, landsbymurer og broer som krysser områdets mange elver. Landsbyer er det også mange av. Ponte de Lima, Ponte da Barca, Valença, Monção og Guimarães, bare for å nevne noen. Den ene like sjarmerende som den neste med sin vakre arkitektur, flislagte fasader, markeder og restauranter. For ikke å glemme den lokale befolkningen som er med på å male byen med sin kulturelle farge. Mest synlig er den eldre garde av sørgende enker og tannløse små menn, alle like blide og imøtekommende.
Eller kanskje ikke alle. Damen i fiskeboden ved elvebredden i Ponte de Lima kunne ikke bry seg mindre om at jeg blir imponert fordi hun selger klippdisk fra Norge og Island. Smilebåndet holdes i ro og jeg kan ikke spore den minste antydning til en krusning innerst i munnviken hennes. Og egentlig er det både sjarmerende og forståelig, hvorfor late som?

BESØK HOS EN PRINS
Første dag av min rundtur i distriktet starter med vinsmaking og besøk på en av de store, kommersielle vingårdene. Et prangende hus, mer som et slott, svøpt i et teppe av høstlige klatreplanter, åpenbarer seg foran oss i det jeg svinger inn på gårdsplassen til Quinta da Aveleda. Her blir jeg møtt av sønnen i familien, Fransisco Guedes Almeida, eller “Prinsen av Aveleda” som jeg velger å kalle ham. Fransisco er velkjemmet, har pressede bukser, kashmirgenser og et bredt glis. Ikke ulik vår egen kronprins.
– Velkommen til Quinta da Aveleda, mitt barndomshjem og familiens vingård.


Han gliser enda bredere, noe jeg for så vidt har full forståelse for.
Jeg får følelsen av ha forvillet meg inn i en botanisk hage eller en Tim Burton-film mens jeg trekkes lenger innover den spektakulære eiendommen. Fontener, hundrevis av plantearter, stier som ingen ende tar, trimmede hekker i samspill med viltre vekster, skaper en magisk ramme rundt mitt første møte med de portugisiske vingårdene.
Idet duskeregnet gir seg og solen trenger gjennom den tette vegetasjonen, venter jeg faktisk å se en hodeløs rytter sprette frem fra tåken. En drøm av en eiendom. Litt lenger fremme har Fransisco stoppet opp for å trekke pusten.
– Lukt! Han snuser inn igjen.
– Det er eucalyptus.
Han peker opp på et massivt tre som ruver over hagen og impregnerer atmosfæren.
– Det ble importert av mine forfedre og har stått her i mange hundre år. Praktisk hvis man er tett i nesen.
Fransisco kan fortelle meg at majoriteten av vinen fra Vinho Verde er blandingsviner av Loureiro, Trajadura, Arinto, Avesso, Azal og den mer eksklusive Alvarinho-druen. Det er satsingen på den sistnevnte drue som har gjort området mer interessant for både kjennere og for den jevne vinturist.
Selv er jeg bare middels interessert i vin, men har absolutt ingen problemer med å forstå fascinasjonen. Det at jeg ikke kan skille tanniner fra syrer, eller om druen er dyrket øst eller vest for elven, har ingen innvirkning på min evne til å nyte vinen og opplevelsen til det fulle. Hver slurk er en reise gjennom kultur, geografi, natur, klima og landbruk. Hver flaske er en liten historietime i seg selv, så på tross av at jeg ikke kjenner hintet av banan eller lakris, føler jeg at jeg får en fullendt opplevelse av vinkulturen i dette området.


Sitrus og tropiske frukter kan jeg i alle fall smake. Det er også dette som kjennetegner vinene fra dette området. De er dessuten friske, klare og stråaktige i fargen. Innimellom smaker de også av grønne epler og kanskje en anelse jordbær. Perfekt til fisk og sjømat eller bare som en liten apéritif.
Francisco mener det er den ultimate vinen å nyte på verandaen en sommerkveld, mens man ser utover de mange dekarene med vinranker som bader i rødskjæret fra kveldssolen. Så vi gjør akkurat det, og jeg kan ikke være mer enig. Fransisco byr på et utvalg av Quintaens viner som alle går ned på høykant. Jeg frykter det blir en lang dag.

DEN MAGISKE ALVARINHO
Neste dag våkner jeg opp tørr i munnen omgitt av gamle møbler og en svak lukt av fuktig kjeller. Jeg slår opp vinduslemmene, og utenfor danser solen i bladene på vinrankene og tåken er i ferd med å lette. Natten har jeg tilbrakt på familiegården Solar de Serrade i Moncao-distriktet ved elven Minho, hvor den mer eksklusive Alvarinho-druen og -vinen produseres.
Eieren, José Adriano Afonso, venter i døråpningen, klar for å ta fatt på nok en omvisning i produksjonslokalene hvor arbeiderne er i full sving med å få druene inn for kvelden. I motsetning til mitt tidligere møte med Fransisco, er José Adriano en mer nøktern og stillfaren mann, ikledd en enkel dongerijakke, og med et sjenert blikk og sjarmerende smil. Ikke like striglet, og ikke like prangende – men mye mere troverdig. Jeg følte nesten at jeg var kommet på besøk til en jovial onkel på landet. En hardt arbeidende familiemann med møkk under neglene. En ekte vinbonde uten kommersiell gimikk og fasade.


Vingården har vært familieeid siden 1984, men det var ikke før i 1999 at de begynte å produsere vinen selv, under samme navn som gården: Solar de Serrade. Vinen produseres utelukkende av druer plukket fra familiens 20 hektar store vinmark og resulterer i gårdens stolthet, Solar de Serrade. Det er kun Alvarinho som brukes i produksjonen, og vinen har fått en rekke priser og utmerkelser. Jeg får spørsmål om jeg vil smake på druene som ligger på gjær. I det jeg svarer ja, angrer jeg og tenker med skrekk tilbake på nabokonas vindunker på badet. Men bortsett fra at det er utrolig søtt, smaker det faktisk veldig bra. Noe ganske annet enn gjærende, hjemmelaget norsk vin.
Under familiemiddagen trekker José Adriano opp noen flasker forskjellig vin, og forteller stolt om gårdens medaljevinnende Alvarihno. Og for å overbevise en allerede rettroende, finner han frem både avisklipp og diplomer så jeg får se at, ja, dette er faktisk en god vin. Minner meg litt om min egen far når han skal overbevise meg. Da kommer oppslagsverkene frem på tross av at jeg for lengst har sagt meg enig i hans påstand. Men Josè Adrianos Alvarihno er helt klart en av de beste vinene jeg har smakt, og jeg simpelthen elsker den – der og da ville jeg med glede kalle mine fremtidige barn Alvarihno, uansett kjønn.
I tillegg til god vin er det noe helt spesielt å få lov til å være gjest hos disse familieeide vingårdene. Historietimene rundt middagsbordet er det beste, men dessverre ankommer jeg litt senere enn vanlig middagstid. Han forteller meg at det er vanlig at gjestene i huset spiser sammen med hele familien med barn, besteforeldre, tanter, onkler og hele bøtteballetten. Det er litt trist å ikke få med seg familieselskapet, men Jose Adriano og hans gravide kone veier opp for det i massevis, og jeg føler meg allikevel som et verdig familiemedlem.


Og dette med å ta inn turister i eget hjem er i ferd må å bli en viktig inntektskilde for flere og flere av vinbøndene i området. Vanligvis må du ut med fra 60 til 140 euro per natt for rommet, men da blir du også en del av kulturen her.

INNHØSTING CASA DE SEZIM
Siste post på programmet er å delta på innhøsting på gården Casa De Sezim, en vingård i hjertet av Minho-dalen. António Pinto de Mesquita, en middelaldrende mann kledd i flanell og med hvit mustasje, tar imot meg og lurer på om jeg er klar for å få skitt under neglene. Jeg lurer på om jeg får tråkke druer også, men nei, ikke så mye som en tå rører disse vinene før de tappes på flasken.
Ja, ja, man kan jo ikke innfri alle myter om vinproduksjon på én og samme tur. Eller noen myter er det jo fortsatt, for eksempel at innhøsterne kun er menn. Noen små, noen lubne og noen med rødmussede neser.
– Det er ingen kvinner som jobber med innhøsting her lenger. Karene ble litt for grove i munnen for dem, sier António med et smil.
Myter om arbeidskarer slår aldri feil. Jeg gir meg i kast med mennene og spør om de har tid til å stille opp på et portrettbilde. De smiler og ler og er veldig hyggelige synes nå jeg, men så forstår jeg heller ikke hva de sier og det er kanskje like greit.


Etter enda en vinsmaking og omvisning på eiendommen, som likner mest på et museum, blir vi servert lunsj på den femten meter lange verandaen. Og som så ofte de siste dagene – så langt øyet kan se ruver vinrankene. Etter lunsj tar jeg med meg en god bok og slenger meg ned i hengekøye, et godt sted å nyte utsikten gjennom et vinglass.

RELATERTE ARTIKLER

Estepona – pris redusert fra € 2.050.000!

Til salgs: Nydelig penthouse med panoramautsikt i Esteponas mest eksklusive beachfront-bebyggelse!

Geilos best bevarte hemmelighet

I skyggen av gigantene Bardøla, Vestlia og Dr Holms Hotell ligger Geilo Mountain Lodge som en av Geilos...

Hellas: Naturlig skjønnhet og uvanlig dyreliv

Fra det pittoreske og vakre landskapet i Thrace til de dramatiske kløftene i Zakynthos – Hellas byr på...

REIS utgave 4/2020 gratis tilgjengelig nå!

Tips for fantastiske steder i Norge du kan besøke i høstferien – og inspirasjon for reiser ut av...

Pikk & pakk i Pompeii

Jeg har gledet meg til dette i en mannsalder, men må innrømme at opplevelsen tar en uventet retning:...

HELSE & VELVÆRE – SPA – THERMISKE KILDER

Velvære gjelder ikke bare psykisk helse. Det er en generell følelse, en indre glød av helse, kraft og...

Kategori
AnnonsørinnholdHellas