Montafon EN GLEMT SKIJUVEL

Hemingways gamle skifavoritt opplever en byggeboom. Nå er Montafon forlokkende både for profesjonelle ekstremskikjørere og værbitte skiveteraner. REIS´ Leslie Anthony står på ski gjennom historien og slår fast: Østerrikes...
Bildet til venstre: Et lett snøfall over en av mange kirker i de østerrikske Alpene.

Hemingways gamle skifavoritt opplever en byggeboom. Nå er Montafon forlokkende både for profesjonelle ekstremskikjørere og værbitte skiveteraner. REIS´ Leslie Anthony står på ski gjennom historien og slår fast: Østerrikes mest interessante dalføre har fått en ny giv.

Bildet til høyre: Morgendisen letter i Silvretta Nova, Montafons største og hippeste skiområdet.

Det var den gangen på 20-tallet da skikjøring var galskap, nytt og spennende, at forfatterlegenden Ernest Hemingway kom til Montafon første gang. Akkurat som i dag, og som så ofte i de østerrikske Alpene, var dette dalførets fremste fordel de bratte og overraskende urørte pistene. Hemingway gjorde Montafon kjent gjennom å nevne vinterparadiset i sine bøker, men i dag når jeg står på et perfekt lag av forrige ukes nysnø, høyt oppe på dette fjellplatået i den østlige delen av Østerrike, er det vanskelig å forestille seg hvordan han sto nedover på sine brede ski med lærreimer til bindinger. I dag myldrer det av skiturister i den lenge glemte skijuvelen. Det er fullt av folk på restaurantene og i barene, og den myteomspunnende energien, som man tidligere bare kunne oppleve noen timer unna på den klassiske skidestinasjonen Sankt Anton, er alltid tilstedeværende. Men mens Østerrikes chartersteder lokker til seg horder av utenlandske turister, har Montafon lykkes med å beholde en genuin østerriksk stemning. Her lever gamle tradisjoner side om side med en ny generasjon ekstremskikjørere. Det blir ikke mindre overraskende at Montafon ikke har eksplodert i turisme, når man vet at stedet er kjent for sin puddersnø som pakker inn de fleste av de forræderiske, spisse, små steinene som ellers ødelegger så mange bakker i Alpene. Og fortsatt finnes det mange fjellkanter å hoppe fra og urørte, lange nedfarter som lokker unge alpinister fra hele Europa hit for å være med i internasjonale mesterskap i ekstremskikjøring. Det gjør at jeg befinner meg 2000 meter over havet, med en tro på fremtiden som nærmest tar pusten fra meg. I morgen håper jeg å finne enda mer pudder når jeg skal stå på ski sammen med en av Montafons lokale pudderelskere. Jag treffer Karin på toppstasjonen i Hochjoch, det eldste av Montafondalens fire skiområder. Her er en tett klynge med utendørs barer, restauranter og en lekepark med et hundretalls trendy freeriders som sleper skiene, snøbrettene og pulkene sine opp bakken. Karin forteller at denne feststemningen jeg opplever er hverdagskost. Den er kommet takket være en nøye planlagt byggeboom i skiområdet. Man bestemte seg for å satse på to ytterligheter: Urørt natur og skape en av Alpenes aller beste terrengparker for ski- og snøbrettkjørere. I tillegg ble det arrangert lokale og internasjonale events i den nye parken. Det virker som om tiltakene har fungert etter planen. Nå tiltrekker Montafon seg en ung generasjon med ski- og snøbrettproffer, og i deres kjølvann en bølge av nye turister. Også filmskapere er blitt lokket til stedet, og intet skimagasin eller nettsted med respekt for seg selv har unnlatt å nevne dalføret. Ett av Europas viktigste produksjonsselskaper for snowboardfilmer, The Pirates, leier en leilighet i Montafon. I fjor dukket over 50 forskjellige medier opp for å sjekke Hochjoch og Silvretta Nova, de største og mest kjente blant Montafons skiområder. Vi er på vei mot et av Hochjochs beste pudderområder, og siden Karin er like glad i å kjøre i løssnø som jeg, drar vi rett til nordsiden hvor snøen er dypest. Her skaffer vi oss umiddelbart et heiskort, og vi finner en bratt nedfart med noen få barnålstrær her og der. Så bra er det faktisk at vi tar heisen opp igjen og igjen; Vi slutter ikke før

Bildet til venstre: Bare noen timer fra chartermålet Sankt Anton finnes det genuine Østerrike og Montafon.

etter sjette turen ned. For heller ikke heisen er det mye å si på – den har fulgt med i utviklingen, og nå er det en hypermoderne stolheis for åtte personer som tar oss til toppen. Midt imot heisstasjonen ligger en gammel 2-setersheis som Karin tok da hun kom hit fra Silbertal – et typisk eksempel på hvordan fortid møter fremtid her i Montafon. Etter å ha slitt oss ut i vår nyoppdagete favorittbakke tar vi den bråkete, antikke dobbeltseteren ned til Silbertal. Vi skyver et skranglete aluminiumsstengsel ned som lukker oss inne som om vi sitter i en hermetikkboks med vindu. Under oss ser det ut som om dalen byr på skikjøring av ypperste klasse, men Karin forteller at de lokale skikjørerne har begynt å klage på at det er mindre og mindre snø i området. Heisens endestasjon likner mest en falleferdig låve og har en minimal parkeringsplass utenfor. Her står også en gammel skolebuss som er blitt ombygd til servering. Vi stiger om bord og finner en liten bar med slitte bordplater og barstoler laget av solide trestubber. Verdens minste afterskihangout har lokket til seg en håndfull værbitte skiinstruktører. De klamrer seg fast ved baren, røyker, klager på at det er så mange utlendinger i bakkene og på at snøen forsvinner i dalen. Vi har forlatt fremtiden i Hochjoch og tatt et skritt tilbake i tiden. Jeg og Karin bestiller den lokale spesialiteten, te med schnapps, og snart kjenner vi hvordan bussen begynner å vagge. 30 landsbybeboere trenger seg nå sammen i bussen, de røyker, synger og drikker som om de feirer frihetserklæringen til et nytt land. En spontan skirepublikk er blitt født. I en annen del av Montafon ligger Gargellen. Dette er et lite skisted med bare noen få heiser og nedfarter, men med mye offpist-terreng som byr på en aldeles spektakulær utsikt. I jakten på løssnø uten spor drar jeg forbi en liten islagt innsjø og inn i en dal som ligger i skyggen under det mektige 2 770 meter høye fjellet Madrisa. Dalen kommer snart til å bli fylt med skiturister, men akkurat i dag er den bare til for meg. Jeg følger fjellets konturer til en ny flanke – Madrisa Steilhang – og kjører ned sporløs pudder gjennom en smal passasje helt ned til heisens dalstasjon. Tilbake på toppen fortsetter jeg til fots med skiene på skuldrene opp til en fjellkam. Der kommer jeg fram til et lite pass, og på den andre siden ligger snøen dyp rundt gjerdestolpene som finnes utplassert overalt i de østerrikske Alpene for å forhindre snøskred. Her oppdager jeg en helt annen side av Montafon, og jeg finner enda mer puddersnø. Her finnes også et hundretall alpinister som tråkker seg opp mot Sankt Antöner Joch

Bildet til venstre: I Montafondalens skisteder samles skiveteraner og ekstremskikjørere i en uforstyrret natur.

ved hjelp av skinnfeller under skiene. Sankt Antöner Joch er en topp som ligger akkurat på grensen mellom Østerrike og Sveits, men i dag velger jeg å bli i Østerrike. Når jeg drar i retning Gargellen gjennom tettsted etter tettsted med små restauranter og fjøs som lukter gjødsel, føles det som om jeg står på ski gjennom et Brueghelmaleri. Senere samme dag drar jeg til Montafons hovedlandsby Schruns og sjekker inn på Hotel Taube hvor Ernest Hemingway tilbrakte to vintre på 1920-tallet. Hans kone og barn kom fra Paris for å møte ham på hotellet, men selvsagt hadde han allerede en elskerinne i Gaschurn en kjapp togreise lenger opp i dalen– en journalist han senere giftet seg med. Taubes resepsjonist, Pepsi, er en sprudlende fontene av lokal visdom, og han deler den mer enn gjerne med andre så snart hans hektiske timeplan tillater det. Og hans hukommelse virker det ikke som om det er noe galt med. Problemet er bare at han fremdeles bare var et bleiebarn da Hemingway bodde her. Det er uansett sikkert at det er en grøt av forskjellige faktorer som er opphav til historiene hans; hva han husker, hva han har blitt fortalt av foreldrene sine og hva han har lest seg til ut fra fotoalbumet fullt av sepiafargete bilder med eselører I albumet ser man hvordan Hemingway sitter utenfor hotellet med sine venner og røyker og drikker mens de klumpete treskiene står oppstilt mot veggen. Pepsi halter på en fot, et minne om en ukjent, gammel skiskade. Haltende gjennom korridorene kommer han seg fra salongen til resepsjonen og til familiens private rom lengst bak – der Hemingway i henhold til myten spilte ulovlig poker med Pepsis far og den lokale politisjefen. Jeg kan levende forestille meg hvordan den kjente forfatteren trykket kortene mot brystet og lutet seg over bordet i det røykfylte rommet. Han bløffet seg sikkert gjennom spillet. Og i blant kikket han opp mot snøfnuggene i lyset av gasslykten utenfor, forventningsfull foran ennå en dag i puddersnøen. Til forskjell fra resten av det nybygde Montafon har tiden stått

Bildet til høyre: Chris Rubens, Kaj Zackrisson og Mike Douglas i ennå uprøvd løssnø i Hochjoch.

stille på Hotel Taube. Slitte dørstokker og gamle klumpete låser, tunge porselensvaskefat og et toalett av eldre modell. Det føles som om jeg befinner meg midt i historien. Det er nesten som om fortiden lever sitt eget liv på Hotell Taube. Jeg hedrer den høytidelige stemningen med en rolig hjemmekveld. Men stillheten blir avbrutt av golvplankenes skrik når jeg lister meg på tå til badet, og fra hotellets bar høres summingen fra nok en østerriksk fest. Til tross for at Montafondalen har mange hemmeligheter er Silvretta Nova ikke en av dem. Områdets største, hippeste og mest populære skisted er fullt av folk – det er søndag og første dag i skoleferien både i Nederland og Tyskland. Men om noen dager kommer det til å være flust med god skikjøring her igjen. Jag tar en gondolheis som virker som den er verdens bratteste, lengste og raskeste. Den er litt skummel, men transporterer meg effektivt videre til en ny del av skiområdet. Her finnes offpist-områder store som Liechtenstein og nedfarter lange som Rhinen. Skikjøringen er fantastisk, men etter enda en lang dag på ski ser jeg fram til igjen å synke ned i dalens historie på Hotel Taube. Kvelden begynner med ti meter høye bål, ikke ulikt våre Sankthansbål. De er bygd opp av bråte og gamle juletrær og pyntet med hjemmelagete hekser fullstappet med fyrverkeri som snart skal smatre i ilden. Det tar flere dager å bygge slike bål, og de blir plassert veldig synlig for å lage størst mulig show. Nå lyser ti av dem i dalen og på fjellknausene rundt stedet. Vi samles ved bålet som ligger høyest opp i Bartholamöberg, slik at vi har god utsikt over resten av dem. Når skuepillet setter i gang tennes bålet av et brennende, snurrende hjul laget av lett antennelige kvister. Det tar bare noen sekunder før bålets heksefigurer og fyrverkeriene inni dem har gått opp i røyk. Nå kommer folkemassen i gang, de danser rundt bålene mens de heller i seg te med snaps og spiser bratwurst. Lokalbefolkningen er kledd i kostymer fra gamle dager og roter i ilden med høygafler og hakker. Fra vårt utkikkspunkt virker det som om hele dalen er full av levende lys. Da det bare er glødende aske igjen av bålet reiser vi til en rustikk alperestaurant, kjent for sin ørretmiddag. Mens vi går dit faller noen forsiktige snøfnugg sakte mot bakken fra himmelens mørke skyer. I morgen kommer Montafon nok en gang til å få et nytt lag av sitt berømte pudder.

tips

Montafon

Spise:
Fischerstöbli

På fjellplatået i Bartholamöberg ovenfor Schruns serverer Fischerstöbli tradisjonelle østerrikske retter. Høydepunktet er den ferske ørreten fisket i deres egen dam.

Adresse: Plattaweg 50,

Bartholamöberg

Tlf: +43-5556-777 66

Nettside: www.fischerstoebli.cabanova.de

Gasthof Zum Kreuz

Et av Ernest Hemingways stamsteder i Schrun. Dette gjestgiveriet er kjent for sin saftige fondue og retter som serveres på varme stekheller.

Adresse: Kirchplatz 18, Schruns

Tlf: +43-5556-721 17

Nettside: www.kreuzschruns.at
Gasthof Löwen
Nyt lokale delikatesser som for eksempel suppen «montafoner gersten-suppe» eller ostnudlene «montafoner kasspatzn».

Adresse: Tschagguns/Montafon, Kreuzgasse (rett ovenfor Hotel Montafoner Hof)

Tlf: +43-5556-710 00

Nettside: www.montafonerhof.at
Bo:
Hotel Montafoner Hof

I byen Tschaggun finnes dette gjestfrie hotellet med sin lange historie. Adresse: Kreuzgasse 9, Tschagguns/Montafon Tlf: +43-5556-710 00

Nettside: www.montafonerhof.at

Pris: dobbeltrom 1 000–1 600 kroner avhengig av sesongen.
Gasthof Löwen
Til tross for at dette gjestgiveriet åpnet allerede på 1500-tallet er det en ung og avslappet stemning her. Og på 1920-tallet fant Hemingway selvfølgelig veien hit også. Adresse: Kreuzgasse, Tschagguns/Montafon

Tlf: +43-5556-710 00

Nettside: www.montafonerhof.at

Pris: dobbeltrom 420–670 kroner avhengig av sesongen.
Hotel Taube
Et lite og gjestfritt hotell midt i Schruns, med garantert trivelig service fra personligheten Pepsi. Adresse: Silvrettastrasse 1, Schruns

Tlf: +43-5556-723 84

Nettside: www.tiscover.at/hotel-taube

Pris: dobbeltrom 590–770 kroner avhengig av sesongen.

Jon Larsson vandrer over en av Hochjochs topper for enda en puddertur.

RELATERTE ARTIKLER

Ny digital utgave av REIS ute nå!

Under pandemien utgis den digitale utgaven av REIS helt gratis! Drøm deg bort, og få med deg inspirasjon...

Top Mobile Casino Games

De beste casinospill på mobil

Hvorfor Ungarn?

I løpet av de siste årene har antall turister til Ungarn vokst fra hele verden, med Budapest som...

Avslappet og legendarisk-The Florida Keys & Key West

Florida Keys, USAs sørligste øyrekke, kjennetegnes ved et mildt, subtropisk klima, spektakulær naturlig skjønnhet og en unik, avslappet...

Nye råd om innenlandsreiser – dette dekker reiseforsikringen

Myndighetene råder nå folk til å unngå unødvendige reiser innenlands. Reiseforsikringen til Fremtind dekker avbestillinger av innenlandsreiser, foreløpig...

Endeløs gresk sommer

Athens og de Argosaroniske øyers skjulte skatter

Kategori
AnnonsørinnholdHellas