Land i lommeformat

Et helt land på størrelse med en gavepakke. Håndlaget papir av elefantmøkk, tiretters festmåltider og severdigheter som perler på en snor – få land kan sammenligne seg med den...
Britene gjorde Sri Lanka til sin egen tebod. I dag er teproduksjonen et storslagent skuespill men også en hard hverdag for de mange ansatte. Ofte kommer de fra de fattigste områdene av landet og jobber under forhold som sjelden er etisk forsvarlige.

Ikke dumt, tenker jeg i Unawatuna mens jeg suger ut hjernen på en kjempereke. Havet kaster seg mot restaurantens terrasse ved en av landets bedre badestrender; ja, noen har til og med funnet en plass til den på listen over verdens 12 beste. Hvordan man nå avgjør slikt uten å ha reist til hver eneste strand vet ikke jeg.
Som de fleste badesteder på Sri Lanka ble Unawatuna rammet av tsunamien, men nå er turistindustrien på føttene igjen: For et lite land som Sri Lanka er inntektene fra turismen veldig viktige, spesielt i år hvor reparasjon av veier, hoteller og andre fasiliteter står i høysetet. Faktum er at mange strandhoteller åpnet igjen innen to måneder etter flodbølgen, nyrenovert og ommøblert.
Lenger bort svinger en backpackergjeng seg over bølgetoppene i tau som henger i en skyhøy palme. Jeg funderer over myten om at man blir mer intelligent av å spise hjerner. Det kan vel ikke stemme? Hjerner har en delikat, oljete konsistens, som moden avokado. Med lime, hvitløk og pommes frites – alt sammen for den svært så avskrekkende summen 37 kroner. Kjemperekene er rett og slett en lunsj som summerer opp opplevelsen av Sri Lanka: Vidunderlig og billig.

Sri Lanka har fantastiske strender. Eviglange med pudderfin gylden sand, og ofte forlatt til den lokale befolkningen helt uten turister.

Jeg prøver å tenke tilbake på rundturen jeg nettopp har avsluttet.
– Sigaretter? forstyrrer en fyr meg og holder opp tre sorter: Marlboro røde, light eller grønne.
– Jeg røyker ikke tobakk, svarer jeg litt diffust siden jeg nettopp har sluttet å røyke.
– Gress da? Bare 2 500 rupier for 10 gram.
Han blir ivrig: Eldre ”beach boys” har intet godt arbeidsmarked.
– Du er min første kunde i dag så du får for
1 800. Ikke? Hvor mye vil du betale?
– Jeg er politi, sier jeg og suger myndig i meg en hjerne til.
– Men du er vel på ferie?
Siden jeg er utsendt fra et respektabelt magasin skjerper jeg tonen og sier:
– Still deg med hendene mot veggen, med bena fra hverandre.
– You like sex? sier narkolangeren i Unawatuna og smiler sitt forsmådde bruktbilselgerglis.
Å vel, det finnes andre vakre strender om man har fått nok av en strand og dens folkegruppe. Det er det som er så hendig: Når man vil dra videre holder det å forflytte seg fem kilometer til en ny badeby, fem mil for å bytte landskap helt. Det finnes et ordspråk som sier at til og med en halt kylling kan hoppe fra Galle til Colombo – en strekning som tilsvarer en tredjedel av øya i lengderetningen.
Sri Lanka er, for sammenligningens skyld, på samme størrelse som Litauen. Alle tettsteder – unntatt Colombo – er så små at man kan putte et par av dem i baklommen, ta dem med seg hjem og ha dem i vinduskarmen.

Gateartister leker med ilden på torget i Colombo, Galle og Kandy. Sri Lanka er et varig show. Stedene myldrer av magikere og gjøglere. Rundt hvert gjerne får du nye inntrykk med deg hjem.

Selve rundreisen begynte en morgen da guiden Mervyn vekket min interesse for elefantene i Pinnawela, etter en natt i millionmetropolen Colombo hvor turister har det moro på det døgnåpne kasinoet eller på cricketklubben. Så fort kommersielle Colombo forsvinner i bilspeilet kjører vi gjennom jungler i Tarzanstil.
Langs veikanten selges det som er landsbyens spesialitet. En gammel veifarende som Mervyn vet at en viss by er kjent for king coconuts, tunge som gullbarrer (opp til 20 kilo) og oransje i fargen. I neste by får man øyas beste rambutan, de rødhårete fruktene står stablet i pyramider overalt. Man kan handle med seg en hel fruktkurv om man er sulten.
Langs veien mates kjempeøgler og krokodillelignende varaner for at turister skal stoppe, fotografere og shoppe.
Noen landsbybeboere demonstrerer den mirakuløse kokopalmen. De tar ut fiberne og fletter tau sterke nok til å fortøye elefanter med. Kurver, matter. Binder sopelime, malerpensler. Av bladene blir det gjerder og hustak. Stammen blir til risboller. Barken blir skjeer, sleiver. Trevirket er brensel og kullet kan anvendes til å varme strykjern (mange hjem har ikke strøm).
Av nøtter og blomster utvinnes blant annet melk, olje, toddi og eddik. Tomme nøtter blir skrammleinstrumenter. Oppvisningen er en demonstrasjon i trylleri: i prinsippet kan kokospalmen forvandles til hva som helst, unntatt romdrakter.

Mervyn hører elefantene langs veien: men de er utenfor synsvidde. Mervyn bak rattet er en førtidspensjonert enkemann fra Horagolla som er en by nær Ganemulla. I mange år arbeidet han som matematikklærer, derfor er han uvanlig eksakt med tider – uvanlig for det sørlige Asia i alle fall – og han vet alltid hvor mange kilometer det er dit vi skal (og forkaster skråsikkert kartet jeg bruker for å planlegge videre ferd). Han er buddhist, og våre samtaler gir mange glimt inn i den buddhistiske hverdagen. På sin bursdag – juledagen – velger han ut en fattig familie, handler ris og linser som han lemper av utenfor døren deres.
– Morsommere enn å by naboene på fest, smiler Mervyn.
Buddhistene viser en grunnleggende velvilje mot andre skapninger. I Pinnawela finnes for eksempel ”Elefantbarnehjemmet” som ble stiftet på 1970-tallet. Selv voksne elefanter – som er reddet fra dyreplageri – kan få et fristed. Elefanter er høyt verdsatt for sin gode hukommelse og evne til å lære. De deltar i skogsarbeid og er viktige aktører under religiøse høytider, så på mange måter kan man si at elefanten er Sri Lankas nasjonaldyr.
På Elefanthjemmet finnes en blind ”tusker” med gigantiske støttenner, Raja heter han. Det finnes en hunnelefant her som har trampet på en landmine og nå hopper rundt på tre bein, Sama heter hun. Alle elefantene har navn.
De holdes ikke en gang i innhegninger, men beveger seg fritt rundt, og jeg får til og med veksle håndtrykk med mange snabler. Noen er foreldreløse, og inngangspengene går blant annet til melk siden en elefantunge slurper i seg mange liter. Turister kan støtte virksomheten gjennom å handle i suvenirbutikken – et interessant produkt er håndlaget papir av resirkulert elefantmøkk, ”papier d’elephant”. Deres daglige kost består nemlig av 250 kilo ved og grove blader, så ut av bakenden kommer giftfri, miljøvennlig papirmasse.
Turistene hoier av forventning når elefantflokken begir seg ned til en elvebredd for å bade. (Tips: Husk at en elefantsnabel er en dusjanretning som rommer åtte liter vann – stå ikke i veien når en av dem nyser.)

Er det ikke teplantasjer som klatrer opp åsene er det risterrasser. Ris og te er pilaren i landets økonomi, men turismeinntektene vokser raskest.

Jeg oppdager at Mervyn gjerne vier seg til religiøs spekulasjon når vi suser nordover mot øyas hellige steder. Det er bare på Sri Lanka at den rene buddhismen (på fagspråket «theravada» eller ”de eldstes lære”) eksisterer uforfalsket, sier han og peker mot et kloster på en fjelltopp
– Der oppe bor en svensk konvertitt sammen med lokale munker, forteller han. En gang var buddhismen spredt over verden, Ka’bah i Mekka er Buddhas fotavtrykk, sier han.
– Hva?
Mervyn fortsetter uten å ense min forbløffelse:
– Muslimene vet ikke at de dyrker Buddhas føtter. Det er derfor de har en sperring rundt Ka’bah for at folk ikke skal få vite det. Jesus var også buddhist. Han var nær venn med Dalai Lama.
At den første Dalai Lama levde på 1400-tallet bekymrer ikke Mervyn. Ganske snart har han formulert en teori om at selv jeg er fra Sri Lanka – dog i et tidligere liv. Mine reiser til Sri Lanka er rett og slett et symptom på hjemlengsel.
Og det er jo mulig at Mervyn har rett, for sjelden har jeg hatt det bedre enn når vi spiser middag i Habarana, en by ved et veiskille midt i det såkalte kulturelle triangelet. I området kryr det av templer på UNESCOs verdensarvliste, og ruinbyer samt andre severdigheter – og tiretters menyer for 30 kroner. Da får jeg følelsen av å høre hjemme her. Maten på restaurant Acme er i henhold til Mervyn like god som hjemmelaget. Men jeg tar meg i å lure på om Mervyn spiser så godt hjemme til daglig – for et slikt utvalg av fiskecurry, biffcurry, jackfruktcurry, brødfruktcurry, bananblomstercurry, eggplantecurry osv. osv. er bare aldeles hinsides min hjemmelaget mat, i alle fall.

Om morgenen dusjer jeg søvnen ut av øynene og smiler fjollet hele veien til ”Løveklippen” som står loddrett til værs. Navnet Sigiriya ble funnet på av kong Kasyapa som så potensialet for et macho penthouse. På toppen fikk han malt et galleri av pinuper (velutviklete, himmelske nymfer, om man skal være akademisk) på 400-tallet.
Kongens gjester var imponerte og skrev i gjesteboken – den såkalte speilveggen – hvor stor pris de satte på kunstgalleriet. Noen mente at himmelen ikke lenger virket som et fornuftig alternativ.
På toppen finnes et svømmebasseng fra antikken, utsikten er fantastisk og man forstår hvorfor Kasyapa ville bo her: Før moderne krigsmaskiner fantes var borgen uinntagelig. Nedenfor fikk han bygd en hage med fontener som fremdeles er i fullt virke under monsunen.
Veien ned er også en opplevelse det er vel verd å få med seg – med jevne mellomrom treffer man nemlig på tyske charterturister som står fastfrosne som saltstøtter og klamrer seg fast i gelenderet. Vinden hviner, og i fjor blåste en beruset turist i vei: Det tok fire døgn før han ble funnet i jungelen.
Noen har helt korrekt hevdet at det kulturelle triangelet er som Bermudatriangelet, bare helt motsatt: Her kan de mektigste palassene forsvinne i over 1000 år for så plutselig å dukke opp igjen som en severdighet for oss moderne mennesker.

I Hikkaduwa, Sri Lankas største
turistmål, tar kråkene over stranden når turistene trekker seg tilbake.

Ved foten av klippen råder suvenirselgerne grunnen. I det kulturelle triangelet ligger det langs alle veier møbelbutikker, urtegårder med medisinske vekster, krydder og alskens andre utsalg av ymse karakterer. Stressfaktoren er like høy som prisene, selgerne prøver å dytte salgsartikler i hendene på meg mens jeg dukker og løper mot utgangen.
For stressfri shopping oppdager jeg den nye statsdrevne Sigiriya Handicrafts Village to kilometer unna, hvor man handler direkte med tradisjonelle kunsthåndverkere uten mellomledd. Sjefen er en skikkelig gentleman hvis kontorvegger er tapetsert med buddhistiske gjenstander.
Weerasinghe gratulerer meg når han får høre at min kone er fra India.
– Indiske kvinner er verdens vakreste fordi de bare spiser grønnsaker og melk: Derfor finnes det ingen steder kvinner med bedre hud. Ikke en gang på Sri Lanka, smiler han med vidåpne øyne. Plutselig bytter han emne:
– Ansiktet ditt har forresten en veldig asiatisk form. Du må ha levd på Sri Lanka i et tidligere liv.
– Hva? Hvordan vet du det?
Jeg begynner å mistenke at det ligger noe i dette med reinkarnasjon.

I krokene ligger de hellige buddhistiske byene Anuradhapura og Dambulla, sistnevnte er et 2000 år gammelt tempelkompleks på en klippe hvor man i fem grotter kan studere kunst som skildrer Buddhas liv og Sri Lankas historie. Det finnes også et buddhistsenter som ser ut som en kinarestaurant i Oslo på 80-tallet, bare 100 ganger større.
Om ettermiddagen fortsetter vi til Polonnaruwa. Da innser jeg at Mervyn har gjort en tabbe. Mens Emedan Sigiriyas portrettgalleri ville gjort seg best i mykt kveldslys, ser jeg dem om morgenen da de er fargeløse i skyggene. Mens Polonnaruwas skulpturer er mest severdige i formiddagslys fordi de faktisk vender mot soloppgangen. Om ettermiddagen tvinges jeg til å se alt i motlys. Noe som er frustrerende fordi man står og blinker mot solen hele tiden; samtidig er det en lekse på livets skole at man aldri – av ren latskap – skal la noen andre planlegge ens reise, ikke en gang en mattelærer som kan regne ut hva som blir mest praktisk ut fra et kilometerperspektiv.
For et millennium siden regjerte en mektig konge fra Polonnaruwa. Hans statue kan ses her den dag i dag. Han anla gigantiske reservoarer (som fremdeles tjener bygdens bønder), palasser og templer. Om man bare tenker å se èn historisk plass under besøket gir Polonnaruwa seg selv. Her finnes de kolossale Buddhastatuene som man ser i alle fotobøkene og flere av de karakteristiske månesteinstrappene hvis symboliske mening de lærde fremdeles strides om.

Som turist bør man sette av resten av tiden til å slappe av på et passende luksushotell (billighotellenes swimmingpooler er fylt med chartergrupper). De tre beste er Elephant Corridor, Deer Park og Kandalama. Sistnevnte er et av øyas mest fascinerende hoteller. Det er tegnet av Geoffrey Bawa (1919–2003) og ser ut som om det har vokst ut av en jungelklippe.
Det er mer populært med elefantpapir enn hva jeg visste. Elephant Corridor, hvor jeg også overnatter, trykker sine brosjyrer på elefantmøkkpapir. Dette er et trendy valg som stadig flere bevisste hoteller i Asia har adoptert.
Jeg blir hentet ved porten av en ung kvinne i en el-golfbil, for at andre gjester ikke skal forstyrres av bilmotoren. Her er vifter over terrassens salonger, dusj med utsikt over nattehimmelen, sengetøy av egyptisk bomull, feltkikkerter og stativer for kunstmalere. Hvert eneste av de 20 rommene har panoramavindu med utsikt mot et savannelandskap med høyt gress og en sjø hvor ville elefanter slukker tørsten.

Mervyn er urolig for at hannelefanter skal angripe bilen i den tro at den er en brunstig hunnelefant, så jeg lover å holde utkikk. Reisen går via Kitulgala og den berømte broen over elven Kwai – som ikke finnes lenger og som egentlig aldri har eksistert … der. Kwai flyter som alle vet i Thailand, men i 1957 valgte David Lean denne plassen for sin meget
prisbelønte krigsfilm – beste film, beste regi, beste mannlige hovedrolle (Alec Guinness), beste manus, beste musikk i totalt syv Oscar.
I rollen som Kwai ser vi altså elven Kelani, nå en interessant anti-severdighet. Jeg tar meg til stranden gjennom tett regnskog, svetter som om jeg sitter i en badstue, og den råtne jungellukten kiler i neseborene. En kvinne peker ut hullene etter brofestet til kulissbroen. Det finnes ytterligere fire hull i en klippe på motsatt side av bredden.
Veiviserkvinnen peker på sin fåmælte make:
– My husband: Jungle Boy. Nine years old, he only Sri Lanka actor in Hollywood film.
For å bevise at hun ikke farer med skryt drar hun fram bilder. ”Jungle Boy” heter Samuel Perera og vokste opp like ved innspillingsplassen, og han er egentlig den eneste turistseverdigheten som finnes igjen fra filmen. Regjeringen, som ikke innså at filmfantaster skulle komma hit over 40 år senere, beordret at etterlatenskapene skulle fjernes, rillene, toget og gummidukkene som forestilte japanerne som ble sprengt i luften, alt er borte.
Så loffer jag nedover langs vestkysten og soler meg til jeg blir altfor rød, bader og suger ut rekehjerner. Det er det normale, perfekte turistlivet på Sri Lanka.

For tips om hoteller og restauranter i Sri Lanka gå

inn på www.reis.no/srilanka

fakta

KLIMAet

Som oftest er været godt: Tropisk varme (rundt 30 grader) er normalt. Høysesongen er desember–mars, men man kan like godt besøke Sri Lanka når som helst på året. Man kan dog ikke dykke under monsunen (grovt regnet april–juli og oktober–november på vest- og sydkysten, mens den er i november–januar på østkysten). Men visse deler av øya er tørkeområder, og der merkes monsunen nesten ikke i det hele tatt, spesielt i det som kalles det kulturelle triangelet hvor det i mars kan bli oppimot 38 grader.

fakta

Ruhunu National Park som også kalles for Yala ligger 30 mil fra Colombo. Omgivelsene ble hardt rammet av tsunamien, blant annet ble flotte Yala Safari Beach Hotel totalt ødelagt. Folk som har vært på besøk etter tsunamien ser fremdeles en del dyr, men det er litt deprimerende å havne her på helger når store turistgrupper kjører i sirkel rundt en enslig, sjokkert elefant. Se opp for falske safariarrangører – mange er bare ute etter noen kjappe kroner. Der er viktig å få med seg at parken er stengt deler av året for å gi dyrene en sjanse til å puste ut. Sri Lankas andre nasjonalparker ble ikke påvirket av tsunamien på noen måte.

 

RELATERTE ARTIKLER

Estepona – pris redusert fra € 2.050.000!

Til salgs: Nydelig penthouse med panoramautsikt i Esteponas mest eksklusive beachfront-bebyggelse!

Geilos best bevarte hemmelighet

I skyggen av gigantene Bardøla, Vestlia og Dr Holms Hotell ligger Geilo Mountain Lodge som en av Geilos...

Hellas: Naturlig skjønnhet og uvanlig dyreliv

Fra det pittoreske og vakre landskapet i Thrace til de dramatiske kløftene i Zakynthos – Hellas byr på...

REIS utgave 4/2020 gratis tilgjengelig nå!

Tips for fantastiske steder i Norge du kan besøke i høstferien – og inspirasjon for reiser ut av...

Pikk & pakk i Pompeii

Jeg har gledet meg til dette i en mannsalder, men må innrømme at opplevelsen tar en uventet retning:...

HELSE & VELVÆRE – SPA – THERMISKE KILDER

Velvære gjelder ikke bare psykisk helse. Det er en generell følelse, en indre glød av helse, kraft og...

Kategori
AnnonsørinnholdHellas