Atlas’ skuldrer

Bli med til der de majestetiske Atlasfjellene møter den endeløse Saharaørkenen
Ettermiddagssol over et ensomt bruk på grensen mot Sahara. Du lurer med en gang på hvordan man kan overleve på et slikt sted selv om det ser relativt velordnet og velmenende ut på avstand.

Guide og eselfører setter opp leiren mens vi går en kveldstur: undertegnede sammen med en finne som gir inntrykk av å ha sett hele verden og en dansk kollega. Fjellene er fulle av grotter og i en av de større bor en nomadefamilie. Vi stirrer på hverandre og vi vender deretter tilbake til matsalteltet som i mellomtiden er rigget opp. Kulden følger etter oss. Den nakne marken binder ingen varme når solen forsvinner. Fleecejakken på, tynt ullundertøy likeså. Lue og votter ligger i beredskap.

De ekstra klærne er gode å ha selv tidlig om morgenen, men allerede etter frokost blir det varmt. Finnen og dansken skifter til shorts. Det blir skikkelig varmt om dagene i utkanten av ørkenen, selv om det er november. Man pleier å si at Marokko er et kaldt land hvor solen er varm. Det er også et land som krever tålmodighet, som vår fottur som starter i et ordentlig stygt landskap hvor alt er brunt, brent og øde for så etter hvert å skifte til de mest fantastiske farger. Høye fjell i gullgult og lilla ispedd melkehvite striper i klart synlige lag blant det ellers så dominerende rødbrune. Et nærmest uvirkelig landskap hvor det snart skal snø. Atlasfjellenes høyeste topp Toubkal strekker seg hele 4 164 meter over havet og fotturisten som velger seg våren får finne seg i at fremkommeligheten blir noe begrenset. Det er også da, når marken blomstrer under snøtunge topper, at fotturene blir som vakrest.

I byen Ighrem N’Akdim er de fleste husene bygget av leire noe som gjør at de umalte husene vakkert forsvinner inn i resten av landskapet.

Jeg spør guiden om den fargerike fjellnaturen er vulkansk. Han svarer at det finnes ingen vulkaner. Jeg sier at jeg ser askefelt, sprekker og lavabomber, og etter ytterligere ett par runder omkring emnet blir vi enige. Det kulturelle teflonet har slått til igjen. Vi kommuniserer, men misforstår hverandres budskap og lar oss irritere over trivialiteter som vi anser som selvsagt. Vi er så ulike.

Guiden er sunnimuslim med berberspråket tamazight som morsmål. I tillegg har han lært seg arabisk, fransk for å klare universitetet, engelsk for å kunne jobbe med turister, og formodentlig har han ingen problemer med franskarabisk når han er blant den urbane eliten i sin nye hjemby Marrakech. For ham er barndommens landskap fylt av assosiasjoner og en overtydelig symbolikk som er totalt fremmed for en kristen protestant fra det kalde nord.

Tre esler med telt, mat, vann, vin og lunsj. Det er kokk og eselfører som haster videre mot målet for etappen for å rekke og slå opp telt og forberede maten innen vi ankommer. Et esel bærer oppimot 100 kilo last. Vi bærer bare små ryggsekker med snacks og elektronikk. Enda er det tvilsomt om vi skulle kunne holde samme tempo som tjenestefolket, noe som heller ikke er meningen.

Vi skal følge guiden og av og til velge unødvendige omveier for å beundre landskapet, det er slik det fungerer i Marokko. Fotturismen er en viktig inntekt for berberfolket og vi hadde fremstått som egoistiske idioter om vi bar oppakningen selv. Om vi i det hele tatt kunne fikse fotturene på egen hånd. Her finnes ingen merkede stier eller løyper å følge. Kartene er upålitelige og stier finnes det mange av fordi det er fasinerende mye folk og veldig få biler i fjellene. Dessuten er esler viktige for sikkerheten. De er vår eneste fungerende ambulanse. Noen fjellredningstjeneste slik vi kjenner den hjemmefra eksisterer ikke og helikopter kan du bare glemme. Veien støver og jeg legger merke til den fine steinkanten som sikrer veibanen mot de bratte stupene. Å gå nærmest som i transe er min absolutt favorittilstand som fotturist. Mekanisk malende uten å tenke. En fot foran den andre i en vidunderlig monotoni. Luften skjelver og verden blir ensartet innen grønnfargen plutselig slår over i knivskarpe striper. Øyer av flommende fertilitet midt blant det forsmektende golde.

Saghromassivet – et nærmest uvirkelig farget fjelllandskap, avbildet like før snøen kommer.

Så unikt og bibelsk med den svale bekken som renner gjennom dalbunnens plantasjer, men hvis vann vi blir frarådet å drikke fordi bekken har passert ett par byer på sin vei. Vi drikker flaskevann og jeg konsumerer en og en halv liter under en fottur, og minst like mye til middag. Likevel er hodet tungt om morgenen. Kroppen trenger mer væske.

Senere går vi til fots på fotosafari i byen, selv om folk ikke vil bli fotografert. Globetrotterfinnen gjetter at det bor 200 personer i denne byen. Guiden hevder det er minst 10 ganger så mange. Man bor tett og stabler rommene i høyden som i en storby. Boformen kalles agadir, akkurat som navnet på charterbadeplass ute ved kysten. I store byer blir disse leirene nærmest til festninger med forsvarsmurer. Den mest berømte av dem heter Aït Benhaddou og står på UNESCOs verdensarvliste. Stedet blir også flittig brukt som kulisse i en rekke eventyrfilmer, og for ikke lenge siden ble scener til den svenske filmen Arn laget her.

Nede på sletten ser jeg bebodde herregårder som kalles kashba, det samme som festninger fra kolonitiden (1912 til 1967) da Marokko var delt mellom Frankrike og Spania. Det var først da berberstammene ble pasifisert. På denne tiden av året skjærer man mais. Kvinner og jenter bærer stilker og blader med seg hjem. Mennene rir esler og smågutter følger etter oss og maser: ”Gi meg penger. Gi meg en slant, mister.”

Det hadde vært fristende å karakterisere berberfolket som eksotiske outsidere, men de levde her lenge før araberne dukket opp på 1600-tallet og utgjør minst en tredjedel av Marokkos 28 millioner innbyggere.
Den berberske minoriteten er spredt over hele Nord-Afrika og snakker ulike språk med ulike alfabeter. Marokkanske berbere som snakker tarifit forstår riktig nok landsmenn som snakker tamazight mens tachelhit ikke forstås av noen av dem. Forvirringen forverres ytterligere gjennom at kulturbevarende krefter gjerne bruker amazigh som etnisk tittel, fordi ordet “berber” stammer fra det arabiske ordet ”barbar”.
En diskusjon som dog mister all sin mening bortenfor fjellene og de nærliggende byenes slumkvarter. Berber kunne like gjerne bety maktesløs. Men for tusen år siden var det annerledes. Da styrte de et rike som strakk seg fra elven Niger i nåværende Mali, til Elbro i de nordlige Spania. Kultur og arv viser tydelig slektskap med folket sør for Sahara og vår guide fungerer som billett til fellesskapet. Det høres kanskje unødvendig ut, men de er høvelige bindeledd mellom kulturene. Konservative klassesamfunn som dette krever at du bærer din sosiale status med en viss autoritet og det skaper kommunikasjonsproblemer blant oss som er uvante med å omgås tjenestefolk. Et godt forhold til berberguiden under turen er avgjørende for fotturens suksess, men det betyr absolutt ikke at du spiser eller sover i samme telt. Langt derifra.

Marokko har mange og velutdannede guider.

Det er først når du får det kulturelle på plass at landet åpner seg og det vakre kan separeres fra det stygge. Omtrent samtidig som dine nysgjerrige spørsmål går over i en hverdagslig samtale, og du løfter liggeunderlaget ut av teltet for å stirre mot stjernehimmelen om kveldene. I nattekuldens svale rom bryr du deg ikke noe om at bakken skitner deg til. Den har allerede farget alt du eier og guiden lurer på om stjernetegnene har samme navn hos oss, noe som gjør deg forlegen fordi du formodentlig aldri ser spesielt mange stjerner i de europeiske byenes blendende neonlys.

Senere spør jeg om mine reisekollegiers familier. Vår berberguide forteller at han har 32 søskenbarn. Jeg kontrer med 54. Jeg har i hvert fall hatt så mange, men nå er det lenge siden jeg regnet etter og flere kan vel være døde siden siste telling. Guiden faller i gapskratt. Han tror ikke sine egne ører. Min kristne familie er faktisk større enn den muslimske guiden sin, selv om generelt så er de muslimske familiene veldig store. En overraskelse som alltid fører til uventet forbrødring.

Til slutt følger vi M’Goun-bekken med strømmen og blir våte på føttene. En situasjon verken jeg, den finske globetrotteren eller vår danske venn har gardert oss mot. Vi har Goretexklær, GPS-navigasjon, høydemålere, skritt-tellere, kompresjonsstaver, ryggsekker med innebygde vannsystemer, hodelykter, digitalkameraer, pulsmålere, mobiltelefoner, multiverktøy, fjellstøvler med Vibramsåler, bestikk av lexanplast (veier bare 20 gram), fiffige poser av polyester, superabsorberende minihåndduker, hudkrem,

Inngangsportalen til den lokale frisøren i den tradisjonelle
kasarbyen Hdida.

egne neoprenposer til vinflaskene pluss Therm-a-rest Chair Kit Camp Rest som forvandler ditt selvoppblåsende liggeunderlag til en behagelig lenestol, men vi mangler altså vannavstøtende fjellstøvler. Du vet, den der mellomtingen mellom en lav tursko og sandal som vi friluftsentusiaster bruker når vi plasker gjennom vått terreng. Vår berberguide går alltid i sandaler og er imponerende smidig, uansett terreng.

Så blir landskapet dramatisk. Fjellveggene står tett og bekken graver en canyon. Vi vasser gjennom en trang passasje og ser gullglinsende
lavastriper som ender i vannet. Stien forsvinner inn blant trærne og jeg befinner meg igjen i en tankeløs monotoni. Fram mot kvelden kommer jeg til å tvinges til å gjenskape alle fotturens etapper for å finne ut hvilken dato det er blitt.

Jeg elsker virkelig denne følelsen av tidløshet og blir etter hvert ganske flink til å gli dit hen. Det gjelder å våge og ha det litt kjedelig, miste fokus og lukte på blomstene. Meningsløsheten er veien til en avkopling du ellers sjelden har mulighet til. Når du slår av tanken og gir blaffen i alt og bare fortsetter rett ut i den ukjente evigheten, da er du der. En forsiktig bøtte overmot i din romantiske naivitet er alt som trengs.

Kategori
AfrikaVerden

RELATED BY