På veien hit har vi klatret opp Solsbury Hill i Peter Gabriels fotspor, ruslet rundt i hagen til Prince Charles i striregn og bommet med 300 kilometer på en herregård – og (nesten) havnet i Wales. Men endelig har vi nådd reisens mål: St. Ives!
Min venn og kartleser Erik har vært her før, med familien i hine hårde dager. Det er lenge siden nå, selvsagt – men minnene sitter sterkt i mitt reisefølge: En reise i Sør-England er ikke komplett uten at besøk i St. Ives. Og hvem er vel jeg, som skulle betvile så vakre barndomsminner? Altså satte vi knappenålen i kartet, og plottet inn reisens mål.
Veien hit fra London er lang, og foregår på feil side av veien. Vi har vært gjennom et par episoder da jeg som sjåfør har ignorert nettopp det faktum, til kartleserens skrekk. Men her er vi da endelig, i god behold og ved godt mot – ikke minst fordi veien hit går gjennom et landskap så uendelig vakkert at timene bare flyr.
Vi sjekker inn på et slottshotell i høyden over byen, og rusler ned langs smale stier mot sentrum. Underveis stopper vi for hyppige fotoseanser, her er det «kodak moments» rundt hver eneste sving. Utsikten er bortimot ellevill, der den pittoreske lille perlen av en fiskerlandsby klamrer seg fast i den ytterste kanten mot Atlanterhavet: Dette er det sørvestlige England på sitt aller vakreste.
St. Ives var tidligere en ren fiskerlandsby, og fremdeles ligger båtene tett i tett langs strendene her. Men etter at byen fikk jernbaneforbindelse i 1877 har turismen forlengst tatt over som viktigste næringsvei, rett og slett fordi den fremstår som perlen i Cornwalls krone. Skjønnheten i landskapet og bebyggelsen er selvsagt ikke ny, og St. Ives har da også gjennom de siste hundre år tiltrukket seg kunstnere. Som følge av dette har det verdensberømte Tate åpnet et eget galleri her, og vi benytter anledningen til å besøke både galleriet og det tilhørende Barbara Heptworths museum med en skulpturhage.
Vel inne i byen legger vi armene på ryggen, rusler langs brygga og setter kursen mot The Sloop Inn – puben som formelig roper på oss i utkanten av strandpromenaden. Her finner vi en ledig snipp på en benk, nyter hver vår duggfriske pint of lager og ser solen dale mot horisonten og farge himmelen gyllen mellom mørke skyer. Livet blir rett og slett ikke bedre enn dette.
