Sørstatenes hjerte

Sumpen i Lousiana byr på det den skal: Her er skilpadder, alligatorer og lokale skrytepaver i full vigør. REIS følger journalist og fotograf Jarle Hrafn Grindhaug videre på hans...

Veien er fullstendig i vater, og skjærer gjennom ørkenen i New Mexico som en linjal. I det fjerne ser vi fjell reise seg i horisonten. Jeg programmerer cruise-kontrollen, for mistanken min om at det er lengre enn det virker som, blir rakst bekreftet. Vi har lagt Arizona bak oss og er på vei gjennom New Mexico med GPSen programmert til San Antonio i Texas. Og idet vi nærmer oss Texas er det slutt på knusktørre sletter.

Oljens rike

«Det rolige vannet snirkler seg gjennom bykjernen i San Antonio, og restaurantene ligger ved elvebredden som små juveler på et smykke. De fargerike lysene fra alle restaurantene, som bader kanalene i et lunt fargespill, skaper en levende og nesten feststemt puls.»

Luften fylles med en eim av olje før det dukker opp sporadiske oljebrønner ved veien. Overgangen til grønnere landskap skjer silkemykt, men skiller utvilsomt New Mexico fra Texas. En time senere befinner vi oss på en enorm slette, og i det fjerne kan vi skimte solstrålene bli brutt av lokale regnbyger. «Er dette det berømte tordenværet i Texas» rekker vi så vidt å tenke før hele himmelen ramler ned. Hagl store som klinkekuler bombarderer oss så tett at vi knapt kan skimte røde bremselys fem meter fremme. «Takk for forsikring» sier jeg, akkompagnert til en trommesolo i panseret. Men like plutselig som uværet kom, forsvinner det. Ti minutter senere nyter vi solen igjen, men med mistanken om humørsyke værguder bekreftet.

San Antonio skulle vise seg å bli en av turens største overraskelser, og vi var ikke forberedt på hva denne byen faktisk hadde å by på. Ukjent for meg var det at San Antonio er et amerikansk svar på Venezia. Store deler av byen består nemlig av vakre kanaler, og langs kanalene går det veier som prydes med restauranter, utesteder og kafeer. Det rolige vannet snirkler seg gjennom bykjernen, og restaurantene ligger ved elvebredden som små juveler på et smykke. På kvelden er det nærmest magisk å gå en tur langs kanalene. De fargerike lysene fra alle restaurantene, som bader kanalene i et lunt fargespill, skaper en levende og nesten feststemt puls.

Men San Antonio har også mye historie å by på – det er her det siste slaget ved Alamo stod. Fra 23. februar til 6. mars i 1836 slåss Texanere mot Meksikanere i dette fortet som spilte en stor rolle i den blodige revolusjonen. Alamo er også en av de største turistattraksjonene i San Antonio, men når de amerikanske guidene forteller meg om arkeologiske funn fra 1836, ler jeg litt for meg selv mens jeg tenker på leiligheten min i Oslo, som ble bygget i 1889. Amerikanerne og jeg har åpenbart ulik oppfattelse av hva som kan regnes som ”arkeologisk”, og det er i sånne øyeblikk jeg tenker på Eddie Izzards åpning i ett av sine stand up-show, hvor han proklamerer at han kommer fra Europa – ”Der historie kommer fra”.

«Housten, som har blitt kjent for å sette menn på månen, har jaggu utviklet seg på jorden også. Houston har en imponerende mengde skyskrapere, og følelsen av å være i en millionmetropol er påtagelig.»

Tross revolusjonen har den meksikanske påvirkningen på San Antonio likevel funnet sin plass, og vi blir anbefalt å besøke et såkalt autentisk meksikansk marked. Vi svetter oss gjennom solsteika for å bli møtt av glorete plast og billig meksikansk nips. Etter å ha gaflet i oss nachos druknet i ost, og en etterlengtet kald øl, finner vi ut at de sjarmerende kanalene er mer i vår gate. Til og med den meksikanske maten var bedre her enn på markedet.

San Antonio er en romantisk perle med en smak av Europa, men vær forberedt på ekstrem varme i løpet av sommermånedene. Idet vi går ut fra hotllet med sval air-condition er det som å gå rett inn i en badstue. Kanalene forårsaker en ekstremt høy luftfuktighet, noe som gjør temperaturen ekstra intens, og åndenøden blir plutselig påtagelig.

Flaggermus og musikk

Neste stopp på kartet er Austin. Byen var jeg på forhånd anbefalt av flere venner og kjente, grunnet blant annet det sjarmerende ute- og kulturlivet som bidrar til Austins lunne. Byen arrangerer den verdenskjente musikkfestivalen South-by-Southwest hvert år, som tiltrekker seg tusenvis av artister, bransjefolk, fans og konsertarrangører. Blant de mer kuriøse innslagene, er at byen har verdens største flaggermuspopulasjon i urbane strøk, som hver sommer slår seg ned under broen Congress Avenue.

Men denne gangen var ikke skjebnen enig med oss – Austin var så å si utsolgt på grunn av tre samtidige kongresser. Noe skuffet satte vi kursen retning Houston, men hadde merket oss navnet Gruene som en koselig og autentisk sørstatsbygd i Lonely Planet. Veien fra Austin til Houston er kort, og en liten omvei kilte eventyrlysten. Øst for Austin går en rute nordover og mot Gruene. Maken til timing skal du lete lenge etter – Gruene var sperret av for fotosession. Det viser seg at country-stjerna George Strait har sperret av hele byen for å fotografere bilder til sin nye CD. Midt i byen ligger nemlig Gruene Hall, et legendarisk konsertsted hvor flere country-stjerner har hatt sin spede barndom. Stedet likner mer en låve enn et konsertsted, men er visstnok en institusjon for hva country- og western-musikk angår.

Gruene er verd et besøk om du har lyst på en følelse av ekte og relativt uforandret småby i Texas. Store og landlige viktorianske villaer ligger på rekke og rad, og det finnes til og med en villa som fungerer som Bed & Breakfast. Vi anbefaler også en tur innom butikken med antikviteter. Her kan man finne alt fra autentiske Coca Cola-produkter til eksklusive ting fra borgerkrigen. Sannsynligvis en liten skatt for en som samler på 50- og 60-talls fiksfakseri.

«Da jeg neste morgen åpner døren møtes jeg av et lite paradis av glitrende dugg og morgensol, og tenker at vi her har funnet selve pulsen i sørstatshjertet.»

Sukkerhøye barn i museumskø

Vi kjente det var forfriskende med litt fritak fra motorveien og valgte en rute nordover og rundt Canyon Lake før vi siktet inn på Houston. Omveien skulle vise seg å være et deilig avbrekk fra asfalt og firefelts motorvei. Det frodige landskapet omfavner en slak vei som ender langs den vakre innsjøen Canyon Lake. Solstrålene flimrer lett gjennom bladene på store løvtrær langs veikanten. Vi klarte ikke å la være, stoppe for å føle på den varme sommerbrisen som strøk det lange gresset.

Med 2.2 millioner innbyggere er Houston den fjerde største byen i USA, og den største i Texas. Ved innkjørselen hersket det ingen tvil om at landskapet ville bestå av asfalt, betong, stål og glass. Houston, som har blitt kjent for å sette menn på månen, har jaggu utviklet seg på jorden også. Houston har en imponerende mengde skyskrapere, og følelsen av å være i en millionmetropol er påtagelig.

Vi følte for å flotte oss i storbyen og sjekket inn på Magnolia Hotel – et hipt hotell med et moderne semi-minimalistisk preg. Hotellet ligger sentralt til i teaterdistriktet. Houston er nemlig systematisk delt inn i distrikter. De flotte omgivelsene gjorde oss sultne på litt åndelig føde, så vi satte kursen mot det naturhistoriske museet i, holdt deg fast, museumsdistriktet. Og la det være vedtatt – amerikanere kan det å lage museum. Hør museumsdirektører i det ganske land: Her er det mye å lære.

Amerikanerne har simpelthen skjønt at det skal være en opplevelse å besøke et museum. Derfor har de brukt mye moderne teknologi for å presentere informasjonen på en svært fascinerende og underholdende måte. Ikke nødvendigvis på Hollywood-måten, men en måte som virkelig får frem det sensasjonelle i funn. Er du i Houston, vil det være en tragedie om du ikke tar turen til det naturhistoriske museet. Etter et lærerikt og fabelaktig besøk hos de historisk lærde avsluttes kvelden med en dukkert i hotellets basseng på taket. Og det kan ikke annet enn å anbefales – panoramautsikten over byen og landskapet er intet mindre enn overveldende.

Neste dags avskjed med Houston velger vi selvfølgelig å tilbringe på NASA Space Center, noe som ikke kan beskrives som noe annet enn skuffende. Selv om det er lærerikt og morsomt å besøke en barnedrøm og en så viktig institusjon for menneskehetens fremgang og oppdagelse, så er det med en blandet følelse vi sitter igjen når vi endelig er tilbake i bilen. Køsystemet er forvirrende og uorganisert, og blandingen av ekte vitenskap og lekeplass for barn er ikke helt vellykket, samtidig som det tekniske ikke akkurat er nytt lengre, noe som er litt ironisk i seg selv. Et besøk er obligatorisk for Houston-turister, men det er mest på grunn av den ekstremt historiske verdien. Men vær forberedt på slitsomme køer med barn som er høye på sukker. Er du skeptisk til tivoli-faktoren, anbefaler vi å hoppe rett på de guidede turene til romfergene, og gå fort, men bestemt ut igjen etterpå.

Louisianas urørte sørstatsstemning

På veien til New Orleans vil vi prøve oss på en koselig bed & breakfast og hadde fått et stalltips om en koselig og svært autentisk sørstatsbygd kalt Breaux Bridge, midt i kreolland. Det har blitt mørkt, og vi er ikke sikre på hvor vi skal finne et sted å sove. Planen er å finne en kjent kafè kalt ved navn Cafe Des Amis, som skal gi oss råd om nattens seng. En kelner på kafeen forklarer veien rundt hjørnet til det som skulle bli en av de fineste opplevelsene på hele turen.

Ved elven, eller bayouen som vi har lært at det heter, ligger et lite hvitt hus. Fra huset går det en sti gjennom en vakkert dekorert hage og ned til elven. Inne i huset møter vi MaryLynn, en godt voksen og hjertevarm virvelvind av en dame og innehaver av bed & breakfast-stedet Maison Des Amis. Hun er fra seg av entusiasme for besøk fra Norge og må bare beklage for at hun omdekorer, og derfor ikke har noen rom som er i stand. For oss er det vanskelig å se om hun lever i et fullstendig kaos av antikviteter og nips, eller om hun driver faktisk omdekorerer, men lar tvilen vår komme henne til gode. Det er uansett ingen tvil om at vi nå er i Louisiana, og vi er målløse av den komplette og urørte sørstatsstemningen.

Tross omdekoreringen vil ikke MaryLyinn høre av at vi må reise videre og setter himmel og jord i bevegelse for at vi skal få et rom i naboens hus, som tilfeldigvis også er et bed & breakfast. Med himmelseng, og antikke møbler gir rommet oss en følelse av å reise 150 år tilbake i tid og vi blir meget overrasket når vi hører at flere prominente gjester har benyttet seg av dette stedet, blant annet Francis Ford Coppola. Da jeg neste morgen åpner døren, møtes jeg av et lite paradis av glitrende dugg og morgensol og tenker at vi her har funnet selve pulsen i sørstatshjertet. Det ville vært en tragedie å dra for tidlig, og vi bestemmer oss for å bli noen dager ekstra, mens vi rusler gjennom hagen og ned til elven for å puste inn atmosfæren. Men sørstatene er kjent for sine motsetninger, og idet jeg ser et par alligatorøyne dukke opp av vannet er ikke idyllen den samme. Men dette er Louisiana for alt det staten har å by på.

MaryLynn er så entusiastisk over at utenlandsbesøket har valgt å forlenge besøket, at hun ikke klarer å stoppe å anbefale alt vi må oppleve i området. Vi nikker og smiler mens vi noterer oss båttur på Lake Martin med en lokal urinnvåner ved navn Norbert LeBlanc, og en legendarisk frokost som arrangeres hver lørdag på Cafe Des Amis.

Safari i sumpen

Allerede neste morgen befinner vi oss i en båt på Lake Martin. Solen steiker og temperaturen tipper rett over tretti

grader. Sypresstrærne, med sitt grå skjegg, henger tungt over sumpen. Det er ikke tvil om at vi er i alligatorland. I båten sitter vi med Norbert LeBlanc, den lokale «alligator-Dundee», men også med et fransk par som skryter av å ha sett en Cotton Mouth (en av de farligste slangene i USA) dagen før. Vi kjenner spenningen stige i det Norbert viser bilder fra alligatorer han hadde jaktet. Turen blir allikevel av den rolige sorten, og det mest dramatiske vi får se, ved siden av et rikt fugleliv, er noen skilpadder som Norbert påpeker smaker godt. Det er uansett omgivelsene i sumpen, med sitt nesten forhistoriske preg, som er magisk.

Lørdagen våkner vi tidlig, for MaryLynn har instruert oss i hvordan oppleve den nå mytiske Sydeco-frokosten på Cafe Des Amis. Hver lørdag morgen kommer et Sydeco-band for å spille til dans på kafeen. Så tidlig på morgen er det første mann til mølla for å sikre seg et bord. Vi sikter oss inn på 08.30, og klarer akkurat å sikre oss et bord nær dansegulvet. En halvtime senere er hele lokalet smekkfullt. Musikken starter og hele lokalet eksploderer i dans. Alle drikker tett, og hele byen er i full fest allerede 09.30. Dansegulvet er i fyr og flamme av det som kan krype og gå i Breaux Bridge. Unge og gamle er forent i en hektisk festfrokost vi aldri vil glemme.

Breaux Bridge er en kulturell perle av sørstatssjarm, og mye av det skyldes en enorm stolthet og respekt for sin bakgrunn som Cajuns, som har vært med å bygge hele regionen slik vi kjenner den.

RELATERTE ARTIKLER

Estepona – pris redusert fra € 2.050.000!

Til salgs: Nydelig penthouse med panoramautsikt i Esteponas mest eksklusive beachfront-bebyggelse!

Geilos best bevarte hemmelighet

I skyggen av gigantene Bardøla, Vestlia og Dr Holms Hotell ligger Geilo Mountain Lodge som en av Geilos...

Hellas: Naturlig skjønnhet og uvanlig dyreliv

Fra det pittoreske og vakre landskapet i Thrace til de dramatiske kløftene i Zakynthos – Hellas byr på...

REIS utgave 4/2020 gratis tilgjengelig nå!

Tips for fantastiske steder i Norge du kan besøke i høstferien – og inspirasjon for reiser ut av...

Pikk & pakk i Pompeii

Jeg har gledet meg til dette i en mannsalder, men må innrømme at opplevelsen tar en uventet retning:...

HELSE & VELVÆRE – SPA – THERMISKE KILDER

Velvære gjelder ikke bare psykisk helse. Det er en generell følelse, en indre glød av helse, kraft og...

Kategori
AnnonsørinnholdHellas