RIO DE JANEIRO Syndenes by

«Jeg gleder meg til å se Rio ete deg levende» var den noe foruroligende smsen jeg fikk før min første tur til Rio. Det er noen år og besøk...

Bølgen angriper bakfra. Jeg vet den kommer, men ikke når. Den dunker meg til bunns med en enorm kraft, og tyngdekraften oppheves. Sand, vann, strøm og kroppen min blir slynget frem og tilbake, og jeg jobber febrilsk for å finne fotfeste. Endelig, etter utallige munnfuller med lunkent saltvann, kommer jeg meg opp i knestående. Jeg får så vidt et glimt av stranden gjennom rennende øyne og tror jeg er berget før neste bølge slår over meg. Det samme scenario gjentar seg, og kreftene ebber ut, men jeg er litt nærmere land hver gang.
Til slutt får jeg slept kroppen min opp på stranden, vann renner ut av meg og jeg hiver etter pusten. Jeg er trygg – for denne gang.
Metaforen er enkel og velbrukt, men er overraskende beskrivende – den samme følelsen av å så vidt få trukket pusten før du igjen blir tatt av en bølge er ikke ulik det du føler i Rio de Janeiro. Byen de fleste har ærefrykt for, men også til en viss grad frykter berettiget. Byen som er kjent for at over 200 politimenn ble drept i tjeneste i fjor, for sine gatebarn og fattigstrøk, for sine strender og lettkledde jenter, samba og synd.

Falsk idyll
Velberget på stranden kan jeg igjen ta innover meg Rios storslagenhet. Foran meg; et yrende strandliv uten sidestykke, Rios berømte fjellformasjon ”To brødre” til venstre for meg, Kristusstatuen synlig på fjelltoppen Corcovado rett frem, de massive art deco-inspirerte kvartalene bare noen meter fra stranden, og sand så langt øye rekker. Dette er Ipanema. Legendarisk gjennom verdenshiten, udødeliggjort gjennom utseende og stemning.
Enkelte mener at to av verdens mest berømte strender, Copacabana og Ipanema, faktisk er falske. For å være mer presis, her var det en slags strand også tidligere, men det var først etter at turistpotensialet ble oppdaget at byen bestemte seg for å kjøre enorme mengder sand til stranden og lage det byen er aller mest kjent for foruten karnevalet; lange, gule strender. Men det er langt fra bare strendene som er falske, mange av kvinnekroppene vitner også om større eller mindre justeringer fra sin naturlige form. Likevel er det noe med disse perfekte kroppene, og jeg tar meg selv i å lure på om noen hundre år med raseblanding virkelig resultert i det mest naturlig vakre som finnes? Dette sitter jeg og funderer på, lenge, på tross av at jeg vet at mang en plastisk kirurg har tjent gode penger på brasiliansk forfengelighet. Men tid har jeg nok av, og tankene flyr mens velvillige gamle menn selger meg iskald Skol, Brasils Ringnes.
På Ipanema og Copacabana gjelder den gamle regelen om at ”Less is more”. Bikiniene og speedoen dekker knapt det de skal dekke, men å gå for eksempel toppløs blir sett på som særdeles vulgært. I Rios ekstremt kroppsfikserte strandliv er det ikke mye som blir etterlatt til fantasien. På folkemunne kalles de mest marginale bikiniene ”tanntråd”. Og mennenes speedoer er ikke stort større, de ville fått den notoriske strandløven i de gamle VG-reklamene til å føle seg som kledd for familiefest.
Der hvor jeg ligger og ser dette for oss nordmenn merkelige skuespillet, er det ikke bare øynene og ørene som får sitt, også luktesansen blir mer enn stimulert. Både Ipanema og Copacabana er delt opp i forskjellige strandposter, og post ni hvor jeg har mitt tilholdssted, er kjent for sine unge og vakre mennesker. Jeg er uten tvil i mindretall, det er ikke mange blekfete menn i bermudashorts her. Men tilbake til luktesanesen; som overalt ellers på disse strendene lukter det grilling, sjø og solkrem, men ved post ni er den søtlige lukten av marihuana også påtagelig. Her feirer de ”riktige” brasilianerne dagen, kvelden, uken eller helgen. Noe feirer de nemlig – alltid, og det på livsbejaende vis. Her spilles strandtennis over en lav sko, og strandfotball- og volleyballkampene er aldri langt unna.
Jeg forsøker å kvitte meg med siste rest av saltvannet, og reiser meg på skjelvende ben: Det er godt å være tilbake i Rio de Janeiro.

Mindre kriminalitet
Det tar alltid en stund å akklimatisere seg i Brasils nest største og Sør-Amerikas tredje største by. Rios stekende sol begrenser aktivitetene i starten av oppholdet til strandliv, men etter hvert er det trygt å forlate det avkjølende havet for noen timer.
De fleste turistene holder til i bydelene Copacabana, Ipanema og Leblon. Ufremkommelige fjellskrenter skiller disse bydelene fra resten av Rios sentrum, men allerede i 1891-92 ble den første tunnelen fra den gamle bydelen Botafogo til Copacabana åpnet. I 1923 åpnet det legendariske hotellet Copacabana Palace dørene sine for første gang, da som et prangende bygg i et sparsomt befolket område. I dag er det et av de laveste i et området som er et av verdens mest befolkete. Det var først ved byggingen av nye tunneler på 40-tallet at utbyggingen av Copacabana og senere Ipanema og Leblon eksploderte. Dette medførte at de fleste husene som fortsatt pryder strandlinjen er bygget i samme periode, en slags art deco/funkis stil som tar en liten stund å vende seg til. De er massive der de ligger 40-50 meter fra vannkanten, og de færreste bærer preg av synlig oppussing de siste årene. Men de store vinduene, de skarpe kantene og de duse fargene får deg langt mildere stemt i løpet av kort tid.
Men det er ikke bare bygningene som er massive; naturen og fjellene rundt Rio er minst like dramatiske. De bratte åsryggene forsøker å nå vannet, men blir stoppet på veien av bebyggelsen på Copacabana, Ipanema og Leblon. Derimot har disse åskammene en annen type bebyggelse – de beryktede favelaene. De klamrer seg fast til de beste tomtene i byen, og har fantastisk utsikt til havet og veggen av blokkbebyggelse hvor de mer bemidlede brasilianerne bor. Fattig og rik bor bokstavelig talt vegg i vegg, men det er særlig nord i Rio de enorme favelaene ligger – langt fra det en gjennomsnittelig turist vil oppleve. Mens turistene og rikfolkene bor i blokker parallelt med havet, bor det mange flere i disse fattigstrøkene. Husene er bygget av murstein og er som regel på to etasjer. Flere av disse favelaene munner ut i de respektable bydelene som er beskrevet, og her kan det skje ran etter mørkets frembrudd.
For Rio de Janeiro har fremfor alle brasilianske byer et dårlig rykte for vold og kriminalitet, selv om mye har endret seg de siste årene. Politiet innførte en nulltoleranse overfor kriminelle, og har kjempet mer eller mindre med de samme midlene og samme premissene som kriminelle selv har. En øye-for-øye-logikk gjelder, og det har blitt sagt at hvis politiet finner en drept person, og særlig hvis den personen er turist, drar de opp i den nærmeste favelaen og skyter mer eller mindre vilkårlig rundt seg. Dette er for oss en avskylig rettslogikk, men den har virket. Færre og færre utlendinger blir utsatt for vold, selv om ran fortsatt skjer hyppig. Grunnregelen er at du bør gi raneren det den vil ha, ingen vinner på en skadet turist.

De kreatives by
Men du kommer raskt inn i hvor det er ok å ferdes nattestid, og hvilke områder det er lurt å holde seg unna. Om dagen er gatene fulle av mennesker, gjerne i speedoer og bar overkropp, og hvis ikke min norske bluferdighet hadde hindret meg ville jeg gått i det samme selv. Vinden er ofte fraværende, men etter noen dager venner også jeg meg til å sette pris på varmen og det bedagelige livet her.
Rio de Janeiro er kjent som Brasils kreative by – en by for kunstnere, hedonister og andre som setter pris på et rolig tempo. Du kan nesten kjenne igjen en carioca, slengnavnet for byens innbyggere, på gangen og holdningen. Innbyggerne i Brasils finansielle sentrum, Sao Paolo, mener at den enorme Kristusstatuen i Rio vil slå sammen armene sine i et klapp hvis en carioca gjør et ærlig dags arbeid.
Men dette gjør jo byen heller til et mer behagelig sted å besøke, og på dagtid finner også de mest kresne nok å kjøpe blant de mange eksklusive butikkene i Ipanema og Leblon. Dessuten må Sukkertoppen og Kristusstatuen på Corcovado besøkes under oppholdet, selv om mange mennesker flokker seg rundt disse verdenskjente landemerkene. For i tillegg til å være vakre og unike gir de også en fin oversikt over byen på.

En varig fest
Men for egen del er det Rios vanvittige natteliv som gjør at jeg stadig lengter tilbake til byen. All energien innbyggerne sparer på dagen bruker de på natten – uansett ukedag. Og mulighetene er mange; i Rio kan en hver drøm realiseres. Mens Ipanema og Leblon frister med sine eksklusive restauranter og klubber, må gatelivet i Botafogo og gamlebyen Lapa oppleves. For det er nå det er på tide å forlate de snobbete og eksklusive bydelene for å la Rios natteliv sluke meg.
Tross mitt ekstremt stotrende spansk kjører velvillige taxisjåfører meg til Lapa. Mens taxien raser forbi gamle murbygninger i conquistador-stil, gjør sjåføren noen fåfengte forsøk på å få i gang en samtale mens sambaen spilles for fult på stereoanlegget. Jeg skjønner ikke annet enn stedsnavnene, men sjåføren snakker for oss begge, kun avbrutt av hoiende brøl hver gang vi kjører forbi en pen jente. Jeg forsøker å holde ham blid med et og annet ”si” og ”no” mens jeg ser hvordan menneskemassen vokser i det vi nærmer oss Lapa.
Etter en del misforståelser forstår sjåføren at jeg vil stoppe ved bydelens store kjennemerke, en akvedukt bygget i romersk stil fra 1750. Den fungerer i dag som trikketrassé opp til bydelen Santa Teresa, Rio’s Greenwich Village. Rio-natten er svart, og menneskene myldrer. Magen knyter seg sammen i forventning – endelig tilbake i Lapa. De fleste klubbene ligger oppover i gatene fra akvedukten, men jeg velger meg gatefesten til venstre for den. Brasilianerne er stolte av musikken sin, og sambaen dundrer fra åpne utesteder. Unge, vakre, svette brasilianere samles på klubb for å danse til tolvmannsorkester. Det norske genet står i høyspenn, du lar dansefoten bli liggende fordi ethvert forsøk på å imponere gjør kvelden deres enda morsommere.
Overalt selges grillede kjøttstykker av gateselgere, og kullosen ligger som et beskyttende lokk mellom folkemassen og himmelen. Når du først beveger deg inn blant menneskene opphører din egen frie vilje – du følger med dit menneskemassen vil. Som regel er det oppover i gaten, mot den berømte trappen som er dekket av fliser, hver og en forskjellig, men med kjennemerker fra de fleste land i verden. Caipirinhaen flyter i gatene og lukten av alkohol, urin og marihuana forenes til en stram eim som river i nesen. Dansende og syngende mennesker nærmest omfavner meg, og jeg kommer på at jeg har opplevd dette en gang før i Norge. Det var på Karl Johan etter at Norge hadde beseiret Brasil i fotball VM i 1998. Én eneste natt i løpet av mine 33 år som osloinnbygger. I Rio de Janeiro skjer det hver kveld.

HVa bør du får med deg i rio de janeiro

Kristusstatuen
Det finnes knapt et postkort fra Rio de Janeiro som ikke viser Kristusstatuen på toppen av fjellet Corcovado, og statuen ble nylig kåret til et av ”de nye syv underverker”. Den ikoniske statuen rager 38 meter, og ble bygget fra 1922 til 1931. Selve Corcovado er en 710 meter høy fjellknaus, en av de høyeste rundt byen. Ikke bare er den høy, men den ligger så nærme de mest kjente bydelene at den er lett å få øye på, nesten uansett hvor du er.
Det er flere måter å komme seg opp til toppen på, hit går det både en trikk og en vanlig vei for biler. For de som er mer interessert i en treningsøkt kan man gå 220 trappetrinn opp, mens for de aller mest eventyrlystne går det an å gå/klatre opp en sti fra sørsiden. Artikkelforfatteren ble lurt til å forsøke denne, men du skal være i god form, ikke ha problemer med slanger og pumaer samt ikke bry deg om at du kun er et steinkast eller to fra nærmeste favela hvis du prøver denne veien. Det var ikke alle kravene undertegnede innfridde.

Sukkertoppen
Et annet av landemerkene i Rio. Denne fjellknausen består av granitt og kvarts og rager med sine 396 meter godt over både Copacabana og Rios havneområdet. Det som er så spesielt med disse fjellknausene i Rio er at de står rett opp fra havet og er så å si uten vegetasjon.
Allerede 27. oktober i 1912 ble den berømte taubanen åpnet og gjorde Sukkertoppen tilgjengelig for alle uten høydeskrekk. Dette var faktisk verdens tredje første taubane, og den har blitt en av de største turistattraksjonene i byen. Heldigvis har den blitt byttet ut siden den gang, og nå tar taubanen 75 mennesker per tur på den 1400 meter lange strekningen.
Det arrangeres også en rekke spektakulære fester her, og prisen gjenspeiler gjestenes designete moteklær.
På nettsiden http://www.bondinho.com.br/ som er under utvikling skal informasjon om arrangementer etter hvert publiseres.

Strandliv
Verdens mest berømte strender er umulig å komme seg unna på en reise til Rio. Solen er sterk, så i starten kan det være lurt å kun tilbringe noen timer her hver ettermiddag. Det er i timene før solnedgangen også stemningen er best, særlig på strandpostene på nedsiden av Ipanema.
Selv om Copacabana kanskje ennå mer kjent, er det Ipanema og Leblon som er de beste stedene å tilbringe stranddagene. På Copacabana er det mye mer mas, prostitusjon og pågående gateselgere. Leblon passer ypperlig for barnefamilier, mens post ni er mer forbeholdt yngre mennesker. På post åtte vaier de homofiles flagg friskt i vinden. Uansett hvilken del av stranden du velger, er det ok å kjøpe både drikke og solstoler/parasoll av de som jobber på stranden. Prisen er lav og servicen god.
Et siste råd: Her er det ingen håndklær på stranden. Kjøp en sarong av en gateselger; den veier så å si ingen ting og den tørker rakst.

HVa bør du får med deg i rio de janeiro

Maracana
Det offisielle navnet på Rios største fotballstadion er Estádio Mário Filho. Det er den største i Brasil og tar 87 101 tilskuere. Arenaen ble opprinnelig bygget til Verdensmesterskapet i fotball i 1950 og ble renovert på begynnelsen av 1990-tallet. Det er også det fotballstadion som har hatt flest tilskuere på en fotballkamp – hele 200 000 tilskuere så VM-kampen mellom Brasil og Uruguay i 1950, men det var før nye sikkerhetsregler ble innført.
Her spiller klubbene Flamengo og Fluminense (samt delvis Vasco da Gama) sine hjemmekamper. Botafogo spilte også sine hjemmekamper her frem til de fikk sin egen hjemmebane sommeren 2007.
Det er spesielt Flamengo mot Vasco da Gama som er årets store hatkamp. I Brasil er fotball religion, og det finnes mange ekstremister. Er du ikke vant til fotballkamper er nok ikke dette den beste introduksjonen – stemningen er elektrisk, og som regel ender mange opp på sykehus etter disse kampene. Et annet tips: Ikke kjøp de billigste billettene eller plasser bak mål (de er forbeholdt den dedikerte fansen). Kjøper du de billigste billettene blir du plassert helt nederst ved banen og må være forberedt på å se døden i hvitøyet en rekke ganger gjennom kampen.

Steder å spise
For en kjøttelsker er Brasil og Rio de Janeiro så nær paradis du kommer. Overalt serveres det mørt og fantastisk tilberedt kjøtt, og da i særdeleshet på de såkalte Churrascarias. Dette er steder hvor du for en fast inngangssum kan spise så mye kjøtt du orker. Kvaliteten er nesten like god om du besøker en i Botafogo eller på Leblon, selv om prisen er langt høyere i sistnevnte bydel. Kelnere kommer løpende med kjøttstykker på spidd rett fra grillen og skjærer de opp i tynne skiver på tallerkenen din.
For mer eksklusive steder er det en rekke utmerkede restauranter på Ipanema og spesielt i Leblon. Egentlig vil jeg anbefale alle å selv gå i disse ekstremt hyggelige gatene for å finne det stedet som passer en best, men restauranter som ”Bazar”, ”Sushi Leblon” og ”Zoma” holder alle ekstremt høy kvalitet. En lunsj på gamle og fremdeles svært ærverdige ”Copacabana Palace” er også absolutt å anbefale. Selv om prisen er høy er kvaliteten det samme, og du er omfavnet av legendariske omgivelser.

Utesteder
Som med spisesteder er det beste å gå langs Ipanema og Leblons gater og selv finne et passende sted for en øl eller matbit. Det bugner av glimrende puber, klubber og restauranter her. Sett deg ned på det lokale skjenkestedet på gatehjørne og bestill en ”choppe” (uttales sjåppi). Da får du en duggfrisk, to desiliter stor øl som aldri rekker å bli varm, selv på hete dager. Ellers er klubber som ”Zero Zero” og ”Melt” i Leblon alltid sikre vinnere.
Som denne artikkelen også forteller, er stedet for å møte ekte brasiliansk natteliv bydelen Lapa. Her pågår gatefester så å si hver dag hele året rundt, samt at det er en rekke bra utesteder for alt fra samba-, bossanova-, hip hop- eller rockeinteresserte. I tillegg tilbyr bydelen Botafogo mange veldig hyggelige gatekaféer. Øl bestilles fra et hull i veggen og nytes ved et av de mange bordene på fortauene.

RELATERTE ARTIKLER

Estepona – pris redusert fra € 2.050.000!

Til salgs: Nydelig penthouse med panoramautsikt i Esteponas mest eksklusive beachfront-bebyggelse!

Geilos best bevarte hemmelighet

I skyggen av gigantene Bardøla, Vestlia og Dr Holms Hotell ligger Geilo Mountain Lodge som en av Geilos...

Hellas: Naturlig skjønnhet og uvanlig dyreliv

Fra det pittoreske og vakre landskapet i Thrace til de dramatiske kløftene i Zakynthos – Hellas byr på...

REIS utgave 4/2020 gratis tilgjengelig nå!

Tips for fantastiske steder i Norge du kan besøke i høstferien – og inspirasjon for reiser ut av...

Pikk & pakk i Pompeii

Jeg har gledet meg til dette i en mannsalder, men må innrømme at opplevelsen tar en uventet retning:...

HELSE & VELVÆRE – SPA – THERMISKE KILDER

Velvære gjelder ikke bare psykisk helse. Det er en generell følelse, en indre glød av helse, kraft og...

Kategori
AnnonsørinnholdHellas