Portugisisk stillhet

Selv om Lisboa har blitt et stadig mer yndet feriemål, er byen på langt nær så turistifisert som nabolandenes hovedsteder. ”Respect the Portoguise silence or go back to Spain”...
Stranden Guinco utenfor Cascais.

I det vi setter ned foten utenfor Hotel Bairro Alto, befinner vi oss ved Camões, en åpen plass som skiller bydelene Santa Catarina og Bairro Alto. Det er søndag morgen, og en norsk november som fremdeles herjer kroppen tines gradvis i det den portugisiske solen stryker huden. Solen varmer uten at frykten for å bli solbrent melder seg, og i gatene hersker en avslappet stemning som gir en fin start på dagen. Mellom brosteinene er det små pytter fra nattens regnskyll, og luften kjennes både frisk og ung. Vi inhalerer Lisboa i vårt første møte med byen.

Utsikt fra Igreja de Santa Luzia.

Trikken som ledsager

Planene er befriende løse, og Lisboa ligger for våre føtter. Et godt utgangspunkt for oppdagelsesferd. Vi velger byens kjennetegn, den gule trikken, som dagens ledsager. Prisen er en euro for at envognstrikken skal ta deg hvor hjerte eller hode måtte ønske at ferden skulle gå. Denne søndagen følger vi hjertet og lar trikken bestemme vår skjebne. Trikken passerer Igreja de Santa Luzia (trikkestoppet heter Mirafouro Sta. Luzia), en vakker kirke med en fabelaktig terrasse som gir et imponerende utsyn over Lisboa. Her ligger store deler av byen til skue, mens den rammes inn av blå himmel, sol og utsikt over elven Tages. Takene på pastellfargede hus ligger tett i tett, mens trange gater og trappeganger skiller dem.Herfra velger vi å bruke føttene og sikter oss oppover i landskapet. Veien snirkler seg inn i trange gater som krenger oppover mot borgen Castelo De Sao Jorge, byens historiske senter og kanskje største turistattraksjon.

En sjonglør på terrassen ved Miradouro de Santa Catarina.

Befriende rolig

Fuglene kvitrer og hele bydelen er preget av en ro vi sjelden har opplevd i en hovedstad. Det er overraskende lite trafikkstøy, og selv om vi treffer turister hele veien er det en avslappet stemning i luften. På en vegg ved kirken Igreja de Santa Luzia står det «Respect the Portoguise silence or go back to Spain». Og på mange måter er likhetene med Spania påfallende fraværende. Om stillheten er i den portugisiske ånd eller om det er fordi vi er på besøk utenfor sesongmaset vet vi ikke, men like befriende er det uansett. Veien opp er faktisk så behagelig med sin slake stigning at det kan være en tanke å tilbringe flere timer med en cappuccino og en bok på en av kafeene. Vil du balsamere sjelen med en liten nytelse, kan vi anbefale en espresso eller cappuccino på Art Café i Travessa do Funil som ikke er langt fra selve borgen.

Atlanterhavets bølgedans
På en bar i Bairro Alto, dekorert med gamle radioer, får vi servert en uheldig mojito mens vi tar et slag sjakk. Stemningen er avslappet og musikken er behagelig. For det er ikke bare Lisboas lavmælte sjarme som lokker nordmenn hit, også det mer eller mindre hissige Atlanterhavet fører med seg eventyrlystne europeere og nordmenn til et av de beste surfespotene i Europa. Selv venter jeg på to av dem, Lars og Ivar, som lenge har drømt om å delta i Atlanterhavets bølgedans – surfing.
Tidligere på kvelden hadde en portugisisk servitør fortalt dem om et yndet paradis for surfing bare et par timer fra hovedstaden. Servitøren visste å overbevise erdensvante nordmenn og underbygget troverdigheten i rådene sine ved å fortelle om sin andre store lidenskap – mennesker av det motsatte kjønn. Et av de få trekkene som går igjen i alle kulturer jeg vet om er den selvutnevnte Cassanovas uovertrufne selvtillit, så også i Lisboa. «I always get good women» proklamerte han beskjedent og fortalte mer enn villig om hvor kveldens jaktmarker burde gå. Samtidig som han minte om at surfingen ikke bare er en dans på bølger, selv hadde han mistet fire surfe-kompiser til sjøens malstrømmer. Heldigvis kunne han forsikre våre venner om at livet står til å reddes, og ikke overraskende brukte han en kvinneerobringsmetafor for å beskrive hva man skal gjøre. Du skal nemlig ikke kjempe i mot sjøen, men la deg forføre ned til bunnen for så å slippes fri. En mann med slik suksess hos kvinner må man ta på alvor, det sier seg selv.
Gårsdagens surfemyte viser seg å hete Costa da Caparica og favner en strandlinje med bølger velsignet for surfing av Atlanterhavet. Kystlinjen ligger sørvest for Lisboa og er bare en liten båt- og busstur unna. Reiseruten er både enkel og billig. Det går båter fra togstasjonen Cais do Sodré. Båten bruker bare noen minutter og går hele dagen.
I bussen, som bare tar en drøy halvtime fra Cacilhas, kan vi endelig se hva vi til nå kun har hørt omtalt. Og portugiseren med den krydrede sannheten hadde i det minste rett i noe – stranden er vakker i Costa de Caparica. Den gule sanden strekker seg, etter hva øyet kan bedømme, flere kilometer.

Fortsatt jomfru
Reisefølget feller derfor en liten tåre i det været viser seg å ikke være egnet for surfedebutanter. Så dessverre ble ikke Lars døpt i surfegudens svøpe, men han ble forent med sin kjærlighet i en annen form – det ble en vakker dag på stranden med sand mellom tærne og saltvann i håret. Sjelene våre smilte varmt i det vi motvillig vendte strand og hav ryggen etter mangfoldige timer.
Er du glad i det våte element, og pirres av surfing, vindsurfing eller kiting, kan det også være en idé å ta toget, som bare bruker en halvtime, til sjarmerende Cascais. Den lille byen, som er meget populær for bading om sommeren, besitter også én av de beste surfestrendene i Europa. Guincho, som strandområdet heter, kan være nådeløs om hastighet og retning på vinden er riktig. Men om det ikke blir solsteik på stranden, bading eller ekstremsport, er det likevel en stor opplevelse å beskue de vakre og majestetiske omgivelsene bli hamret av gammel og mektig sjø fra Atlanterhavet. Fra Guincho kan du også beskue Europas vestligste punkt, Cabo da Rocha.

Elskede Bairro Alto
Hvis det er noe som skal representere Lisboa, noe som fanger selve essensen av byen, så må det være bydelen Bairro Alto. På dagtid er den stort sett sovende, men på kvelden er søvnen altfraværende og bydelen eksploderer i yrende uteliv. Den lune stemningen fra de trange gatene, som ofte er teppelagt med brostein, males i trivelig varmt lys. Men det blir aldri slitsomt bråkete i Bairro Alto – musikken er smakfullt subtil og sjelden for høy for samtaler. Det er også befriende fritt for typiske problemer vanligvis knyttet til områder med mye utesteder. Lokalbefolkningen omfavner turismen på en varmere måte enn i mange andre byer. Det er sjelden man blir behandlet som en slitsom turist, og det ligger en slags avslappet holdning til de besøkende.
Bairro Alto er smykkelagt med sjarmerende kroer, kafeer, restauranter, barer og små butikker med kunst, musikk, håndlagde smykker og skreddersydde skjorter. Har du en time før du starter barrunden, er det absolutt verd å bruke den på «Bairru’s Bodega». Den lille vinbaren oser av rustikk og autentisk atmosfære. Bestill et glass rødvin og et fat med ost fra Natalia, og du får en liten historie om vinens karakter og område. Jeg lover deg en upretensiøs, men rik opplevelse for både hode og gane.
Er du i området og tiden nærmer seg solnedgang, er også turen til Miradouro de Santa Catarina verd å få med seg. Terrassen, som kke ligger langt fra Camões, har panoramautsikt over elven Tagus og broen 25 de Abril og besitter dermed kanskje den beste utsikten i hele Lisboa. Ved solnedgang møtes lokale personligheter, gjerne kunstnere og musikere, for å slå av en prat og samtidig beskue det vakre fargespillet. En unik og svært spesiell opplevelse som så å si er turistfri – i hvert fall i november.

En surfer skal prøve bølgene i Costa de Caparica.

 

Byen med alt
Små pastellfargede hus og brosteinsbelagte gater er som regel vakre, men det finnes en grense for alt. For flukten ut av middelalder-eventyret er ikke lang, det er bare å oppsøke Expo Park. Området ble laget for Expo ’98 (Verdensutstillingen) og ble en kostbar affære som mange portugisere mener kostet mer enn det smakte. Flere statsoverhoder og regjeringssjefer var til stede på åpningen av utstillingen som det kostet over 15 milliarder kroner å organisere. 150 land og internasjonale organisasjoner var representert, og det var trolig nærmere ti millioner besøkende den korte tiden utstillingen varte. Temaet var «Verdenshavene – en arv for framtiden». Hovedattraksjonen på utstillingen var Havpaviljongen, som inneholdt et akvarium med 20 000 arter fra havet og miniatyrer av fire typer kystlandskap. Det står der fremdeles og er et fint og stille avbrekk fra shoppingen og menneskemassene. For tross kontroversiell pengebruk er resultatet av utstillingen uansett et imponerende «galleri» for moderne arkitektur. Portugiserne viser at de er flinke til å ta vare på det gamle, samtidig som de markerer seg i nåtiden.
Men området tilbyr mer enn arkitektur. Her er det lett å tilbringe hele dager med shopping, restaurantbesøk eller bare drikke sangria i solen med hyggelig selskap og fantastisk utsikt. Lisboa har alt, og den er kulturell uten at du må gå fra museum til museum. Det holder å bare oppsøke de rette områdene. Pass deg for å bruke for mye tid i sentrum og paradegaten, for det er meget lite sannsynlig at det er her de store opplevelsene høstes.

RELATERTE ARTIKLER

Ny digital utgave av REIS ute nå!

Under pandemien utgis den digitale utgaven av REIS helt gratis! Drøm deg bort, og få med deg inspirasjon...

Top Mobile Casino Games

De beste casinospill på mobil

Hvorfor Ungarn?

I løpet av de siste årene har antall turister til Ungarn vokst fra hele verden, med Budapest som...

Avslappet og legendarisk-The Florida Keys & Key West

Florida Keys, USAs sørligste øyrekke, kjennetegnes ved et mildt, subtropisk klima, spektakulær naturlig skjønnhet og en unik, avslappet...

Nye råd om innenlandsreiser – dette dekker reiseforsikringen

Myndighetene råder nå folk til å unngå unødvendige reiser innenlands. Reiseforsikringen til Fremtind dekker avbestillinger av innenlandsreiser, foreløpig...

Endeløs gresk sommer

Athens og de Argosaroniske øyers skjulte skatter

Kategori
AnnonsørinnholdHellas