PARADISETS SISTE SJANSE: Maldivene

Søppelhaugen vokser. Øyene med fast bosetning har begynt å evakueres. FNs klimautvalg spår at vannstanden vil stige så mye i verdenshavene at den myteomspunne øynasjonen Maldivene kommer til å...

Det er noe som stinker på Kunfunadhoo. Jeg tar et dypt åndedrag, og det svir i neseborene av sure, råtnende dufter i den fuktige, 40 grader varme luften. Enda mer ugjestmildt glovarmt er det på bakken. Noe jeg oppdager da jeg noe uklokt går barebent over en seng av forkullet søppel og knust glass.
Det er veldig langt fra den svale korallsanden og den behagelige lukten av sitrongress, pandanblader og kokos som ellers preger Kunfunadhoo, ”den store grønne øya” i Baa-atollen som siden 1995 har vært hjemsted for luksusresorten Soneva Fushi.
Men det kan være Maldivenes fremtid. Det kan være lukten av … overlevelse. Fremfor meg gjennom det ulendte terrenget går en bredskuldret mann med bestemte skritt.
– Skal vi redde dette landet er det slik vi må jobbe, roper han og peker mot de forskjellige typene avfall som vi vasser gjennom. Han er skjeggete, kledd i shorts og sandaler og snakker australsk, engelsk. Han ser ut som Hollywoodversjonen av en miljøforkjemper, og senere oppdager jeg at han signerer sine e-mailer med signaturen ”Wadzy – for Mother Earth”.
”Wadzy” heter egentlig Wayne Wadsworth og han er sjef for Soneva Fushis ”økosenter”, lett forenklet øyas egen søppelfylling, og hans oppgave er å gjenvinne alt som gjenvinnes kan og dermed minimere øyas utslipp av CO2.
Soneva Fushi, som ble startet og fremdeles drives av svenske Eva Shivdasani og hennes mann Sonu, har vunnet flere utmerkelser for sine anstrengelser med å forene turisme og miljøarbeide.
Åpenbart skjøtter Wadzy sin jobb godt. Bare noen måneder før mitt besøk guidet han Maldivenes miljøminister gjennom samme brennhete avfall som jeg nå vasser rundt i.
– Hver dag faller det ned fem tonn greiner og løv her på øya, sier Wadzy. Fem tonn. Hver dag. Og hver dag får vi et tonn matrester fra restaurantene som vi må ta hånd om.
Jeg tenker i mitt stille sinn at det er minussiden ved å tilby sine gjester en overdådig lunsjbuffét med alskens små og store retter, og får dårlig samvittighet når jeg tenker på sushibitene jeg ikke orket å spise opp noen timer tidligere.
– Så det gjelder å se mulighetene, fortsetter Wadzy. Gjennom å bruke det som faller ned fra trærne på riktig måte kan jeg spare
20 000 dollar i året i innkjøp av brensel til restaurantene her på øya. Og samtidig minske CO2-utslippene. Det samme gjelder vann: i stedet for å importere dyrt mineralvann i plastflasker har vi nå muligheten til å rense vann selv og tappe det på glassflasker til gjestene.
Han peker på et nylaget bord av betong med dekorativ glasspynt i bord platen.
– Og der ser du hva vi gjør med glasset når vannflaskene til slutt går i stykker.

Den 19. juni i 2009 delte Anna Lindhs Minnefond ut sin årlige pris til Mohammed Nasheed, Maldivenes 42 år gamle president. Tanken med prisen er å premiere en person eller en organisasjon som ”driver i Anna Lindhs ånd”. Valget av Nasheed forklares med hans doble kamp for demokratiet og miljøet i sitt hjemland.
Det er unektelig vanskelig å opponere mot den motiveringen. Som opposisjonspolitiker i et land som lenge ikke tillot politisk opposisjon har Mohammed Nasheed tidligere sittet fengslet, han er blitt torturert og drevet i landflyktighet under Maldivenes forrige president, Maumoon Abdul Gayoom – samme Gayoom som han i fjor beseiret i øynasjonens første demokratiske valg noensinne. Da hadde Gayoom regjert, i henhold til kritikerne på grensen til enevelde, i rundt 30 år.
At Nasheed straks satte klimaforandringene øverst på sin agenda – i vår annonserte han at Maldivene innen ti år helt skal ha sluttet med å slippe ut veksthusgasser – er ingen tilfeldighet, men en svært pragmatisk måte å vekke verdensopinionen på for å forsøke å redde landet han er valgt til å styre.
Med høyeste punkt på snaut to meter over havoverflaten, og 80 prosent av landoverflaten på mindre enn en meter over den samme, er FNs klimaråds prognose at verdenshavene kommer til å stige med en meter fram til år 2100. Svett lesestoff for Maldivenes drøyt 300 000 innbyggere.
Ett tyvetall bebodde øyer – det finnes rundt 200 av dem totalt på Maldivene– er blitt evakuert. Her er nemlig ikke klimatrusselen noen makaber fremtidsfantasi, den er allerede en realitet.
– Vi tør ikke tvile på forskerne, vi ligger for utsatt til, sa Mohammed Nasheed da han i sommer besøkte Stockholm for å ta imot Anna Lindh-prisen.
Ambisjonen om å få bort alle CO2-utslippene på Maldivene i løpet av det kommende tiåret, mener Nasheed, er en måte å motvirke det selvmotsigende i at landets fremste inntektskilde, turistene, tar flyet dit.
– Da er det i det minste miljøvennlig når turistene besøker oss, sa presidenten under sitt Sverigebesøk. Det er i hvert fall bedre enn å reise til et land uten noen som helst ambisjoner når det gjelder miljøet.
I min tidligere reportasje fra Maldivene i REIS besøkte jeg fem forskjellige øyer på ti dager for å skildre den kolossale kappløpet om opprustningen i luksus som da preget landets nyeste luksusresorter.
Jeg drakk rosévin i verdens første undervannsrestaurant, fikk ayurvedamassasje i verdens første undervannsspa og spiste hummer med en hotellchef som på alvor pratet om sine planer om å anlegge en isbar – som i ishotellet i Alta – under jorden. Maldivenes tropiske klima tatt i betraktning er det sistnevnte cirka like miljøvennlig som å anlegge en året-rundt-åpen utendørsstrand med kunstig sollys på Bjørnøya.
Muligens er den mest uhemmete dekadensen blitt tonet litt ned i dag. Nå har alle Maldivenes luksusresorter – og det er fremdeles disse som dominerer markedet – forstått markedsverdien i å vektlegge sin økoimage side om side med sin eksklusivitet. For det er utrolig: et firestjerners hotell regnes som lavbudsjett i ett land hvor jakten på verdens rikeste turister er selve forretningsideen.
Det skal dog sies at det de siste årene er blitt gjort forsøk på å utvide tilbudet på Maldivene for å tekkes større grupper. De store nordiske charterselskapene har i perioder satt sammen egne pakker – noen ganger med rutefly, andre ganger med egne fulle charterfly uten mellomlanding – til noe mer humane priser.
Min egen reise til Kunfunadhoo har jeg i første rekke lavkonjunkturen å takke for. Jeg kjøpte en «siste øyeblikk-billett» med charterfly, nonstop fra Stockholms Arlanda, for 3 495 svenske kroner – en pris såpass lav at den kompenserer for den forholdsvis dyre overnattingen.
En tidlig morgen tar jeg en tur rundt Kunfunadhoo. Jeg passerer den ene odden, kalt ”dolphin beach”, fordi jeg er blitt fortalt at sjansene til å se delfiner er ekstra gode der. Akkurat i dag har jeg dessverre ikke lykken med meg. Jeg fortsetter langs øyas langside hvor solen akkurat er i ferd med å løsrive seg fra det Indiske hav. Foran en av de høyreiste villaene har sanden erodert og blottlagt et stort antall sekker som er blitt plassert der for å stabilisere strandlinjen.
Denne uken bor Lottie Knutson, Fritidsresors informasjonssjef som ble trykket til brystet av svenskene etter sin innsats under tsunamikatastrofen i 2004, sammen med sin familie her. Ektemannen Mats Knutson, som til hverdags er politisk kommentator på svensk TV, ligger ute i vannet et stykke fra land og snorkler om kapp med en havskilpadde.
Da vi senere samme dag støter på hverandre under lunsjbufféten, forteller jeg til Lottie Knutson hva jeg betalte for min flybillett. Hun gratulerer meg og forteller at det er cirka halve produksjonsprisen for reisen. Det har altså kostet Fritidsresor dobbelt så mye å fly meg til Maldivene som det jeg har betalt.
I den verste lavkonjunkturen siden 30-tallet var det ikke nok svensker til å fylle flyene med fullprisbetalende reisende til en luksusdestinasjon som Maldivene. Symbolsk nok er vår charterflight hjem den siste som Fritidsresor arrangerer innen overskuelig framtid.
Spørsmålet er også hvor turismen i landet er på vei – og hva de ulike alternativene innebærer for miljøet. Et håp som en mannlig hotellarbeider jeg intervjuer deler med meg er at de bebodde øyene – ”the local islands” – på sikt skal åpnes for turisme. Dette er ikke noe som regjeringen har gått ut med offentlig, sier han, men innen hotellnæringen går rykter som skaper forhåpninger.
– Mange har det som meg. Vi har våre familier langt borte – på andre øyer, i andre atoller, kanskje et døgns båtreise eller mer fra der vi jobber. Så vi treffer dem veldig sjelden, vi sparer opp feriedager og reiser hjem ett par ganger i året. Om jeg i stedet kunne jobbe med det jeg gjør nå på min egen øy og dra hjem til familien min etter jobben, ville jeg være verdens lykkeligste mann.
– Det ville også gi lokale entreprenører sjansen til å tjene penger på turismen, i dag er det mange utenlandske investorer og foretak som blir rike på turismen her.
Billige overnattingssteder for backpackers ville garantert gi den velsmurte turismen på Maldivene et i mine øyne velkomment bohemsk touch. Og, foreslår jeg for hotellarbeideren, enklere overnattingstilbud med noe mindre megalomaniske tilbud av mat, drikke og skjønnhetsbehandlinger burde vel være mye bedre for miljøet?
– Helt klart, svarer han. Men spørsmålet er likevel om vi noensinne kommer dit.
Det som taler mot hans drøm er nemlig det samme som har drevet samfunn fremover eller bakover i årtusener:
Penger, religion og alkohol.
Det koster for det første veldig mye penger å bygge og drive hotell på avsidesliggende lilleputtøyer hvor alt annet enn fisk og kokosnøtter må importeres.
Et enda mer delikat spørsmål er religionen. Maldivene er strengt sunnimuslimsk. Ingen annen religion er tillatt. Dette er også den store grunnen til at regjeringen hittil har valgt å separere lokalbefolkningen fra turistene mest mulig.
På hotelløyene finnes ingen beboere, mens det på de bofaste øyene ikke finnes noen hoteller. Alt for å beskytte innenrikskulturen og de muslimske skikkene fra vestlig påvirkning, bikinier og Bacardi breezers.
Noe som leder oss til spriten. Du kan for all del forlate din hotelløy for en utflukt til en ”local island” – nøye utvalgt av regjeringen – men hvor det ikke finnes noen barer hvor du kan kjøle strupen med en øl i solen, fordi salg og bruk av alkohol er strengt forbudt.
Spørsmålet blir om tilstrekkelig mange nok av oss er villige til å reise så langt som til Maldivene og avstå glasset med vin i solnedgangen?

Etter at Wayne ”Wadzy” Wadsworth har vist meg rundt på de ulike gjenvinningsstasjonene forteller han at representanter for andre hotellkjeder har vært på studiebesøk for å starte tilsvarende steder som Soneva Fushis ”økosenter”.
– Men, spør jeg, hva gjorde hotellene med avfallet sitt før?
– Det hele var veldig enkelt, svarer Wadzy. Send dritten til ”Rubbish Island”!
”Rubbish Island” er klengenavnet på øya Thilafushi. Og Thilafushi har et navn like eksotisk som Soneva Fushi – men tro meg, det er den sjokkerende motsatsen til alle de asurblå postkortene du har sett fra Maldivene.
Sjøflyet som tar turistene videre fra Males internasjonale flyplass til resortøyene unngår av forståelige grunner å fly over Thilafushi. Vet man bare hvor man skal kikke så kan man likevel relativt enkelt oppdage den konstante røykskyen fra øya.
For 17 år siden var det et urørt korallrev – i dag et brennende inferno av asbest, tungmetaller, millioner med plastflasker og annet mer eller mindre giftig avfall.
Thilafushi ble i 1992 regjeringens nødløsning på problemet med turismens voksende søppelhaug. Flere hundre tonn skrap ankommer daglig hit. Følgene er at øyas overflate vokser med cirka en kvadratmeter i døgnet.
Da den britiske avisen The Guardian i vinter publiserte en fotoreportasje fra Thilafushi ble det nok en vekker for mange engelskmenn som hadde besøkt sitt lands gamle protektorat Maldivene. En gjennomsnittelig turist generer nemlig fem ganger så mye avfall per døgn som en maldiver.
Normalt besøker rundt 600 000 turister Maldivene hvert år, cirka dobbelt så mange som bor her fast. Men de samme menneskene – oss reisende – som har bygd opp Thilafushi med vårt søppel står også bak Maldivenes eksplosive økonomi, som helt siden 1970-tallet har modernisert landet jevnt og trutt. Det er ikke så veldig lenge siden Maldivene var en fattig øynasjon med fisk og kokosnøtter som primære inntekstkilder.
Maldivenes miljødilemma handler altså om økonomi. Jo flere øyer som åpnes for resorter, desto mer penger tjener den maldiviske staten som leier ut øyene til hotellforetak, og hver natt en turist sover i en hotellseng generer nye skatteinntekter. Men for hver ny turistøy, for hver ny flyrute, for hver ny flyplass i andre atoller, jo større utslipp av CO2.
Spørsmålet blir da hvor grensen går, og om man kan kreve av noen nasjon – spesielt en som FN har kalt ”et av verdens minst utviklede land” – at den skal stoppe sin egen økonomiske vekst? Når i historien skjedde det sist?
Og finnes det ikke en risiko for resignasjon? Så lenge ikke omverdenen får bukt med sine utslipp spiller jo miljøarbeidet i en liten nasjon som Maldivene en ytterst marginal rolle globalt sett. Til og med president Nasheed har sagt at det viktigste er at de store utslippslandene – USA, India, Kina og Brasil – tar et større ansvar.
Wadzy er for snill til å si det rett ut, men hans barske mine avslører at han finner mitt resonnement noe meningsløst.
– Det går ikke an å resonere på den måten. Vi må vise lederskap og gå foran med et godt eksempel. Om ikke vi selv gjør hva vi kan for miljøet, kan vi ikke skylde på noen andre om verdenshavene stiger og Maldivene synker.
Men, understreker han, han er tross alt mer håpefull enn på lenge.
– Det utrolige holder faktisk på å skje. Miljøsamvittigheten er et argument for både selgere og kjøpere av feriereiser. I dag er mange faktisk rede til å betale ekstra for å gjøre noe godt for miljøet. Green is business.
Samme kveld går jeg over den svaiende Indiana Jones-lignende hengebroen som er ankomsten til Soneva Fushis siste nyhet, den økologiske restauranten Fresh in the garden. Høyt svevende blant tretoppene, fem meter over bakken, halvt skjult midt i den tette jungelen, henger restauranten som sannsynligvis er verdens mest spektakulære ”grønne” spisested, i hvert fall fra et arkitektonisk perspektiv.
Ambisjonsnivået er ikke akkurat lavere på kjøkkenet. Den som leder arbeidet over grytene er Soneva Fushis sjefskokk Álex Garés, 31 år gammel, med bakgrunn fra spanske Michelinrestauranter som El Bulli og Lasarte, hvor han har jobbet under levende kokkelegender som Ferran Adrià og Martin Berasategui.
Her koster en treretters middag drøye tusenlappen per person. Om du bare drikker vann.
Green is business indeed.
Toalettene på restauranten er til og med tørrklosett.
Ja, tenker jeg og tar en slurk lankesisk øl. Wadzy har et poeng. Kan man få turister som betaler oppimot 10 000 kroner natten for og gå på utedass når de spiser sin luksusmiddag, finnes det kanskje tross alt håp for moder jord.

Maldivene

– EN BLODIG HISTORIE

Statskupp, milliontyverier og mishandling – her kommer den merkelige kampen om makten på Maldivene.

Maldivenes politiske utvikling i moderne tid er en ustø og tidvis blodig historie som ikke sjelden lever opp til bananrepublikkenes tragiske klisjeer. For å forstå dagens merkelige politiske bilde – i hvert fall sett utenfra – bør man kjenne til den brokete bakgrunnen.
Maldivene ble i hovedsak befolket av singalesere og fastlandsindere. På 1100-tallet nådde islam øygruppen via arabiske sjøfarere. Fra 1500-tallet og fremover var Maldivene vekselvis under portugisisk, nederlandsk og britisk herredømme.
Mellom 1887 og 1965 var Maldivene et britisk protektorat. Landet ble styrt av sultaner som arvet sitt embete og ble tildelt absolutt makt. Sultanatet ble avsatt i 1953 og republikk ble utropt av presidenten, Muhammad Amin Didi.
Han reformerte skolesystemet og tok til orde for kvinners rettigheter, men hans regjering ble styrtet av muslimske konservative i hovedstaden Male. Under et opprør ble Didi mishandlet av en folkemengde og døde senere av skadene.
I 1954 ble sultanatet gjenopprettet, og britene styrket sitt militære nærvær på Maldivene ved å bygge en flybase på landets sydligste atoll Addu. En 100 år lang kontrakt ble undertegnet, hvor britene fikk leie flyplassøya Gan for 2 000 pund i året.
I 1957 ville den nyinnsatte statsministeren Ibrahim Nasir reforhandle den tvilsomme kontrakten og øke årsavgiften kraftig. Han møtte da motstand fra en separatistgruppe som tjente på britenes nærvær i deres atoll.
Bevegelsen avbrøt alt samarbeid med den sittende regjeringen og utropte en uavhengig stat, Den forente suvadivanske republikk, med 20 000 innbyggere og Abdulla Afif Didi som president. Statsminister Nasir svarte med å sende krigsfartøyer til Adduatollen og Abdulla Afif Didi ble tvunget til å flykte til Seychellene hvor han fikk politisk asyl.
Kontrakten med Storbritannia ble sluttforhandlet i 1960, og fem år senere ble Maldivene uavhengige. I 1968 ble sultanatet avskaffet og republikansk styresett innført. Ibrahim Nasir ble valgt til president og innsatte Ahmed Zaki som statsminister.
I 1975 ble Zaki beskyldt for å planlegge statskupp og forvist til en fjern atoll – det blir sagt at det skjedde fordi han ble så populær blant befolkningen at han utgjorde en trussel mot president Nasir.
Ibrahim Nasir flyktet i 1978 uventet til Singapore. Senere kom det for en dag at han hadde forlatt Maldivene med mange millioner kroner fra statskassen.
Inn på den politiske scenen entret da den tidligere universitetslæreren Maumoon Abdul Gayoom. Han ble tatt i ed som president i 1978 og beholdt makten helt fram til i fjor. I flere valg fikk Gayoom 95 prosent av stemmene, noe som kan forklares med at den meget autoritære regjeringen ikke tillot noen opposisjonspartier.
Gayooms styre er av maldiviske meningsmotstandere blitt kalt diktatorisk, og i løpet av sin tid som president overlevde han tre kuppforsøk, i 1980, 1983 og i 1988. Det siste var det mest dramatiske. Et åttitall tamilske leiesoldater under ledelse av en formuende maldivisk forretningsmann, Abdullah Luthufi, gikk i land i Male fra motorbåter og tok kontroll over flyplassen. President Gayoom flyktet fra bygning til bygning og ble aldri tatt til fange.
India, under statsminister Rajiv Gandhi, sendte 1600 soldater til Gayooms unnsetning. Minst 19 personer ble drept i kampene. Noen av leiesoldatene ble fanget i Male og andre tre dager senere utenfor Sri Lanka, dit de hadde greid å flykte.
De grepne tamilske soldatene ble dømt til døden, men fikk sine straffer omgjort til fengsel på livstid av president Gayoom. I de siste årene har kritikken mot Gayooms enevelde økt – og etter store gateprotester i 2004 gjennomførte han et reformprogram for økt demokratisering.
I landets første demokratiske valg i 2008 ble Gayoom beseiret av opposisjonslederen Mohamed Nasheed som tidligere hadde sittet fengslet for sin politiske motstand. Nasheeds parti Maldivian Democratic Party fikk 54 prosent av stemmene.

fakta

MALDIVENE

REISEN DIT
Qatar Airways – med flybytte i Doha (www.qatarairways.com)
Emirates – med et stopp i Europa og Dubai, et smart alternativ om man vil kombinere Maldivene med noen dager i metropolen Dubai (www.emirates.com)
Condor – via Frankfurt, et alternativ som er trangt og som også er delvis er charterfly (www.condor.com)
Billettprisene varierer avhengig av sesong og bookingsted, men regn med å betale fra 7000 kroner og opp per flysete. Maldivene er solsikrest, og dyrest i desember–april.

OVERNATTING
Det er ikke enkelt å velge bosted på Maldivene – det er fordi øyene er så forvirrende like både av utseende og i tilbud av villaer, restauranter og spabehandlinger. En tommelfingerregel er at de litt billigere hotelløyene oftest også er de eldre, litt mer forslitte og litt mindre oppusset. Men det er ikke alltid tilfelle, så det kan lønne seg å sjekke.
En komplett liste over Maldivenes hotelløyer i ulike kategorier – som ”luksus”, ”familie”, ”dykking” og ”budsjett” – finner du på www.maldives.com.
Og husk: naturopplevelsen – korallrevene, de turkise lagunene, de kritthvite strendene og de vaiende palmene – er fullt sammenlignbare på de fleste øyene uansett prisnivå.

TRE NYE DRØMMEØYER

REIS har funnet fram tre nye resorter verdt
å fantasere om.

Constance Halaveli Resort
Den høyeksklusive Constancegruppen utvider sitt imperium, allerede etablert på Seychellene, Madagaskar og Mauritius. Selskapets bidrag til Maldivene er luksusresorten Halaveli i Ariatollen, en kort reise med sjøfly fra Male. 86 villaer, de fleste er bygd på påler over øyas lagune, på mellom 100 og 700 (!) kvadratmeter.
Pris: fra cirka 5000 kroner per rom per døgn.
Nettside: www.constancehotels.com

Kandooma
Til tross for at denne nyheten i den sørlige Maleatollen ”bare” når opp til fire stjerner har resorten raskt blitt en favoritt hos så vel surfere og dykkere som profesjonelle hotellgjester. Listet som en av verdens 100 hotteste hoteller av amerikanske Condé Nast Traveler i år. Kul detalj: Øya har en egen radiokanal hvor dj-er lager en soundtrack til besøket på paradisøya.
Pris: fra 1 000 kroner per rom per natt om du bestiller tidlig.
Nettside: www.kandooma-maldives.com

Six Senses Latitude Laamu
Six Senses-konsernet har lenge vært en institusjon på Maldivene, med sine resorter Soneva Fushi (se hovedteksten) og Soneva Gili. Det nye hotellkonseptet Latitude på den lille øya Olhuveli Island i den sydlig beliggende Laamuatollen tilbyr 100 villaer, betydelig flere enn forgjengerne og en mer moderne vri på selskapets ofte imiterte Robinson Crusoe-estetikk. Åpner i begynnelsen av 2010.
Pris: ennå ikke fastsatt, men forventes å ligge et nivå under Soneva Fushis
Nettside: www.sixsenses.com

 

RELATERTE ARTIKLER

Estepona – pris redusert fra € 2.050.000!

Til salgs: Nydelig penthouse med panoramautsikt i Esteponas mest eksklusive beachfront-bebyggelse!

Geilos best bevarte hemmelighet

I skyggen av gigantene Bardøla, Vestlia og Dr Holms Hotell ligger Geilo Mountain Lodge som en av Geilos...

Hellas: Naturlig skjønnhet og uvanlig dyreliv

Fra det pittoreske og vakre landskapet i Thrace til de dramatiske kløftene i Zakynthos – Hellas byr på...

REIS utgave 4/2020 gratis tilgjengelig nå!

Tips for fantastiske steder i Norge du kan besøke i høstferien – og inspirasjon for reiser ut av...

Pikk & pakk i Pompeii

Jeg har gledet meg til dette i en mannsalder, men må innrømme at opplevelsen tar en uventet retning:...

HELSE & VELVÆRE – SPA – THERMISKE KILDER

Velvære gjelder ikke bare psykisk helse. Det er en generell følelse, en indre glød av helse, kraft og...

Kategori
AnnonsørinnholdHellas