Lykkeamuletten i Den forbudte by

Himmelen er høy og porten vid på den himmelske freds plass, som leder videre inn til et av verdens mest fascinerende palasser. ...
Den forbudte by er et mektig skue. (Foto: Bjørn Moholdt)

Folk smiler og ler, barna løper rundt meg, og er nysgjerrig på den storvokste mannen med kamera, som smiler tilbake og vil ha et bilde av dem.

De sier aldri nei. Kineserne er i det hele tatt vennlige og imøtekommende, nysgjerrige og meget interessert.

– Nolway? Good football, yes?

Å berøre gamle ting gir deg et langt liv, etter kinesisk overtro. Den skader ikke å prøve. (Foto: Bjørn Moholdt)

Å berøre gamle ting gir deg et langt liv, etter kinesisk overtro. Den skader ikke å prøve. (Foto: Bjørn Moholdt)

 På fantasiens vinger
På vei under det digre portrettet av Mao, over Den himmelske freds plass med sine enorme, flimrende tv-skjermer og myldrende folkeliv, er det med en viss ærefrykt jeg vandrer over brosteinen mot Den forbudte by. Den melankolske filmmusikken fra Bernardo Bertoluccis storslagne mesterverk Den siste keiseren spiller opp for mitt indre øre, sammen med bildet av Puyi, barnet som knapt tre år gammel ble overhode for Kinas siste keiserdynasti – Quingdynastiet.

Vaktene sluser oss alle videre. Vi får ikke lov til å stoppe for å ta bilder. Da bremser den enorme strømmen av mennesker helt opp, som biltrafikken utenfor, som er i ferd med å kvele resten Beijing.

Den forbudte by er på hele 720 000 kvadratmeter, har 800 bygninger og over 8000 rom. Den ble påbegynt i 1416, og tok bare 16 år å bygge.

– Her inne kan du sove i en ny seng hver dag i 27 år, sier guiden min Min for å sette det hele i perspektiv. Vi befinner oss etter en stund i konkubinenes kvarter, dit keiseren ofte kom på besøk. Jentene var i alderen 13 til 17 år, en normal alder å få seg en mann, etter datidens normer, ifølge Min.

Den forbudte by er ikke bare et monumentalt symbol på det føydale Kina, men også en gedigen oppvisning i byggekunst, med noen av verdens største trebygninger innenfor vollgraven og de høye murene.

Fantasien får vinger her inne. Hit hadde kun keiseren og hans familie adgang, samt hans mer enn 3000 evnukker og flere tusen konkubiner. Det var en by i byen, avsondret fra resten av Kina – og verden.

Puyis skjebne følger Kinas moderne historie. Han ble avsatt allerede i 1912, men fortsatte som potentat uten makt i den kinesiske republikken helt frem til 1924. Deretter ble han sammen med evnukkene og konkubinene fordrevet fra Den forbudte by, for senere å dukke opp som keisermarionett for de japanske okkupantene i Mandsjuria mellom 1934 og 1945. I det kommunistiske Kina som ble grunnlaget i 1949 ble han fengslet, men senere rehabilitert, og endte opp som gartner, inntil han døde 62 år gammel.

En fascinerende og medrivende historie, glitrende fortalt for øvrig av den italienske regissøren.

Hode med kraft. (Foto: Bjørn Moholdt)

Hode med kraft. (Foto: Bjørn Moholdt)

Troens makt
Som hensatt til en scene av Bertolucci står jeg plutselig like utenfor en av de gedigne hallene, foran et par digre vannsisterner i metall, med metallhanker formet som løvehoder. Hodene er gnikket skinnende blanke av hundretusener av hender. I en stri strøm kommer mennesker frem og berører løvehodene i en slags andektig respekt. Som om det var keiseren selv som bød frem sitt hode.

– Å berøre noe virkelig gammelt gir deg et langt liv, sier Min, og ser på meg. Jeg stusser, overtro er ikke noe for meg.

De veldige krukkene har dog overlevd både dynastiers gang, dogmatisk kommunisme og dagens langt mer progressive versjon. Det får en til å tenke.

Jeg bekjenner min tvil, men idet Min snur seg fra meg rekker jeg å stryke over det gylne løvehodet, for det kan jo slett ikke skade.

Et stort glis brer seg over Mins ansikt. I øyekroken fikk hun det selvsagt med seg. Det forblir vår lille hemmelighet fra Den forbudte by…

 

Denne artikkelen ble første gang publisert våren 2010.

Kategori
Bjørns reisebloggBloggerNyheter

RELATED BY