kILIMANJARO til topps på

Jeg har vært på toppen av Kilimanjaro. Og konklusjonen er såre enkel: Det blir tynn luft og dårlig mage på 5895 meter....
Forfatteren Ernest Hemingway udødeliggjorde funnet av en frossen leopard på toppen av Kilimanjaro.

Vi kjører jeeper til de står fast i sølen i regnskogen. Deretter tar vi apostlenes hester fatt.

Fullastede firehjulstrekkere jobber seg gjennom den våte regnskogen. 20 nordmenn fordelt på tre jeeper, bagasje i alle regnbuens farger på takene, bak, foran og inni bilene. Til slutt står selv terrengbilene fast i gjørme. Men da – som troll ut av esker – dukker våre lokale fjellførere og bærere ut av bushen, laster ut bagasjen vår, lemper den opp på hodet, på skuldrer og rygg og vandrer av gårde iført klær de tydeligvis har arvet fra ekspedisjonsdeltagere før oss. Vi henger oss på. – Bora bora, roper de og forsvinner. Det betyr fort fort på swahili. Men det gjelder bare for dem. Pole pole, sier de til oss. Sakte sakte. Landsbyene deres ligger alle på 1800 meter og høyere. De er profesjonelle fjellførere som flyr opp og ned Kilimanjaro flere ganger i året. Dette er menn som er akklimatiserte for ekstreme høyder året rundt. Det er ikke vi. En på laget er kvalm og sliter med både mage og hode alt på vei inn til første camp på 2650 meter. Men så er vi allerede 200 meter høyere enn toppen av Galdhøpiggen. Og ekspedisjonen har så vidt begynt.

Vinterkveld i Oslo

Turen begynner egentlig lenge før vi når første leiren oppi lia, eller basecamp som det heter på ekspedisjonsvis. En mørk vinterkveld møter jeg noen av mine medreisende hos turoperatøren i Oslo. Det er ennå et par måneder til avreise. Vi blir fortalt hvor viktig det er å ha vaksinasjonskort og alle vaksinasjonene som kreves, at man ikke kommer inn i Tanzania uten og hvorfor det er viktig å ha med seg alt som står på en utstyrliste lang som et vondt år, som vi får utdelt. I tillegg får jeg noen gode råd på veien. Som å ta med egen toalettrull. Prøv å stresse ned i tiden før avreise. Gå til kiropraktor og fysioterapeut om nakke og skuldrer føles stive. Og for all del: Glem ikke å gå sakte i fjellet.

Det er utrolig frodig i de nedre delene av Kilimanjaro. Den standhaftige regnskogen slipper ikke taket før 2850 meter over havet, 400 meter høyere enn Norges høyeste punkt.

«Allerede tidlig i den bratte motbakken kjenner jeg at jeg puster tungt, brystet snører seg sammen, og magen gjør opprør. Skitt, tenker jeg. Jeg har ikke dagen.»

God dag, Skallebank

Allerede den andre morgenen på fjellet kjenner jeg skallebanken komme sigende og begynner sporenstreks med Diamox høydemedisin jeg har fått på resept gjennom fastlegen min. Den tar seg av skallebanken. Men magen bobler noe som på ingen måte bedres av høydemedisinen. Vi vandrer langs en rute som heter Lemosho. Og vi går like mye bortover som oppover. Dette for akklimatiseringens skyld. Her er ruter med navn som Mweka, Kidia, Marangy, Umbwe og Southern Circuit, også kjent som Coca Cola-ruten. Sistnevnte er, som navnet henspiller på, den enkleste veien opp og blir sett ned på av erfarne tindebestigere. En morgen jeg våkner ser jeg opp mot den hvitkledde toppen og tror jeg hallusinerer. Hele fjellet er som i bevegelse. Heldigvis er det ikke meg det er noe galt med. Det jeg ser er hundrevis av håpefulle tobente på vei mot toppen.

Brattere enn dette blir det ikke på vei opp til toppen av Kilimanjaro, verdens høyeste fottur.

Myten om fjellet

Toppen av Kilimanjaro har ikke alltid vært like tilgjengelig som i dag. Første gang noe som lignet navnet Kilimanjaro dukket opp på trykk var i 1845, da den engelske geografen Desborough Cooley skrev i en artikkel at det mest berømte fjellet i Øst-Afrika er Kirimanjara. I artikkelen forteller han om et fjell rett under Ekvator med hvite

Glad gjeng på Afrikas høyeste topp.

snøskavler på toppen, noe som vakte stor nysgjerrighet og vantro i Europa. Allerede året etter forsøkte europeere å bestige fjellet. Eventyrere uten kunnskap om høyderus, manglende oksygen og tynn luft sjanglet og falt om oppover fjellsiden. Etter mange mislykkete ekspedisjoner lyktes det til slutt tyskerne Hans Meyer og Ludwig Purtscheller å komme opp. Den 5. oktober 1889 plantet de det tyske flagget på toppen av Kilimanjaro og døpte det Kaiser Wilhelm Spitze. Det finnes selvsagt intet levende liv noe særlig over 5000 meter. Derfor er det en sensasjon at Richard Reusch fra Russland i 1926 fant en leopard fastfrosset i isen på over 5800 meters høyde. Den frosne leoparden er blitt udødeliggjort i Ernest Hemingways bok ”Snøen på Kilimanjaro”. Mot toppen Like etter midnatt det syvende døgnet i fjellet marsjerer jeg og 19 landsmenn og kvinner ut av leiren på 4500 meters høyde. Den magiske toppnatten står for døren. Himmelen er stjerneklar, kuldegradene mange og halvmånen henger opp ned som den gjør på feil side av Ekvator. Allerede tidlig i den bratte motbakken kjenner jeg at jeg puster tungt, brystet snører seg sammen, og magen gjør opprør. Skitt, tenker jeg. Jeg har ikke dagen. Jeg vet ikke at de aller fleste av de andre går i mørket og tenker det samme. Vi lider av høydesyke, den tynne luften spiller oss et puss. Gå sakte blir som et mantra. Jeg mumler de to ordene om og om igjen og setter forsiktig den ene foten en skolengde foran den andre. Selv i ujevne partier tvinger jeg meg til ikke å strekke ut gangavstanden. Likevel river det i lungene. – Nå passerer vi 5400 meter, rapporterer en i flokken som har egen høydemåler. Det er den magiske grensen. Ved 5400 meter begynner alt liv å dø. Ikke en gang fug-ler flyr her. Jeg blir litt skjelven, går og kjenner på at jeg sakte, men sikkert dør for hvert skritt jeg tar oppover mot toppen.

Lokale bærere tar seg ikke tid til å nyte den vakre naturen i fjellet.

På toppen

Her er det provisoriske skiltet som forteller at jeg har ankommet Afrikas høyeste punkt

Herfra og opp sliter jeg. Føttene vil knapt løfte seg, hele kroppen verker. Foran meg oppe i uren ser jeg en ung, lyshåret østerriksk kvinne jeg har lagt merke til tidligere. Mangelen på oksygen til hjernen har gjort henne midlertidig gal. Hun sprinter i sikksakk oppover. Først noen meter til venstre før hun segner om, så kaster hun seg på beina og sprinter noen meter oppover i retning høyre og segner om igjen. Slik jobber hun seg feberaktig mot toppen. Endelig er jeg oppe. På toppen av Kilimanjaro, 5895 meter over havet, Afrikas høyeste punkt. Her er fullt av folk og et selsomt syn. Noen kaster seg om halsen på hverandre, andre kaster seg bak nærmeste stein eller snøfonn, drar ned buksene og lar spruten stå. Sakte, men sikkert kommer alle de 19 andre nordmennene sigende opp. Vi tilhører nå en eksklusiv klubb. Under en promille av hele jordens befolkning har vært på toppen av Kilimanjaro. Vel tilbake i lavlandet og lettere oppstemt over at vi alle når toppen, spør jeg derfor den lokale fjellføreren vår: Har du noen gang før opplevd å få absolutt alle i en gruppe opp på toppen? – Ja, svarer han irriterende nonchalant. – Mange ganger.

RELATERTE ARTIKLER

Estepona – pris redusert fra € 2.050.000!

Til salgs: Nydelig penthouse med panoramautsikt i Esteponas mest eksklusive beachfront-bebyggelse!

Geilos best bevarte hemmelighet

I skyggen av gigantene Bardøla, Vestlia og Dr Holms Hotell ligger Geilo Mountain Lodge som en av Geilos...

Hellas: Naturlig skjønnhet og uvanlig dyreliv

Fra det pittoreske og vakre landskapet i Thrace til de dramatiske kløftene i Zakynthos – Hellas byr på...

REIS utgave 4/2020 gratis tilgjengelig nå!

Tips for fantastiske steder i Norge du kan besøke i høstferien – og inspirasjon for reiser ut av...

Pikk & pakk i Pompeii

Jeg har gledet meg til dette i en mannsalder, men må innrømme at opplevelsen tar en uventet retning:...

HELSE & VELVÆRE – SPA – THERMISKE KILDER

Velvære gjelder ikke bare psykisk helse. Det er en generell følelse, en indre glød av helse, kraft og...

Kategori
AnnonsørinnholdHellas