Jazzens og vulgaritetens vugge

Siste del av REIS-journalist og fotograf Jarle Hrafn Grindhaugs USA-tur går fra midtvestens stater til Miami. Heller ikke på denne strekningen blir hans overraskelse over blandingen av USAs bluferdighet...

Breaux Bridge, med all sin sørstats-eksentrisistet, vant en egen plass i våre hjerter. Men neste mål står for tur; Jazzens vugge – New Orleans. Vi tar farvel og velger bort Baton Rouge fra ruta til fordel for en omvei sørover, gjennom idylliske St. Martinsville, hvor vi finner det beleilig å varme opp til New Orleans med et besøk til byens historiske Mardi Gras-museum. Et eget studium i fjær, glitter og stas. I 2005 herjet orkanen Katrina i New Orleans gater og forårsaket massive ødeliggelser. Men heldigvis for de fastboende, turismen og oss ble den mest kjente delen av byen, de såkalte French Quarters, etterlatt så å si fullstendig urørt. Og godt er det, for denne delen er selve hovednerva og hjertet i New Orleans. De franskinspirerte husene er trykket sammen på en måte som lager en lun, men samtidig livlig stemning. Med smijernskunst, avflasset maling og gjerne blomstrende planter som slynger seg over verandakanten har hvert hus sin egen lille identitet. Det går ikke lenge før vi har glemt at det er 2009. For selv om byen har en helt unik følelse av 1700-tallet, så er en annen epoke også fremtredende – jazzens gullalder.

Jazz og kriminalitet

«Men når natten faller på vekkes et sovende New Orleans til live. Funklende lys fra hus og gatelys bader de trange gatene i et fargerikt og lunt miljø.»

Fra erfarne New Orleanskjennere fikk vi anbefalt innkvartering på Hotel Provincial midt i French Quarters, bare et kvartal fra elvebredden – noe som viser seg å være perfekt for anledningen. Hotellet og rommene gir en helt spesiell følelse av en svunnen tidsalder – det er høyt under taket, og rommet gir en autentisk følelse av å ha reist tilbake til når sukker og bomull var bærebjelken i økonomien.
Det kan bli varmt i New Orleans, og byen er som roligst i de heteste timene. Men når natten faller på vekkes et sovende New Orleans til live. Funklende lys fra hus og gatelys bader de trange gatene i et fargerikt og lunt miljø.
Innbyggere fra hele USA valfarter til New Orleans mest kjente gate, Bourbon Street, for å feste hardt og lenge. Hele gaten er full av yrende uteliv på New Orleans-måten, noe som innebærer levende musikk og lite hemninger. Når man først er i byen, er et besøk til den legendariske gaten nærmest påkrevd, men det kan være vulgært for sarte sjeler. Vi ville oppleve noe annet enn fulle amerikanere på ferie og hadde fått tips om gaten Frenchmen Street. Denne gaten er som en delvis avskjermet perle for jazzinteresserte og ligger helt i utkanten av de franske kvartalene og på grensen av hvor det anbefales å ferdes i. New Orleans. For selv om mange har et svært idealisert inntrykk av verdens jazzhovedstad, er byen plaget med mye kriminalitet, og en skal passe seg for hvor en oppholder seg. Et hotell eller turistkontor vil hjelpe deg med å markere et kart med hvor det er trygt å vandre, og de fleste trekker sine grenser på utsiden av Frenchmen Street.
Dette er en gate som befriende nok ikke er preget av fulle turister, men heller fastboende og musikkinteresserte. Det er et lite stykke fra sentrum, men det ytterst levende bylivet og sporadiske små utesteder med bittesmå og intime konserter er det beste selskap man kan tenke seg på turen til Frenchmen Street. Jazzen siver ut av åpne dører som en rød løper av musikalsk vitalitet. Vi stopper ved et vindu for å beskue et orkester i full sving; hypnotisert av en trombone tenker jeg at det umulig kan finnes noe lignende sted i hele verden. Mange av konsertene er gratis mens musikken og stemningen blandet med alkoholen tilfører til og med vinterkalde norske kropper varme rytmer. Etter å ha «prøvesmakt» flere konserter ender vi til slutt opp på D.B.A Nola i Frenchmen Street. På scenen står et band som fyller lokalet med musikk som får meg til å tenke på Tom Waits og låten hans «I wish I was in New Orleans».

Disneys magi
New Orleans bobler over av autentisk atmosfære. Fascinasjonen for spøkelser, voodoo, musikk og arkitektur blandet med byens særegne stemning, virker som en eksplosiv muse for kreativitet.
Å ta farvel med New Orleans er nesten som å fryse ned en forelskelse, men Disney World, Key West og Miami venter. Det er en gloheit dag når vi setter kursen for Orlando i Florida, men vi hadde fått et tips om en liten by ved sjøen kalt Biloxi. Denne vesle strandperlen huser både kasinoer og noen kilometer med kritthvit sandstrand med fritt syn rett ut i det karibiske hav. Biloxi var også den byen som ble hardest rammet av orkanen Katrina og ble nesten fullstendig jevnet med jorden. Overraskende nok viser det seg at Biloxi ikke viser særlig tegn etter skadene Katrina medførte. Noe som garantert er som før orkanen er nytelsen et avkjølende bad og en dag på stranden gir for både kropp og sjel. Et herlig avbrekk i den varme sommerheten før vi fortsetter mot Orlando og Disney World.
Idet vi endelig finner et hotell blant det som kan virke som en milliard hotellkompleks i nærheten av Disney World, innser vi hvor enormt stort Disneys område faktisk er. Vi peker oss ut Magic Kingdom, som er den klassiske Disney-delen man forbinder med Disney World. Og selv da må vi kjøre på flere motorveier inne på Disneys område. Været skulle allikevel ikke være spesielt magisk, for juni markerer begynnelsen på orkan-sesongen i Florida, noe som ikke nødvendigvis betyr orkan, men svært ustabilt vær. Og idet vi trår av toget, som tar oss inn til fornøyelsesparken, samles det mørke skyer på himmelen før det ramler ned bøttevis med regn. Men fordelen er at regnværet i Orlando ofte stopper like kjapt som det begynner, og etter en liten time kan vi nyte Mikke Mus og vennene hans i relativt tørr tilstand. Er det utrygt vært kan det være en idé å sikre seg en plastponcho, som kan kjøpes i flere av souvenirbutikkene. Magic Kingdom er av så stor historisk betydning at det er vanskelig å ikke la seg rive med, men karusellene varierer enormt i kvalitet. Forbered deg på lange køer og husk fyrverkeriet på kvelden!

Karibisk paradis

«Det ytterst levende bylivet og sporadiske små utesteder med bittesmå og intime konserter er det beste selskap man kan tenke seg på turen til Frenchmen Street. Jazzen siver ut av åpne dører som en rød løper av musikalsk vitalitet.»

Fra Orlando setter vi kursen videre mot turens nest siste mål – Key West. For å nå sørspissen på Florida Keys må vi kjøre forbi Miami, noe som viser seg å innebære et tyvetalls bomstasjoner med gebyr fra en halv til halvannen dollar. Ikke mye penger, men ha småpenger tilgjengelig. Veien til Key West går over en rekke smale og avlange øyer, og turen er uten tvil en attraksjon i seg selv. Alle de til dels spektakulære broene som binder øyene sammen er også med på å skape en uforglemmelig opplevelse i vakker natur og imponerende ingeniørkunst.
Key West har blitt kjent som en rolig karibisk by hvor amerikanere kommer for å slappe av. Byen var også hjemplassen til den verdensberømte Ernest Hemmingway som skrev flere av sine romaner og noveller her. Vi lar ham være for denne gangen, og tar inn på et noenlunde billig bed & breakfast ikke langt fra sentrum. Det lunefulle været viser dessverre ingen nåde og det høljer ned. Men som så lite annet langs USAs orkanherjete kyst varer det ikke evig, og når solen titter frem glemmes raskt noen dråper regn.
Key West er virkelig sjarmerende, og det er lett å se spor av et karibisk paradis, men det selvproklamerte ryktet om et stille samfunn som setter pris på alt som går rolig er ikke lengre intakt. I hovedgaten er det flust av turister med tilhørende turistjuggel samt skjenkesteder. På kvelden runger det i full fest for solbrune amerikanere med paraplydrinker. Flere lokale personligheter vi snakker med er bekymret for at Key West-sjelen er i ferd med å forvitre fullstendig, til fordel for en velsmurt turistmaskin. Feriekomplekser og store investorer er i ferd med å kvele hele den stille atmosfæren. Men fortsatt kan besøkende finne den særegne Key West-stemningen det går gjetord om; noen kvartaler bort fra hovedgaten Devont Street finner vi Blue Heaven, en restaurant som er like berømt for sin meny som sin atmosfære. Den klassiske Key Lime Pie er noe man bør få med seg; den er utsøkt, men langt fra billig. Et par kvartaler fra Blue Heaven ligger Santiago’s Bodega, en glimrende tapas-restaurant midt i Key West – kanskje ikke en del av den rette ånden, men bra mat er bra mat uansett hvor du reiser.
Før siste natten slenger vi oss på et solnedgangs-cruise med tilhørende snorkling, rom og reggae. Dessverre ligger det som så ofte i denne sesongen et lavtrykk og truer utenfor Cuba. Resultatet er at korallrevet ikke er tilgjengelig, men vi får allikevel kjørt katamaranen til et middels spennende snorklested som trøstepremie. Selv om bunnen er ganske livløs ser vi papegøyefisk mens vi får besøk av delfiner. Det viktigste er likevel den spektakulære solnedgangen fra båten med tilhørende påbudt piratdrikke på sjøen: Rom.

Ekshibisjonistenes promenade
Etter et litt skuffende møte med Key West stiller vi inn forventningene til Miami, og bituren fra Key West tar rundt fire til fem timer. Miami er den største byen vi besøker på vår tur på tvers av USA, og idet vi ankommer den er jeg glad GPS-en er programmert til hotellet. Det står snart klart for meg hvor sjanseløse vi hadde vært uten denne vidunderlige oppfinnelsen, selv om vi skal til byens mest kjente sted – legendariske South Beach. Dette er en vakker strandlinje pyntet med det som kanskje er verdens stiligste promenade. Ocean Drive, som går langs stranden, er verdenskjent for sine Art Deco-bygg. Fasadene er ofte dekorert med tilhørende neonlys, noe som gir en særegen og spesiell stemning. Det er lett å ta seg selv i å nynne The Who-låten fra CSI: Miami eller Jan Hammers kjenningslåt fra Miami Vice. I Art Deco-distriktet, spesielt i Collin’s Street, finner man også flere hoteller som definitivt ser annerledes ut enn hva en er vant til, gjerne referert til som Boutique Hotels.
Florida har heller ikke denne gangen tenkt å være nådig, og også i Miami skifter været raskt. Men uansett om det regner eller ikke – det å sitte på et utested på Ocean Drive og drikke mojitos mens du ser på folk, gir den beste dag på stranden hard konkurranse. For i Miami er det mye originalt å beskue – i følge Lonely Planet er noen timer i gapende forundring på South Beach noe en må få med seg fra byen. Her finnes ikke begrepet «beskjeden». Det vises like mye hud som på en erotisk kongress i Las Vegas. Det er fort gjort å føle seg som i dyrehagen der du sitter og glaner, og det gjør absolutt ingenting, for oppmerksomheten er like velkommen som isbiter i Sahara. Bare i Los Angeles har vi sett noe lignende, men det er mer raffinert her. Mindre frikere, hippier og eksentriske «kunstnere» og mer glamour med veltrente kropper og tatoveringer. Ocean Drive har definitivt noe eget ved seg, og det føles korrekt å avslutte roadtrippen med en kald drink mens vi vemodig beskuer utsikten mot veien hjem – Atlanterhavet.

 

RELATERTE ARTIKLER

Estepona – pris redusert fra € 2.050.000!

Til salgs: Nydelig penthouse med panoramautsikt i Esteponas mest eksklusive beachfront-bebyggelse!

Geilos best bevarte hemmelighet

I skyggen av gigantene Bardøla, Vestlia og Dr Holms Hotell ligger Geilo Mountain Lodge som en av Geilos...

Hellas: Naturlig skjønnhet og uvanlig dyreliv

Fra det pittoreske og vakre landskapet i Thrace til de dramatiske kløftene i Zakynthos – Hellas byr på...

REIS utgave 4/2020 gratis tilgjengelig nå!

Tips for fantastiske steder i Norge du kan besøke i høstferien – og inspirasjon for reiser ut av...

Pikk & pakk i Pompeii

Jeg har gledet meg til dette i en mannsalder, men må innrømme at opplevelsen tar en uventet retning:...

HELSE & VELVÆRE – SPA – THERMISKE KILDER

Velvære gjelder ikke bare psykisk helse. Det er en generell følelse, en indre glød av helse, kraft og...

Kategori
AnnonsørinnholdHellas