Hemmelig mattur i Madrid

Mattur er en av mine favoritter å gjøre når jeg er på reise, og Madrid var intet unntak. Siden jeg alltid håper å finne de mer bortgjemte lokale perlene, hørtes «Secret food tours» ut til å være midt i blinken.

Like før 11 møtte jeg guiden Jorge ved «Oso y Madroño»-statuen ved Sol. Ikke helt sikker på hva du skal se etter? Du har sannsynligvis sett det mange ganger allerede, ettersom det er Madrid sitt symbol, og du kan finne det på det lokale flagget, på søppelspann og taxier, for å nevne noen. Uansett, se etter statuen med bjørnen og treet. Vi lærte senere at madroño direkte oversettes til jordbærtre, selv om jordbær vokser på busker. Og ennå senere fant vi ut at «treet» faktisk er brukt til å lage licor de Madroño, som ifølge Jorge smaker som hostesaft for barn.

Turen startet søtt, på flere måter, siden vår første smakebit var kake på et lite søtt konditori. Og det var ikke hvilket som helst konditori; Det har blitt drevet av samme familie siden 1855, og er leverandør av kaker til den spanske kongefamilien. Fra gaten gikk vi gjennom en smal tredør, og kom inn i et lite rom med kaker og godterier på begge sider. Rommet oset av nostalgi med lysekroner hengende fra det dekorerte taket, og den massive disken var dekorert med marmor og figurer, med støpejernsføtter til å holde den oppe.

Jorge geleidet oss videre inn i neste rom. Veggene var malt i en beroligende rødfarge med innrammede lamper på veggene, sammen med klassiske malerier og glassmalerier. Siden vinduene ikke var ekte, var det flere lysekroner i taket som gav en deilig varm belysning. Vi fant et rolig bord bakerst i kroken, og fikk servert et stykke Ponche Segoviano. Den svampaktige kaken i flere lag stammer opprinnelig fra Segovia, en romersk by en times tid unna Madrid, kjent for den store akvedukten. Og tydeligvis også Ponche Segoviano.

For å gjøre frokosten enda søtere, valgte jeg varm sjokolade som drikke. Jeg må innrømme at jeg angret på det et øyeblikk. Dette utsagnet fortjener en forklaring; Jeg er ikke så veldig dessert-menneske, og absolutt ikke til frokost. Men, jeg har en filosofi som jeg vil smake så mye som mulig når jeg besøker et annet land, så jeg måtte bite det i meg (på en god måte).

Den varme sjokolade var i realiteten tykk flytende sjokolade med en bittersøt smak. Jeg er vanligvis veldig glad i varm sjokolade, men tydeligvis er min smak forskjellig fra kongenes smak. Forklaringstid igjen; kongen på den tiden bestemte at han likte den tykke smeltet sjokolade, så da var det slik det skulle være for alle. Det syntes å være trenden på den tiden, så den varme sjokolade i Frankrike og Belgia er lettere, da kongene deres var mer på min side. La oss gå fra en søt ting tilbake til en annen. Ponche Segoviano stod foran meg på det hvite marmorbordet og tagg om å bli smakt. Dekket i marsipan og med flytende karamell mellom lagene, var det definitivt en kickstart på dagen.

Med nyvunnet energi var det på tide å komme seg videre. Siden Secret Food Tour ikke kun konsentrerer seg om mat, stoppet vi utenfor det eldste hotellet i Spania – Posada del Peine – som dateres tilbake til 1610. Hotellet fikk navnet etter sølvkammen du kunne finne i hvert rom. Det hørtes sikkert fint, men kammen var en nødvendig for å trekke ut lusene fra håret! Daglige bad var absolutt ikke normen, og kvinner badet som regel en gang i måneden, mennene sjeldnere.

Fra en stinkende ting til den neste – men heldigvis mer velduftende. Store skinker hang på veggene ved neste stopp. Vi ble tilbudt to typer skivet Jamón Iberico og Jorge ba oss smake begge og bestemme hvilke vi likte best. De to slagene kommer fra samme type gris, men smakforskjellen kommer av hva grisen spiste de siste månedene av sitt liv. En annen faktor er også hvor lenge det er tørket. Det var en vanskelig avgjørelse, men jeg endte med å stemme for den som viste seg for å være den billigste typen. Bra for meg og min lommebok…

Plaza Major er hovedplassen i Madrid, og selv om den nå hovedsakelig besøkes av turister, har den hatt mange funksjoner gjennom tidene. Som for eksempel tyrefekting og offentlige henrettelser…

Vi fortet oss over plassen, og fant et koselig sted å smake calamari-sandwich. Mens sjømat ikke er det første man tenker på i en innlandsby, er tydeligvis calamari veldig populært. På en vanlig dag selger de mer enn 1500 calamares bacadillos, og i helgene opptil 3000!! Det er mye for så et lite sted! Så hvorfor er det så populært, kan du spørre deg. Svaret var åpenbart da vi fikk det fortalt; calamari var typen sjømat som overlevde reisen fra havet til innlandet best! I tillegg gjorde noen en svært god markedsføringsjobb på 1960-tallet – det var et slagord som sa «kom til Madrid og spis calamari-sandwich» – som i utgangspunktet betyr at du ikke har vært i Madrid om du ikke har gjort nettopp det. Så vi gjorde også det. Mens Jorge bestilte, fant vi et bord skvist inn i et hjørne og satte oss på de lave krakkene. Veggene var dekket av skinnende hvite fliser, dekorert med malte grønne blomster og blader og ordtak skrevet med sirlig håndskrift.

Etter den mettende sandwichen tok Jorge oss en kort spasertur til verdens eldste restaurant – Restaurante Sobrino de Botin – som dateres tilbake til 1725. Spesialiteten er pattegris, og det sies at Hemmingway besøkte restauranten titt og ofte. Og han er ikke den eneste kjente personen som har satt sin fot der. Maleren Goya pleide faktisk å jobbe på restauranten. Dette var det mest turistifiserte stedet vi stoppet, så vi flyttet oss raskt videre.

Et steinkast unna satt vi oss ned i en rolig sidegate og nøt solens stråler. Jorge ba om en flaske cider fra et lokalt bryggeri sammen med Manchego-ost. Hellingen av cideren er en egen kunst. Flasken bør holdes høyt mens du heller i et glass som holdes lavt med den andre hånden. På denne måten blandes den pent og gir naturlige bobler. For den beste smaksopplevelsen skal det bare helles litt i glasset om gangen, og drikkes umiddelbart. Etter vi hadde blitt vist hvordan det skulle gjøres, var det vår tur. Det var en god del våte flekker på bakken etterpå…

Smått brisen etter cideren i den sterke solen, gikk vi sakte mot Mercado de San Miguel. Jeg var et øyeblikk bekymret for at det var dit vi skulle, men Jorges Secret Food Tour ville selvfølgelig ikke inkludere et av de mest turistifiserte markedene i Madrid, så snart satt vi på en lokal bar med et glass kald rød Vermouth med isbiter og sitron i hånden. Jeg må innrømme at jeg følte meg nokså fornøyd der jeg satt i et stille hjørne med utsikt over den overfylte inngangen til Mercado de San Miguel.

Som snacks ved siden hadde vi mejillones en escabeche (blåskjell med olivenolje, eddik og søt paprika). Det var ikke min favoritt, så jeg holdt meg til Vermouth, men de andre elsket dem, så de var borte på et blunk. Vermouth pleide å bli betraktet som en gammelmannsdrink, men den er nå lokalt veldig populær blant alle.

Før vårt siste stopp var det tid for litt mer historie underveis. Antigua Farmacia de la Reina Madre er det eldste apoteket i Spania (dateres tilbake til 1578), og har en underjordisk tunnel fra det kongelige slott. Kongen ville ikke at noen skulle vite om han var syk, så medisinen ble ført gjennom tunnelen. Visstnok ble også kvinner smuglet gjennom tunnelen fra tid til annen. For en annen type medisin…

Ingen mattur i Spania er komplett uten croquetas og tortilla (spansk omelett). Nesten alle barer serverer tortilla, og vår siste stopp var intet unntak. Crocquetaen var smakfull, men tortilla var ganske ordinær. Men igjen, det er alltid et spørsmål om personlig smak.

Mett og god etter matreisen gjennom Madrids gater, ruslet jeg fornøyd en tur gjennom en av byens mange parker, og tenkte på hvilken av Jorges anbefalinger jeg skulle følge til middag. Hvis jeg noen gang ville føle meg sulten igjen…

Bestillingsdetaljer:
Du kan bestille «Secret food tours» online. Prisen er 69 Euro per voksen, mens en liten rabatt tilbys for ungdom og barn.
Turen går hver dag hele året kl. 11.00, men du kan også bestille privat tur på andre tider.
Skal du ikke til Madrid med det første? Ikke bekymre deg, Secret Food Tour har turer over hele verden!