Oksitansk er et eget språk med røtter i latinsk, i slekt med katalansk. Men Oksitania har aldri vært en politisk enhet eller ett felles rike. I middelalderen ble storparten av Oksitania beseiret av de franske kongene, innlemmet i Frankrike og påtvunget fransk. Mindre områder kom under Spania og Italia. I dag har området totalt cirka 16 millioner innbyggere, men bare litt over en halv million har oksitansk som morsmål.
I hundrevis av år har det oksitanske navnet ikke vært å se på franske kart. Men for litt over et år siden oppsto navnet igjen som følge av den franske fylkessammenslåingen. Regionene Languedoc-Roussillon og Midi-Pyrénées, som utgjør bare en del av det historiske oksitanske området, er slått sammen og heter Occitanie, gjeldende fra 30. september 2016.
Occitanie-ferie
Frankrike sparer kanskje masse penger på å slå sammen regionene, hvem vet. Uansett, kan man ikke unngå legge merke til at brandingen mot turistnæringen er blitt mer slående. ‘En uke i Occitanie’ høres gjevere ut og er enklere forklart på sosiale medier enn en komplisert ‘ferie i Languedoc-Roussillon og Midi-Pyrénées’.
Hvorfor dra til Occitanie? Begynn med innlandet og Carcassonne, for å oppleve en av verdens best bevarte befestede byer, opprinnelig stiftet av romerne, men utbygd av vestgoterne fra 400-tallet.
Vi bodde innenfor bymurene på Hotel le Donjon – fangehullshotellet. Gjester må enten gå fra byporten og inn, eller bli hentet av en hotellbil. Det er bare noen få kjøretøy som tillates å kjøre i de smale brosteinsgatene inne i Carcassonne.
– Dette er det perfekte stedet å kjøpe sverd! De selger dem overalt, får jeg høre av en engelskmann i hotellresepsjonen.
Franske østers
Neste utflukt er til Cap d’Agde ved Middelhavet. Frankrikes nest største innsjø, Etang de Thau, er kjent for østers og skalldyr. Vi stikker innom farmen og restauranten Tarbouriech, som har patentert en måte å dyrke østers på som involverer at de løftes regelmessig opp fra vannet og får en større og mer smakfull muskel.
Østers og Champagne er ikke så verst å innta mens vi ser på solnedgangen over Etang de Thau en fin desemberkveld.
De som er litt mer urbant anlagt kan dra til den nest største byen i Occitanie, Montpellier. Gamlebyen der er også kilde for fascinerende historier fra århundrer tilbake. Universitetet i byen ble grunnlagt i 1160. Vi blir ført av byguiden langt ned under bakkenivå for å se et av Europas best bevarte jødiske rituelle bad (mikve) fra middelalderen. Nå er Montpellier den byen i Frankrike som har hatt størst vekst de siste årene.
Romerbyen Nîmes
For å utforske historien enda lenger tilbake, dra til Nîmes, en by som har et romersk kolosseum som midtpunkt. Der arrangeres både konserter og tyrefekting.
– Hvis du ikke har sett det romerske tempelet, har du ikke sett Nîmes, forteller guiden vår, og bringer oss til Maison Carrée, som franskmennene kaller det. – Jeg har bragt folk hit fra hele verden, og mange får hakeslepp når de runder hjørnet og ser dette bygget, sier hun. Da jeg flyttet til Nîmes var dette tempelet helt svart.
Hakesleppet er ikke til å unngå. Etter at tempelet ble vasket hvitt igjen for cirka 10 år siden, skjønner nå turistene at de beskuer det absolutt best bevarte tempelet i hele Romerriket.
Ingen vil hjem
Alle vi snakker med – inkludert mange innflyttere (blant annet fra Cuba, Tyskland, Ukraina, Canada og USA) sier de elsker Occitanie, og kommer aldri til å dra tilbake til hjemlandet. Det tilbakelente livet i sør-Frankrike er noe eget. Kreativiteten blomstrer. Det ser vi hver gang vi setter oss ned for å spise, alt fra foie gras, til knivskjell, blekksprutterte, andebryst med kirsebærsaus, appelsin og lammepai, eller oksestek som smelter på tunga. Dessertene er kunstverk – ikke minst sjokoladeegget vi fikk servert på restauranten Chez Croizard i Nîmes. Kelneren helte varm karamellsaus over egget. Gradvis smeltet toppen av egget og avslørte en kuleis som var gjemt inne i egget. Jeg tok en video av seansen, og lydsporet besto av gisp og stønn, ‘oooooer’ og ‘aaahhher’. Lyden av lykkerus.
Åpenbart passer det oksitanske livet ypperlig til Facebook-skryt.Hva annet kan man ønske seg?
