For snart tusen år siden var Obidos en viktig borg for Tempelridderne. Det bærer den lille landsbyen en snau times kjøretur nordover langs kysten fra Lisboa, på den såkalte Sølvkysten, fremdeles tydelig preg av. På kollen over landsbyen dominerer den gamle, men godt restaurerte borgen. Gatene er fulle av referanser til Middelalderen, og flere av hotellene betjenes av ansatte i middelalderkostymer.
Morgengaven
Obidos er regsitrert på UNESCOs Verdensarvliste, og landsbyen er like vakker og trivelig som den er historisk intakt. Den ble grunnlagt av maurerne på 700-tallet, som så mange andre vakre steder langs Middelhavet og denne delen av Atlanterhavet. Og det mauriske i arkitekturen er fremdeles like fremtredende, til tross for at Obidos allerede i 1148 ble ”av-maurifisert” av kong Alfonso Henrique, Portugals grunnlegger. Et artig poeng er det også at Obidos har vært portugisiske kongers morgengave til sine bruder fra 1282 (da den åtte år gamle Isabella giftet seg med den 21 år gamle kong Dinis) og helt frem til midten av 1800-tallet.
Byen er altså beviselig så vakker at den er en dronning verd.
Sjokoladebyen
Min guide for dagen Sonia og jeg rusler gjennom de pittoreske brosteinsgatene. Det er midt i den årlige Sjokoladefestivalen, og Sonia styrer meg mot en av de mange bodene hvor hun bestiller to “glass” med ginghina. Glassene viser seg å være i ren sjokolade, og skal rett og slett spises etter at du har drukket den sukkersøte kirsebærlikøren: Snakk om genialt engangs-bestikk! Drinken smaker fortreffelig, men det holder med én. Den bør du til gjengjeld unne deg når du besøker Obidos, for den er viden kjent som byens spesialitet.
Vi rusler videre og passerer den vakre Santa Maria-kirken, hvor den 10 år gamle Kong Alfonso V i 1441 giftet seg med sin åtte år gamle kusine Isabel. Over alt vrimler det av turister, men så er vi da også midt i sesongen. Kanskje er det derfor lurt å legge besøket hit til tidlig vår, når det yrer litt mindre i brosteinsgatene og temperaturen er svalere. Da er det også lettere å komme seg ut til Portugals kanskje aller vakreste øy: Berlengas.
Berlengas
Fergen fra Peniche til Berlengas er breddfull. Det er ikke en sitteplass å oppdrive på dekk: Hit kommer bare en tilmålt mengde turister. Vi er blant de heldige få – eller er vi egentlig det? Skepsisen stiger flere hakk når dekksgutten deler ut spyposer til alle…
Men til tross for at en landkrabbe eller to blant passasjerene ombord roper på elgen i atlanterhavsdønningene, skjønner vi ved reisens ende raskt at vi virkelig er blant de heldige utvalgte. Berlengas-arkipelaget utenfor Sølvkysten består av en gruppe små øyer som sammen utgjør et fredet naturreservat, og besøkes mest av forskere, dykkere – og altså et begrenset og nøye tilmålt antall turister. Det betyr imidlertid ikke at vi nå befinner oss i villmarken – snarere i sivilisasjonens siste utpost (for neste stopp vestover er Brasil). Her er nemlig både en hyggelig restaurant ved fergehavnen som serverer god og forholdsvis rimelig mat, og overnattingsmuligheter i det gamle fortet en god klatretur opp og ned over øyas høyeste punkt. I tillegg kan du slenge opp teltet på campingplassen som ligger høyt oppe i fjellsiden over badebukta, eller du kan leie deg inn i en av de enkle, små hyttene ved restauranten.
Selv er vi i likhet med de fleste andre her på dagstur – ute etter et bad i det krystallklare vannet og en spasertur opp til fyret på toppen av øya. Vi velger det siste først, for varmen er påtagelig og badet blir en kjærkommen belønning etter klatringen oppover grusveien mot fyret på toppen. Utsikten blir gradvis mer og mer fantastisk, og etter hvert ser vi ned på havet på begge sider av stien. Ikke akkurat Besseggen under føttene på den trygge grusen, men i denne varmen er det kanskje like greit at vi slipper å balansere.
Oppe på toppen blir fyret mer et mål enn en severdighet, og til overmål er det stengt for publikum. Men det gjør ikke noe – vi nyter den utrolige utsikten, titter på fuglene og gleder oss til det forestående badet.
Friskt i havet
Badebukten kunne pryde forsiden av en hver feriekatalog med respekt for seg selv: Sanden er kritthvit og finkornet, havet er krystallklart og blågrønt. Bukten er rammet inn at høye sandsteinsvegger, og på grunn av begrensningene i antall besøkende er det riktignok et yrende badeliv – men aldri stappfullt av folk. Vi ruller ut håndklærne, skifter til badebukse og smatter litt på den fullkomne lykke: Det er endelig tid for et bad!
Vannet roper på oss. Vi roper tilbake og hiver oss uti. Så roper vi igjen, men denne gang i tilnærmet sjokk; vannet er iskaldt! De sydlandske omgivelsene lover langt mer enn badetemperaturen leverer, så mye er i alle fall sikkert. Det er neppe mer enn 17-18 grader i vannet, selv midt på sommeren. Og kanskje er nettopp dette atlanterhavskystens svøpe, i alle fall når det gjelder bade-turismen. Vannet er rett og slett mye kaldere her enn det er langs middelhavskysten.
Og enda kaldere er det duggfriske ølet vi inntar på restauranten i de late timene etterpå, når solen står lavere på himmelen og farger Atlanterhavet i det reneste sølv.
Berlengas skuffer ikke. At vi kanskje kunne bestilt en tidligere ferge tilbake til Peniche og dermed sluppet et par timer i ventemodus tidlig på kvelden, setter vi på kontoen for dårlig research. Du må nemlig bestille både ut- og hjemreise med fergen på bestemte klokkeslett, og vi valgte nok en litt for sen ferge hjem. Du kan nemlig ikke bytte…
Portugals sølv
Denne delen av Portugal kalles gjerne Sølvkysten, og legger du veien om et utkikkspunkt over havet er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Sølvet befinner seg nemlig ikke i gruver eller rike skattkamre, men i havet: Når solen skinner på havoverflaten, antar den en sølvfarge som jeg ikke har sett noe annet sted i verden.
Kanskje ser du Portugals sølv fra en golfbane. Ihuga golfspillere finner nemlig gjerne veien hit, til noen av landets aller beste golfbaner. Rundt Cascais ligger flere av de store, mens jeg denne gang har valgt meg et anlegg litt lenger vekk fra Lisboa. I nærheten av landsbyen Peniche ligger Praia d’el Rey – Kongens strand, og den flotte resorten er virkelig en konge verdig. I alle fall kunne den ha vært det en gang i tiden, den gang Portugal fremdeles hadde konger som jaktet og ferierte i nettopp dette området av landet.
Her finner du en golfbane i den absolutte toppklassen, og ellers treningsfasiliteter så flotte at det portugisiske landslaget i fotball gjerne legger treningssamlingene sine hit før viktige kamper.
Og fordi golfbanen er en såkalt links-bane (som betyr at den helt eller delvis løper langs sjøen), har du alle muligheter til å få med deg det beste av hva Sølvkysten har å by på.
Inkludert Portugals sølv.
5 opplevelser på Sølvkysten
1. Drikk ginghina i Obidos
Under den årlige Sjokoladefestivalen i Obidos i august serveres den lokale drikken ginghina, servert i glass av sjokolade. Ett glass er gjerne nok, om du ikke er usedvanlig søtmunnet. Den vakre lille byen er ellers mer enn nok for sansene i seg selv.
www.obidos.pt
2. Spis fisk i Peniche
Spesialiteten langs Sølvkysten er sprøstekte, små sardiner – bokstavelig talt servert med hud og hår. Men det serveres også masse annet snadder fra Atlanterhavet, og få steder får du det bedre enn i en av kystbyen Peniches mange fiskerestauranter.
www.lonelyplanet.com/portugal/peniche
3. Møt Ronaldo på Praia d’el Rey
En av Portugals flotteste resorter er også stedet det portugisiske landslaget samles før landskamper. Treffer du ikke Ronaldo, kan du som er glad i en runde golf ta en runde på en av Portugals flotteste baner, der mange av greenene ligger langs havet.
www.praia-del-rey.com
4. Ta fergen til Berlengas
Portugals kanskje aller vakreste øy, Berlengas, ligger en times fergetur ut fra kystbyen Peniche. Øya er et fredet naturreservat, og adgangen er begrenset. Du bør derfor bestille billetter i god tid før planlagt avreise.
www.viamar-berlenga.com
5. Besøk Kina i Portugal
Vingården Quinta dos Loridos byr i tillegg til førsteklasses vin også på Europas største orientalske hage. Her finner du blant annet 700 hånddekorerte terracotta-soldater, hver av dem unike kopier av de som ble begravet i Kina for 2 200 år siden.
www.buddhaeden.com
