Til å begynne med er jeg egentlig mest sur. Taxituren fra flyplassen i Athen til havnebyen Pireus tar en times tid, i en drosje kjemisk fri for friskluftanlegg. Åpne ruter er lite effektivt når det er 35 grader på innsiden av bilen, og nøyaktig like varmt utenfor. De gjør til gjengjeld underverker for sveisen for en som burde ha klippet seg for tre måneder siden.
Humøret blir ikke bedre av køen for innsjekking, som utelukkende består av pensjonister og beveger seg i et tempo deretter. Når jeg så to timer senere blir fratatt min planlagte furte-trøst – en flaske god single malt whisky – ved ombordstigning (“her nyter vi ikke medbragt, Mister”), er begeret fullt. Eller kanskje snarere tomt. Jeg har bare lyst til å mønstre av, men velger å furte på lugaren i stedet. Det er EM i fotball, og jeg finner en obskur tysk kanal som sender en like obskur kamp. Bildet fryser etter tre minutter, og kommer aldri tilbake. Jeg angrer rett og slett som en bikkje på at jeg takket ja til et ukes cruise med Star Clipper i det østre Egeerhav.
Under seil
Jeg rusler en tur på dekk, med forhåpninger om at den friske sjøluften vil gjøre meg godt. Men luften i Pireus står stille, og jeg søker tilflukt i spisesalen: Det er tid for middag før vi kaster loss i solnedgangen.
Jeg reiser alene, og man plasserer meg til bords med 75 år gamle Bob fra Houston, Texas.
– Fiske, barn og oldebarn og menighetsarbeid i min lokale kirke, svarer Bob motvillig på mitt innledende spørsmål om hva han ellers fyller tiden med, i et desperat forsøk på å innlede en konversasjon med min tagale bordkavaler.
– Jeg var gift en gang, for mange år siden. Aldri igjen! slår Bob fast, før han igjen fester blikket på tallerkenen.
Vi spiser resten av måltidet i trykkende taushet, to ensomme herrer – begge like lettet når desserten er fortært og vi kan flykte opp på dekk i betryggende avstand fra hverandre.
Et myldrende mannskap i hvite matrosdresser kaster loss, og skuta manøvreres ut fra kai med god hjelp av en taubåt. Sakte, men sikkert siger vi ut av havneområdet, og så kommer øyeblikket som gjør et cruise med Star Clipper til en reise du aldri glemmer: Kaptein Yuri fra Ukraina brøler ordre om å heise seil, og mens de langsomt heves oppover skipets fire master strømmer de majestetiske tematonene fra filmen “1492 – Erobringen av Paradis” ut over dekk. Det er så stort, så mektig og så sjelsettende at jeg er fullstendig sjanseløs mot effekten det har. Gåsehuden spretter frem over hele kroppen, og når vinden griper tak i seilene og fører den vakre clipperen ut av Pireus og inn i solnedgangen, har jeg bare lyst til å gripe tak i Bob og gi den gamle hedersmannen en klem. Men jeg gjør det ikke. Ikke ennå…
Strandhugg
Første strandhugg gjør vi i Tyrkia, i havnebyen Kusadesi, men heldigvis først etter et døgn i sjøen. På veien dit gjør det godt å stå ved rekka med solen i ansiktet, lese en god bok under blafrende seil og nyte en iskald øl fra skipsbaren med gledelig overkommelige priser. Vi er bare 82 passasjerer ombord, i et skip med kapasitet for det dobbelte. Da er riktignok hver eneste køye i hver eneste lugar besatt, og det skjer nok nesten aldri. Mannskapet utgjør nesten like mange som oss passasjerer, og jeg oppdager snart at alle snakker med alle: Her er skillet mellom de som er på jobb og de som er på ferie om ikke helt, så i alle fall delvis visket ut.
– Du må hilse på min kone, sier kaptein Yuri. Den smilende ukraineren er nesten like bred som han er høy, og har seilt Star Clipper i 12 år nå. Fruen er like blid, og fester nesten hele turen til videokameraet – “for at barna skal se hva pappa driver med”, som hun sier på haltende engelsk.
Kapteinsfruen er ikke alene om å videofilme turen. Tyske Gretchen på 81 har nesten ikke hår på hodet, men et desto mer hårete videokamera som hun aldri slipper taket i:
– Jeg har filmet siden jeg var 20, forteller hun.
– Først med smalfilm, siden med videokamera. Hjemme i Berlin viser jeg filmene til vennene mine. På den måten opplever jeg alt sammen flere ganger, og kan dele minnene med andre. Det er så fint! smiler hun lykkelig.
Sakte, men sikkert finner vi hverandre, vi 82 passasjerer på skipet. Bob tør opp en smule når vi igjen plasseres sammen til bords, og forteller at han har jobbet for NASA i en mannsalder. Han forteller om Challenger-katastrofen som han opplevet på nært hold, hvor han mistet en god venn. Og han forteller om reisene sine, som gir ham påfyll i et ellers rolig og kanskje litt ensomt liv.
I Kusadesi møtes vi over en øl på en café i havnen. Vi er ikke så skarpe i shopping, verken Bob eller jeg. Så vi møtes, der også.
I en egen boble
Livet på Star Clipper glir inn i en lykkelig rutine, en boble der resten av verden kan seile sin egen sjø mens vi seiler vår. Og fordi vi er så få passasjerer ombord, sveises vi sammen på en måte som du aldri vil oppleve på de store cruiseskipene.
– Vet du, vi er her sammen med en gjeng vi møtte på cruise for flere år siden, forteller John og Sharon.
De er begge fra England, og møtte hverandre sent i livet – etter hvert sitt respektive første ekteskap. John pensjonerte seg da han var 55, og paret flyttet til Algarve hvor de bor seks måneder i året.
– Jeg solgte selskapet mitt, og det finansierer pensjonisttilværelsen. To ganger i året drar vi på cruise, alltid sammen med den samme gjengen. Vi møtte hverandre på cruise, og drar sammen på cruise så ofte vi kan. Denne gangen ble det Star Clipper – en annerledes opplevelse, og litt rart til å begynne med. Vi er jo vant til de store skipene.
John, Sharon og resten av cruise-gjengen utgjør et livlig midtpunkt på båten, som ellers slett ikke er noen party-båt. Gudskjelov.
Og så deler vi en flaske sjarmerende rimelig vin, John, Sharon, resten av cruise-gjengen og jeg. Og Bob. Og søte nederlandske Sandra, som er på forsoningscruise med sin mor etter noen års ugreie. Gretchen fra Berlin slår seg sammen med oss, og snart får vi følge av kaptein Yuri med frue. Star Clipper stevner mot en gresk øy i natten, og trolig er det bare kaptein Yuri som husker navnet på den. Resten av oss nyter øyeblikket, og lar humla suse.
Et sjøveis campingliv
Det ligger liksom i sakens natur, på et cruise – dette å ferdes mellom ulike destinasjoner, med havet som transportåre. Det er et sjøveis campingliv, med en komfort du ærlig talt ikke finner på så mange campingplasser rundt om i verden.
Cruiset er selve måltidet, landhuggene garnityren. Men mange av skipets passasjerer er flinke til å utnytte turene i land. Rod og Marilyn med sin unge datter fra New York er fremst blant disse. Paret er selve bildet på 68-generasjonen – han langhåret forsvarsadvokat for militærnektere og terroranklagete i New York, og leder et daglig politisk talkshow på en radiokanal i New York. Hun er psykoanalytiker og miljøaktivist, og ville trolig aldri ha valgt en cruisebåt der energikilden for fremdrift ikke var seil. I land går de fotturer, og er høyt og lavt – særlig far og datter. Mor er litt mer bedagelig, og slår seg ned ved siden av meg i en internett-café på Patmos – mest av alt for å sjekke hva som skjer i den amerikanske valgkampen, der hennes favoritt Bernie Sanders heller ikke denne gang har noen mulighet til å nå opp og inn i det Ovale kontor.
– Et vakkert sted, mener Marilyn.
– Vi har mye å lære av grekerne, tross alt. Her tillater de at livet går langsomt, i sitt eget tempo. Vi er ganske langt unna New York nå…
Jeg, som i et par timer har irritert meg grønn over det trege internettet, tar meg i det. Noen ganger trenger man å trekke beina opp på gjerdet og slippe taket.
– Hug a tree, mener Marilyn.
I så henseende er det ikke så vanskelig å etterkomme anbefalingen fra en amerikansk psykoanalytiker på Patmos.
Greske øyperler
Så ankommer vi den ene greske øyperlen etter den andre; fra Amargos via Mykomos til Monemvasia (bildet under), der den siste anløpshavnen slett ikke er noen øy, men derimot en perle ved kysten av Peleponnes.
Vi er blitt en gjeng nå. Ikke nødvendigvis avgrenset av personer, men mer som en slags dynamisk enhet av fellesskap. Vi står sammen på dekk hver gang seilene heises på Star Clipper, om mulig enda mer grepet av Vangelis’ vakre komposisjon. Det er vårt skip nå, og Bob og jeg står arm i arm når vi forlater Monemvasia den siste kvelden med kurs tilbake til Pireus.
– Jeg har en mailadresse, sier Bob.
Det samme har Rob og Marilyn, John og Sharon, Sandra og moren, kaptein Yuri og mange av de andre passasjerene på Star Clipper. Jeg gikk ombord med ulyst, og forlater skipet med samme ulyst – men med motsatt fortegn. Jeg vil bare seile videre med mine venner, og aldri mer gå i land.
Men slik er det jo med livets små og lykkelige pustehull. Hverdagen venter. Det gjør kaptein Yuri også, ved landgang i Pireus. Han rekker meg min beslaglagte flaske med single malt furte-whisky, for rett skal selvsagt være rett.
– Bare behold den. Jeg trenger den ikke lenger, smiler jeg tilbake.
Dette er Star Clipper
I 1991 stiftet svenske Mikael Krafft Star Clippers Ltd., og samme år sjøsatte han Star Flyer. I 1992 fulgte Star Clipper, og med det opererte selskapet to moderne versjoner av de klassiske seilskipene som hersket på de syv hav på slutten av 1800-tallet.
De to skipene fikk senere følge av Royal Clipper, og de tre fire- og femmasterne utgjør i dag et ekslusivt alternativ innen cruiseindustrien for deg som søker en mer intim cruiseopplevelse enn den du finner blant de store rederiene. Felles for de tre skipene er at de så langt det er mulig benytter seil fremfor motor i alle sine cruise, uansett hvor i verden de måtte seile.
Star Clipper er sammen med søsterskipet Star Flyer de første skipene siden 1911 med sertifikat som Sailing Passenger Vessel (S.P.V.) fra Lloyd’s Register of Shipping. Skipet har fire master, er 360 fot langt og huser 170 passasjerer med et mannskap på 75.
For ytterligere informasjon om de ulike cruise-alternativene, se: www.starclippers.com
