Her er utgangspunktet: Erik og jeg er på vei sydvestover i England, ut mot St. Ives – så langt sør og vest du kommer i øyriket. På vår agenda står et besøk på Highgrove, Kong Charles slott i Cotswolds. Det sies at han betrakter dette som sitt egentlige hjem, og at han bor her med sin Camilla så ofte han kan.
I skrivende stund bor han her ikke, utleder vi av det faktum at Highgrove kun er åpent for publikum i Charles’ fravær. Og ærlig talt: Det er kun hagen som er tilgjengelig – selve slottet holder’n forståelig nok for seg sjæl.
Erik og jeg er i tvil. Vi trekkes mellom lysten til å nå en pub i idylliske St. Ives før stengetid og snill gutt-refleksen til å overholde en avtale med slottets markedsdirektør, Carol Tennant. Puben trekker, og det hjelper ikke på hageinteressen at regnet høljer ned. Legg så til at vi er to langt under middels hageinteresserte og desto mer øltørste herrer i vår beste alder – jeg tviler på at Erik i det hele tatt har en blomsterkasse på balkongen i sin byleilighet. Selv har jeg en liten hageflekk utenfor huset mitt, men i nabolaget går den bare under betegnelsen “Jungelen”. Med god grunn: Her er det heldigvis for tett til å komme seg inn for å luke. Vi snakker urskog.
Men vi kommer fra møblerte hjem, Erik og jeg. Så vi velger pliktens vei, og etter å ha rotet litt (vel, ganske mye) med å finne den umerkede innkjøringen til Highgrove, sprinter vi gjennom regnet og inn i resepsjonsbygningen på eiendommen. Hvor vi møtes av utallige byster, malerier (noen malt av prinsen selv), portretter og annen memorabilia som alt har det til felles at det dreier seg om den britiske kongen.
Her møtes vi også av Carol Tennant. Damens nærvær innbyr til instinktivt bukk fra hoften: Hun kan da umulig være noe annet enn høyadelig? Men neida, fru Tennant viser seg å være en høyst ordinær plebeier som oss. Språket og manerene ligner derimot til forveksling lingoen i Buckingham Palace, men slik er det vel å jobbe med de kongelige? Ikke vet vi. Og for sikkerhets skyld setter vi oss på kanten av stolene, takker ja til en kopp te og sørger for å rette oss opp i ryggen.
Det viser seg at vi er satt opp i en gruppe med rundt 20 andre besøkende – og at den guidede turen rundt i hagen vil vare i (hold deg fast) to timer! Erik og jeg veksler fortvilede blikk: Dette er to timer av vårt liv vi aldri får igjen! Vi skjønner at vi har gått i fellen, og at alle fluktmuligheter nå er lukket. Elendigheten toppes med det faktum at vi ikke engang får lov til å ha med oss kameraene på rundturen i hagen – her er det rett og slett fotoforbud. På toppen av alt annet er det mildt sagt dårlig nytt for to fotojournalister på jobb. Duknakket lar vi oss geleide ut av besøkssenteret, gjennom regnet og til gruppen som venter på oss.
Gruppen består av en entusiastisk guide med høyt hevet paraply, og 20 engelske pensjonister. Som nesten uten unntak viser seg å være pensjonerte skogvoktere og gartnere, med koner. Enkelte hage-entuisiaster er også med, samt et par stykker som vi mistenker er ihuga royalister i stille ekstase over å være i nærheten av selveste Charles. Erik og jeg kapitulerer, og stålsetter oss for to timers uutholdelig foredrag om hekker og rosebed.
To timer senere…
Rundturen er ferdig. Det regner fremdeles, og vi er våte til skinnet. Og her er det utrolige: Vi vil bare ha mer! For Kong Charles hage i Highgrove viser seg å være noe helt annet enn vi hadde sett for oss på forhånd. Joda, de friserte hekkene og trærne er her, de også. Men hagen er så uendelig mye mer enn det!
Highgrove er som et maleri av Carl Larsson, eller et eventyr av Elsa Beskow. Her er det det ville som regjerer, ikke det oppstyltede og velfriserte. Det er som å gå inn i en eventyrverden, et bilde fra barndommen på Brødrene Løvehjertes Nangiala eller rett og slett Edens Hage. Det er så potent, vilt og vakkert at det nesten slår deg i bakken. Visst er vel det ville nøye regissert av Highgroves åtte heltidsansatte gartnere, men resultatet tilgir all regi. Hageinteressert eller ikke: Et besøk på Highgrove anbefales på det aller varmeste.
Det sies at Charles selv er hovedarkitekten bak den eventyrlige hage. Han deltar aktivt selv, med like stor sans for detaljer som helheten. Vi bøyer oss imponert i støvet over hva han har skapt på Highgrove, lykkelige over at vi ikke byttet bort opplevelsen med en øl i St. Ives.
Den kom så allikevel senere.
