Jeg har tatt av fra motorveien M7 sørvestover fra Dublin, med kurs for Kilkenny. Irene har, som engelskmennene, plassert rattet på feil side av bilen, og kjører i tillegg på feil side av veien. Slikt krever sin (nord)mann – her er det bare å holde konsentrasjonen på topp, spesielt i kryss der du skal svinge til høyre og over i den ytterste møtende veibanen. Det hjelper heller ikke at fartsgrensen er ubegripelige 80 på trange krungleveier med fartsdumper; selv ikke Petter Solberg ville klart å utfordre fartsgrensen her. Ikke irene selv heller, forresten, så fartsgrensene er ikke lette å forstå.

Det som derimot hjelper, er det fantastiske scenariet jeg passerer. Det er grønne enger i desember, med beitende sauer som hvite utropstegn i landskapet. Her og der passerer jeg små perler av noen landsbyer, med puber i bindingsverk og eldre herrer i tweed, Wellingtons og sixpence på vei mot dagens første pint med Guinness. “Welcome to Hollywood” annonserer et mosegrodd steinskilt på vei mot Wicklow-fjellene, som et diametralt motstykke til det mer prangende og velkjente skiltet til navnesøsteren i Los Angeles. Jeg velger meg Hollywood, Irland, når som helst. Ikke bare fordi landskapet er så betagende, men også fordi menneskene som bor her også er det. Den syngende irske dialekten er ikke alltid like lett å forstå, spesielt ikke når den kommer ut av et munnbind. Men smilene jeg møter er så ekte og varme at de skinner gjennom munnbindene.

“The ancient east”

Jeg har vært i Irland et par ganger før, men da med fokus på Dublin. Denne gang vil jeg se mer av den irske landsbygda, og velger meg østkysten sørvest fra hovedstaden – “The ancient east”, som irene selv kaller denne delen av landet. (Vel, de kaller den noe uforståelig på irsk, men heldigvis skiltes alt her også på engelsk.)

Mitt første mål er den lille middelalderbyen Kilkenny, med sitt kjente slott, trange brosteinsgater og – skal det vise seg – koselige førjulsstemning. Men først skal jeg passere The Wicklow Gap, et velkjent landemerke og stoppested for enhver turist med sans for det vakre.

Det blåser i Irland på en normal dag, når som helst på året. I dag befinner vi oss i tillegg i etterdønningene av en storm som har herjet over hele Storbritannia noen dager, hvilket ikke gjør det noe lettere å holde seg oppreist på toppen av det berømte juvet som deler Wicklow-fjellene i to. En håndfull franske turister trosser likevel vindkastene, og sikrer seg Instagram-motivet de har kjørt langt for å nå frem til. Jeg fyller min egen Instagram-konto med franske turister som fyller sine i det vakre landskapet, og hutrer meg tilbake til bilen: Jeg har en slottsavtale i Kilkenny, og den akter jeg ikke å komme for sent til. 

Kilkenny

Middelalderbyen Kilkenny er i hovedsak kjent for tre ting: Sitt slott, sitt øl og sin pittoreske skjønnhet. Mitt mål er påfyll av alt dette, og kanskje oppdage flere sider ved byen som har fått sitt navn etter en av Irlands tolv apostler, den katolske helgenen Sankt Canice – Cill Chainnigh, som oversatt fra irsk betyr Canice’s kirke.

For han har selvsagt fått sin egen katedral i Kilkenny, den godeste Canice. Med tilhørende rundetårn, til og med. Og med det sørget for nok en attraksjon for alle turistene som søker seg hit, året rundt. Men jeg lar det klerikale ligge denne gang, og konsenstrerer meg om noe langt viktigere og mer presserende: Øl.

Min irske venn Des har tipset meg om puben The Left Bank (navngitt etter beliggenheten: Kilkenny deles i to av elven Nore, og puben ligger følgelig på den venstre siden av denne). Og jeg er ikke vanskelig å be, tørr i halsen som jeg er etter kjøreturen 117 kilometer sørvestover fra Dublin. I Kilkenny drikker du selvsagt det lokale røde Smithwicks-ølet… om du ikke er en øl-pingle som meg, og feiger ut med en lys lager. 

En annen fordel med The Left Bank er at den ligger vegg-i-vegg med Kilkenny Castle. Og fordi temperaturen ligger farlig nær frysepunktet med en vind som trenger gjennom marg og bein, takker jeg i mitt stille sinn Des for tipset. I ly for kulde og blæst er det tid for et kortreist slottbesøk.

Kilkenny Castle ble bygget av normannerne i 1195, som et forsvarsverk ved elven Nore i krysningspunktet mellom flere handelsveier. Fra 1391 og helt frem til 1967 var slottet eiet av den adelige Butler-familien, før det til slutt ble solgt til “det irske folk” (som det står i salgskontrakten) for den symbolske sum av 50 pund. Alt dette reflekterer jeg over mens jeg vandrer rundt i det praktfulle slottet, som er fullt møblert med anegallerier og kunstverk på alle vegger: Kilkenny Castle er virkelig verd turen ned fra Dublin alene!

Mørket faller på, og Kilkenny forvandles til en førjuls pepperkakeby. Her er lyssatte butikkfasader, som hentet ut fra gamle billedbøker. Her er forsamlinger av gamle og unge på torget, godt innpakket i vinterklær, som koser seg med tegnefilm på utendørs lerret, små kor på gatehjørnene – og selvsagt en pint med Smithwicks på en av de mange gamle, pittoreske pubene.

MALERISK: Med landskaper som dette er
det ikke til å undres over at Irland har fostret poeter som Yeats og Beckett.[/caption]