Det er et fantastisk sykkelland, erklærer 65 år gamle Andy Bremner når jeg møter ham inne i Adventure Cycles-butikken i Auckland. Solbrun, i god form og med et bredt glis fullfører Andy sin tredje sesong med sykkel på New Zealand, og har så langt syklet 3 000 kilometer.
– Det er ingenting jeg liker bedre enn å pakke sammen hver morgen, laste veskene på stativene, se fremover over styret og legge av sted langs den åpne veien, sier han.
Med sine praktfulle vulkanske landskap, fossende geysirer og forrevne kystlinjer omgitt av forhistorisk regnskog kan det ikke finnes en bedre måte å oppleve dette kjølige grønne landet på – og absolutt ingen i et bedre tempo enn på sykkel.
Planen min er å sykle fra Nordøya til isbreene på Sørøya, men da jeg kom i gang med selve ruteplanleggingen ble resultatet ganske raskt en sikksakk-linje på kartet i et forsøk på å få med meg bare noen av de mange stedene jeg ønsket å oppleve.
Stive muskler og øm rumpe
Langs kysten passerer jeg de vakre byene Manaia, Waikawau og Tapu, og sent på ettermiddagen har jeg tilbakelagt de første 50 kilometerne med akkurat nok tid til å slå leir i Thames – og koke en rask pastagryte på primusen før det blir mørkt.
Dag to er alltid den vanskeligste på en sykkeltur. Realiteten med stive muskler og en øm rumpe treffer meg nådeløst når jeg laster opp sykkelen og kjører ut på veien. Men et par timer senere er det fantastiske landskapet nok til å distrahere tankene mine fra verkende kroppsdeler, og dessuten er det første av mange høydepunkter innen rekkevidde.
En av verdens beste dagsturer
I de påfølgende dagene vender jeg mot innlandet til Rotorua-regionen, kjent for sine geysirer, varme kilder, gjørmebassenger og glitrende innsjøer. Jeg tilbringer endeløse dager på sykkelsetet i selve hjertet av Nordøya langs bredden av vakre Lake Taupo, New Zealands største innsjø, og inn på Tongariro nasjonalpark. Her slår jeg leir i et par netter for å ta en pause fra syklingen og oppleve en av verdens beste dagsturer – Tongariro Alpine Crossing.
Med sin fine samling av aktive vulkaner er Tongariro nasjonalpark en av New Zealands mest spektakulære parker, og den 19,4 kilometer lange Tongariro Alpine Crossing (som tar ca. 7-9 timer) krysser gjennom dette surrealistiske landskapet dominert av tre vulkaner: Mt Ruapehu (2797 moh) den høyeste og mest aktive, Mt Tongariro (1968 moh), den eldste, men fortsatt ansett som aktiv, og den mye yngre Mt Ngauruhoe (2291 moh). Vulkankratere, strålende vulkanske innsjøer, varme kilder, isdaler, kjegler og lavastrømmer er noen av de mange høydepunktene på dette fantastiske verdensarvstedet.
Mt Tongariro nasjonalpark.
Fra nord til sør
Overfarten fra Nordøya til Sørøya er alltid en psykologisk milepæl for enhver syklist. Når jeg forlater det kulturelle og kunstneriske knutepunktet Wellington tar jeg fergen til den vakre lille byen Picton, som ligger i spissen av Queen Charlotte Sound på Sørøya.
er inngangsporten til Sørøya.
Mangelen på trafikk er umiddelbart tydelig når jeg tråkker av gårde mot Nelson, og nyter en fantastisk kystutsikt over Marlborough Sound. For slitne syklister som meg selv representerer den avslappede byen Nelson en kosmopolitisk oase: Vannhull i form av lokale puber, flotte restauranter og den beste sjansen til å hamstre proviant for min 2-3 dagers reise innover i landet og over til Westport på vestkysten.
Å sykle New Zealand er absolutt en utfordring. Men til tross for den kuperte naturen tiltrekker landet seg syklister fra hele verden, og det er vanlig å stoppe for en prat.
“Du har omtrent 5 kilometer med klatring foran deg, men det er en flott nedoverbakke etter det,” er typisk for kommentarene fra andre syklister du møter på veien. Det kan være et hyggelig par fra Nederland, medlemmer av Cross Canada Cycle Tour Society, single Kiwis eller superspreke tyskere som sleper tilhengere med utstyr bak det siste innen sykkelteknologi. Det finnes ingen begrensninger i alder eller nasjonalitet – alle jeg møter deler en følelse av eventyr og kameratskap.
Franz Josef-breen
South Highway 6 omslutter vestkysten fra Westport til Greymouth like tett som et par lycra sykkelshorts. I en serie dramatiske svinger slanger veien seg mellom de hvite kappene ut mot havet og foten av de regnskogkledde Paparoa Ranges, dekket av bregner og bestander av eldgammel bøk, rata og rimu.
Etter dager i sykkelsetet gjennom noen av verdens vakreste områder er jeg endelig innen rekkevidde av målet mitt: Franz Josef-breen, som ligger i Verdensarv-vernede Westland National Park. Breen er sammen med den nærliggende Fox-breen unik, for ingen andre steder på jorden på denne breddegraden har de avansert så nær havet.
Men sykling er ikke veien å gå i dette islandet – det er mye bedre å ta helikopteret. Suset fra crotorbladene høres ut som et gigantisk insekt der det kommer inn for landing, og sender et vindstøt mot den lille gruppen av ventende passasjerer. Den atletiske friluftsguiden Murray Naylor huker seg lavt ned ved siden av helikopteret mens han vinket hver person over, én etter én.
Opp i luften
Dette markerer starten på helikopterturen min – og i løpet av få minutter flyr vi over en enorm elv av is som veltet nedover en tett skogkledd dal mot havet. Med en fantastisk panoramautsikt over de omkringliggende snødekte fjellene lander vi høyt oppe på toppen av isbreen mellom isfallene for starten av vår to timer lange guidede tur.
– Dette er en av de mest dynamiske isbreene i verden, forteller Murray mens vi tar på oss varme luer og jakker for å møte den plutselige eksplosjonen av kald luft.
– Til tider kan isbreen bevege seg opptil fem meter om dagen, over ti ganger så raskt som isbreer i de sveitsiske alper.
Jeg finner meg raskt nedsenket i et surrealistisk landskap, omgitt av isens skulpturelle skjønnhet i form av riflede tårn, eroderte tinder, tunneler, bassenger, sprekker og frosne bølger. Overflaten ser stedvis tynn og sprø ut, men kan faktisk være opptil 150 meter tykk. Det er en fantastisk mulighet til å oppleve en type natur som vanligvis er fjellklatreres domene.
Tilbake til Auckland
Jeg lener meg mot isøksen min, tar en pust i bakken og nyter utsikten. Nedover langs flanken på breen skaper en gruppe turgåere et slingrende fargebånd som kontrasterer levende mot det hvite på isen, og setter omfanget av denne frosne verdenen i perspektiv. Det er det perfekte øyeblikket for å reflektere over sykkelturen min.
I løpet av en måned har jeg oppnådd det jeg hadde satt meg fore å gjøre, nemlig sykle fra nord til sør og nå breene med pedalkraft – en reise på nesten 2000 kilometer. Nå gjenstår bare bussen, fergen og toget tilbake til Auckland. Tanken får meg til å føle meg flat. Jeg lengter allerede tilbake til sykkelsetet, med vinden i ansiktet mens den forførende skjønnheten til dette grønne og fjellrike landet fyller synsfeltet mitt.
