Vi er glade i å fiske, Johansen og jeg. Derfor hender det iblant at vi forlater hjemlige forpliktelser for en stakket stund, børster støvet av tilårskomment fiskeutstyr og setter kursen mot et lovende ørretvann. I alle fall lovende på papiret.
Ta Storfjorden i Valdres, for eksempel. Ikke det at vi hadde inngående kjennskap til området, verken geografisk eller med hensyn til fiskebestanden. Langt ifra. Men vi hadde sett bilder av ørret på Facebook: En smilende tysker i kledelige vadere med en 6,7 kilos ørret i nevene – tatt nettopp i Storfjorden. Hva kunne vel gå feil? Tenkte vi. Og booket oss inn på en hytte beliggende to spytt og et hink fra vannet. Dette ville bli bra!
Fremme ved Vaset stoppet vi ved den lokale sportsbutikken. Etter å ha finstudert avdelingen for fristende sluker og spinnere, insisterte Johansen på at oter ville være tingen! Et par hyggelige og velvillige lokale størrelser med åpenbar inngående kjennskap til stedlige forhold ga ham fullstendelig medhold i antagelsen, og oteren fant sitt kjøpetryne og nye eier. Selv kjøpte jeg en liten boks med mark, som en slags reserveløsning dersom oteren mot all lokal formodning skulle vise seg å svikte.
De siste kilometrene inn fra Vaset mot Storfjorden er så vakre at hjertet nesten sprengtes ved vissheten om at man tross alt er norsk, og deleier av verdens vakreste land. Valdres, baby! Her skulle det bli grusomt å være stor ørret de nærmeste dagene.
Fremme ved hytta (“ned den bratte skogsveien til venstre fra grusveien – nei, ikke den. Den neste, som kan være vanskelig å få øye på”) ventet den trivelige hytteeieren, som guidet oss inn i all apparatur forbundet med solcellepaneler og gass. Alt virket fint under omvisningen. Det var også både den første og den eneste gangen vi hadde varmt vann i kranen. Men skitt au, vi fikk fyr på peisen og en flaske god rødvin gjorde susen mens vi la skumle planer for massedrap i sjøen nedenfor hytta: Oter-jævelen skulle jaggu få kjørt seg!
Nede ved sjøen lå båten pent og ventet på oss. Motor hadde den også, en fin liten femhesters Evinrude som nektet å starte. Etter en times forsøk ga vi opp, og tok årene fatt. Det gir en egen ro, bokstavelig talt, å ro over et blikkstille vann i verdens vakreste land, mens solen teoretisk sett skulle sendt sine siste gylne fargestråler ned mot oss. I stedet ble helt andre og langt våtere stråler sendt ned mot oss, og de tiltok stadig i styrke. “Bra fiskevær,” mente Johansen, og låret oteren.
Den neste halvtimen gikk med til å temme oteren, som hadde en lei tendens til å skjære motsatt vei av ønsket retning. Flere ganger måtte vi inn i krattskogen og frigjøre villdyret, før Johansen endelig fikk dreis på røkk og napp – som er de eneste ordrene den lystrer.
“Et napp!” mente Johansen, og halte inn oteren. En sjekk av fluekrok-rekken viste at det var falsk alarm, og det var bare å slippe oteren ut igjen. I teorien, altså. I virkeligheten skulle det ta halvannen time, etter at samtlige fluer surret seg inn i hverandre og skapte en vase av episke dimensjoner.
I mangel av noe bedre å gjøre for den som ikke satt fast i fluefloken, ble det foretatt et nytt forsøk på å starte påhengsmotoren. Som denne gang startet på første forsøk. “Trolig for mye choke forrige gang,” mente Johansen. “Eller for lite,” la han til etter å ha tenkt seg om litt.
Jeg nikket og var enig. Ingen av oss har særlig peiling på påhengsmotorer. Det hørtes tilforlatelig ut.
Vi ga opp sånn midtveis inn i dag tre. Nyhetene var fulle av varmerekorder i Syden, som sikkert var plagsomt nok for de få norske turistene som ikke lå med tærne i et basseng eller et Middelhav. Selv lå vi med blåfrosne tær inn i peisen ved Storfjorden, som vi så vidt kunne skimte gjennom en vegg av regn fra stuevinduet. Oteren lå i en uløselig vase bak båthuset, oppgitt av sin eier. Varmtvann hadde vi fremdeles ikke, uten at det var tungen på vektskålen. Verre var det at vi hadde sluppet opp for rødvin.
Fisken beit ikke. Regnet pøste ned i tre samfulle dager (bortsett fra små gløtt, for liksom å fortelle oss hva vi gikk glipp av i dette landskapet), og alt vi hadde var klissvått. En habil sportsfisker vet når det er på tide å pakke sammen utstyret og gi seg.
Vi ga oss to dager før det.
Fisketuren fra Helvete, tenker du? Godt tenkt. Men feil. For dette er Norge, i rødt, hvitt og …ok, grått. Det gir en egen glede å baske litt med elementene, føle at man lever. Og finnes det egentlig noe vakrere landskap enn nettopp dette, selv i dårlig vær? Jeg mener nei, og Johansen nikker og er enig. Fishing i Vællers? Ja takk, når som helst!
