EN AV VERDENS mest inspirerende kystreiser, Australias Great Ocean Road, byr på alt du kan ønske deg av det forrykende dramaet og den forblåste storheten til Victorias “Shipwreck Coast”. Fra rolige bukter, forrevne klipper og spennende fjellformasjoner til de frodige regnskogene og ruvende eukalyptustrærne i Otway Ranges.
Tallrike fargerike kystbyer er som krydder langs ruten, som stort sett omslutter kysten. Og det finnes ingen bedre måte å oppleve den på, og ingen bedre hastighet enn på sykkel. Men for deg som foretrekker komfort, er leiebil et annet enkelt alternativ.
– Skal dere sykle Great Ocean Road? spør Victoria Rail-vakten når han losser syklene våre fra vognen og ned på togperrongen i Warrnambool.
– Heller dere enn meg, legger han til mens toget tøffer av gårde, og lar oss stå igjen med sykkelveskene og utstyret på perrongen. Vår sykkeltur på Great Ocean Road har begynt.
OFFISIELT GÅR Great Ocean Road 247 kilometer fra Warrnambool til Torquay, og selv om mange syklister fullfører ruten på to eller tre dager (og dette ville absolutt passe bilister), er det så mye å se og oppleve underveis at det er mye mer en reise egnet for fem eller seks dager, med opphold i de mange idylliske B&B-ene, hotellene, Airbnb’ene eller campingplassene underveis.
Byggingen av Great Ocean Road begynte i august 1918, til minne om de australske soldatene som mistet livet i Første verdenskrig. Selv under den store depresjonen fortsatte det harde arbeidet. Menn kjent som «susso-arbeidere» slet for så lite som den daglige kosten. De skar veien gjennom stupbratte klipper og gjennomvåte regnskoger, og sneglet seg frem kilometer for kilometer rundt de bratte, forrevne bakkene til de storslåtte Otway Ranges. Og endelig, i 1932, ble Great Ocean Road offisielt åpnet.
DET TAR MITT REISEFØLGE og meg det meste av den første ettermiddagen før vi mister Princes Highway av syne. Solen skinner, hekkene er fulle av fuglesang og det sublime landlige landskapet med åkre og gårder får oss til å smile av frihetsfølelsen. Tidlig på kvelden får vi vårt første glimt av kysten siden vi forlot Warrnambool. I de siste gylne strålene fra solen tråkker vi langs kysten, forbi den imponerende Bay of Islands som soler seg i gløden fra en fantastisk solnedgang, og videre til Peterborough. Vi har tilbakelagt de første 50 kilometrene med nok tid igjen av dagen til å slå opp teltene i Great Ocean Road Tourist Park, og lage et solid måltid pasta før det blir mørkt.
DAG TO ER ALLTID den vanskeligste på en sykkeltur. Virkeligheten med stive muskler og en øm bakende treffer oss hardt. Men overfloden av Great Ocean Roads mange attraksjoner i Port Campbell nasjonalpark like utenfor Peterborough, veier mer enn opp for våre plager.
Titusenvis av år med erosjon på de myke kalksteinsklippene fra de mektige kreftene i Sørishavet har gått med til å skape de spektakulære naturlige skulpturene som preger Shipwreck Coast. Når vi sykler fra grotten til London Bridge (som falt ned i 1990), buen, blåsehullet og de berømte tolv apostlene, blir hvert stopp en anledning til å bruke kameraene våre.
Likevel, de spektakulære naturlige kystskulpturene var ikke noe man satte like stor pris på når man i forrige århundre seilte skipene sine til Antipodene og havnen i Melbourne. I dag vitner over 100 skipsvrak langs kysten om at det første synet av det nye landet for mange av de kommende nybyggerne og gullsøkerne – skulle bli deres siste.
DET FAKTUM at det var så mye å se og utforske betyr at vi bare sykler 25 kilometer denne dagen, og kommer oss til Princetown for te utpå kvelden. Ingen sykkeltur langs Shipwreck Coast er komplett uten en omvei ned til sjøen ved Moonlight Head, en del av Otway National Park. Denne romantiske odden ble først sett og navngitt av Mathew Flinders da han seilte forbi en måneskinnsnatt i 1802.
Under de eroderte røde klippene ligger Wreck Beach, det siste hvilestedet for både Marie Gabrielle, som grunnstøtte i 1869 og Fiji, som led skibbrudd i 1891. Vi tar en spasertur ved lavvann når fjellbassengene blir tømt, og kommer over ankrene til de to skjebnesvangre skipene.
De rustne skipsrestene strekker seg mot himmelen og kaster refleksjoner i vannet; den store kapstanen og ankerspillet ligger i nærheten der baugen til Fiji først må ha truffet sand. Selv om ingen liv gikk tapt på Fiji er det en hjemsøkt atmosfære på den vakre stranden, og det å komme over disse historiske relikviene er som å finne nedgravde skatter.
TILBAKE PÅ Great Ocean Road møter vi to andre syklister som reiser i motsatt retning.
– Hvordan er veien videre? spør de med håp i stemmen.
– Fint, nedoverbakke herfra – og hvordan var det å klatre på Laver’s Hill?
– Det er et helvete, stønner en av dem med et tydelig grøss, som om han prøver å fordrive et dårlig minne.
Selv om den bare befinner seg 300 meter over havet, er den lille byen Laver’s Hill som ligger i fjellene i Otway Ranges vårt “Everest” på sykkelturen. Det virker som den alltid ligger foran oss, like bortenfor nok en oppoverbakke som får leggmusklene til å dirre. Det er det høyeste punktet langs Great Ocean Road, og når du først er over det, virker det som om Torquay er nedoverbakke hele veien.
OTWAY RANGES yrer av liv. The Great Ocean Road vever en svingete sti over dype sluk overfylt med høye trebregner og eldgammel myrtbøk, og gjennom avenyene til verdens høyeste løvtre – den ruvende fjellasken. På Maits Rest stopper vi for å utforske regnskogen på det som må være en av Australias beste korte regnskogturer. Så bærer det videre, til Apollo Bay nede ved kysten igjen.
Apollo Bay er en arketypisk australsk fiskerlandsby som ligger i de idylliske omgivelsene av en stor bukt. For slitne syklister representerer stedet stor gjestfrihet; et godt vannhull på den lokale puben, flotte restauranter og en mulighet til å handle proviant.
Fra Apollo Bay til Lorne fortsetter Great Ocean Road å omslutte kysten i en rekke sløyfer som snor seg rundt den skogkledde foten av Otways – klemt mellom hav og fjell. Hver sving belønner oss med nok en pittoresk bukt, mens veien strekker seg rundt en uendelig gjentakelse av nes så langt øyet rekker.
Den vakre byen Lorne, omgitt av skjønnheten i Angahook Lorne State Park, er en kosmopolitisk oase. “Kafé-livsstilen” har tatt over, og fortauene er stappfulle av parasoller som skygger på bordene som er fulle av folk som nipper til cappuccino og latte. Butikkene er fulle av lokalt håndverk og mote, og alle ser ut til å ha det bra.
SYKKELTUREN VÅR går raskt mot sitt endepunkt i Torquay. Jo nærmere vi kommer, desto tydeligere blir “surfekulturen” langs kysten. Biler kronet med surfebrett cruiser mellom kystens utkikksposter, mens passasjerene skanner dønningene og søker etter dagens beste bølger. Alle parkeringsplasser blir offentlige omkledningsrom når surfere tar på seg eller vrenger av seg skinnende våtdrakter i alle regnbuens farger – Quicksilver, Ripcurl, Billabong og Reef-skiltene peprer byen Anglesea.
Bells Beach er Australias fremste surfested med internasjonal status. Som et resultat er parkeringsplassene fulle og bølgene overfylte, men hvem kan klandre dem? Det er et magisk sted på innsiden av de gylne kalksteinsveggene i Bells Headland.
VI IAKTTAR alt sammen, mens vi samtidig reflekterer en smule over reisen vi har tilbakelagt. Shipwreck Coast har gitt oss den forblåste friheten i vid åpen natur, de skjulte hemmelighetene skjult i dypgrønne lysninger og bekker i Otways, og Surf Coast (som strekningen fra Lorne til Torquay er kjent som) med sin pulserende surfekultur. The Great Ocean Road har absolutt levd opp til sitt internasjonale rykte som en av verdens beste kystreiser, og som en fantastisk sykkeltur vil den være vanskelig å slå.
Fakta
Komme seg dit
Ta Victoria Rail (V/Line)-toget (www.vline.com.au) fra Melbourne til Warrnambool eller Geelong, avhengig av hvilken retning du sykler ruten.
Overnatting
Det er mange campingplasser, B&Bs, moteller, gjestehus, hoteller og Airbnb-tilbud langs ruten. Camping er et utmerket alternativ, siden kommersielle campingplasser er lokalisert i alle de store byene s vel som i nasjonalparkene.
Mer info her
www.visitgreatoceanroad.org.au
