Noen ganger får man denne erkjennelsen: Hvorfor pokker reiste jeg ikke hit før? Jeg befinner meg i Strasbourg, hovedsetet i den franske provinsen Alsace. Og undrer meg over hva som gjennom et forholdsvis langt liv har holdt meg borte herfra. For vakrere urbane omgivelser kan jeg nesten ikke huske å ha sett.
Og erkjennelsen skal bare feste seg dypere under mitt besøk i Alsace. Reisen er som en gryende forelskelse som gradvis utvikler seg til ren kjærlighet, rotfestet i såvel landskap og landsbyer som mennesker, mat og ikke minst vin.
Lionel
Mitt reisefølge er Lionel Diss. Og heldigvis for meg er Lionel virkelig på hjemmebane i Alsace. For riktignok har han bodd i Norge i mange år, men han er født og oppvokst her – i en by ikke langt fra Strasbourg. Han kjenner landskapet som sin egen bukselomme, og med landskapet følger en historie så innfløkt at jeg gir opp halvveis i forklaringen: Alsace er ikke egentlig en provins, viser det seg. Det er visstnok en del av en større enhet, noe de fleste elsasserne (de som kommer fra Alsace, altså) skal ha seg frabedt.
I likhet med enhver antydning til noe tysk, gud forby det! For riktignok har området med ujevne historiske mellomrom tilhørt nettopp Tyskland, men det er det liksom ingen som snakker høyt om. I Alsace er man franskere enn de fleste andre franskmenn, og så får heller gatenavn og landsbyer ha så tyske navn de bare vil.
– Først og fremst er vi elsassere. Vi er franskmenn, ikke tyskere, slår Lionel fast. Og så snakker vi ikke mer om det.
Vi snakker heller om vin. Og vi gjør mer enn bare å snakke om den. For vi befinner oss i utkanten av den såkalte vinruten gjennom Alsace, hvor mange vil påstå at det produseres hvitvin i verdensklasse.
Blant disse er selvsagt Lionel. Som trekker meg gjennom brosteinsbelagte smågater og pittoreske smug, forbi det ene bindingsverkshuset vakrere enn det andre og inn i en av Strasbourgs mange winstuber – som selvsagt ikke må forveksles med tyske bierstuber, må vite. Det skulle tatt seg ut! Nei, på en winstub serverer man vin, ikke så mye øl. Og etablissementet har absolutt ingenting med Tyskland å gjøre. Så får jeg mitt første glass med en førsteklasses riesling fra Alsace. Og herfra er det ingen vei tilbake.
Den måtte i såfall gå langs vinruten.
Au Fil du Temps
Og lykkeligvis er det nettopp utkanten av vinruten vi skal følge gjennom de neste dagene, i det nordøstlige hjørnet av Alsace. Første stopp er den lille landsbyen Imbsheim-Bouxwiller, hvor Lionel ønskes velkommen som en hjemkommen sønn – og jeg som sønnens utenlandske fetter.
– Velkommen til Au Fil du Temps! stråler Jacques Huert, som sammen med sin kone Maité Louis driver en overnattingsbedrift så vakker og så spesiell at jeg kvier meg for å kalle stedet et hotell.
Et mer dekkende navn vil være en opplevelse. For bak en streng mur og en solid dobbel port i massivt treverk skjuler det seg en oase så fullkommen at jeg nesten mister pusten. En U-formet eldre bygningsmasse i bindingsverk rammer inn en gårdsplass delvis belagt med brostein, og delvis beplantet med trær og frodig vegetasjon.
Jacques geleider oss til en liten sittegruppe i smijern, og under den beskyttende kronen av et enormt tuntre serverer han duggfriske forfriskninger til sine gjester. Det viser seg at vår vert er en pensjonert musiker, som nå bruker all sin tid på å restaurere den gamle gården som ekteparet kjøpte for noen år siden. Jacques fremstår i tillegg til sine åpenbare evner som tusenkunstner i alskens håndverksfag også som en støver til å snuse opp gamle antikviteter fra området, som han pruter ned til en slikk og ingenting. Hele stedet bærer da også preg av estetisk sans i kombinasjon med respekt for tradisjoner. Alt dette, mens hans for øyeblikket fraværende kone Maité opptrer på verdens store konsertscener som en høyt skattet fiolinist.
– Skål, mine venner! jubler Jacques. Og vi løfter våre glass, mens kveldsmørket senker seg mildt over det vakre Au Fil du Temps.
Vinrutes lykkeligste mann
Albert Seltz er en lykkelig mann. Og hvorfor skulle han ikke være lykkelig? Han er innehaver av vinhuset som bærer hans eget navn, og som har vært produsent og leverandør av nydelig vin i den pittoreske landsbyen Mittelbergheim siden 1576. Han har en sønn og arvtager som er like glødende opptatt av vin som ham selv, han er (i følge seg selv, men understøttet av alle rundt ham) en sjarmør av episke dimensjoner og han er omgitt av alt som gir livet mening – for Albert Seltz.
Så vinmakeren i Mittelbergheim er rett og slett lykkelig, og gjør ikke engang et forsøk på å skjule det. Mannen stråler som en sol der han tar imot oss i vinhuset sitt, kledd i en oransje boblevest som er like munter som mannen som bærer den.
– Lionel, min gode venn! Og en gjest fra Norge? Så ualminnelig hyggelig, velkommen skal dere være!
Albert smiler fra øre til øre, og smilet smitter. Den obligatoriske omvisningen i den vakkert belyste vinkjelleren ledsages av vinmakerens mange festlige anekdoter, og selv den påfølgende vinsmakingen blir en latterseanse for minneboken. Ikke fordi Alberts viner ikke smaker aldeles fortreffelig, for det gjør de virkelig – men fordi de ledsages av mannens muntre og skjeve betraktninger rundt alt fra vinproduksjon og hvorfor Alsace er fransk og absolutt ikke tysk (Gud forby det!) til hvordan man konverserer en kjedelig borddame. Som trolig er lettere hvis man er Albert og ikke en selv, men er det så nøye da?
– Jeg var i Norge for ikke lenge siden, visste du det? Har du fortalt ham det, Lionel? Vi hadde en winemakers dinner på, hvor var det – Refsnes Gods, tror jeg det het…
Lionel bekrefter utsagnet, og legger til at Albert Seltz’ viner også var representert på Ramme Gård under den årlige globale feiringen av Alsace Fan Day.
– Dessverre hadde jeg ikke anledning til å komme selv denne gangen, men jeg sendte sønnen min. Han er en fin gutt, og pen er han også. Det har han etter faren sin, smiler Albert.
Det er lett å påstå at man blir glad av å drikke god vin, og det er minst like lett å fastslå at man blir glad av å treffe mennesker som Albert Seltz.
Men alt har sin tid, og Lionel og jeg har en lunsjavtale vi ikke vil komme for sent til. For det er jo slik at god vin bør ledsages av god mat, og vi er på vei til en kulinarisk opplevelse som fyller begge kriterier til gagns.
Så vi tar farvel med Albert Seltz på gårdsplassen i hans tradisjonsrike vinhus. På vei ut gjennom porten hører vi et rop som trolig når helt til ytterkanten av landsbyen:
– Nå skriver du ikke et eneste ord om Tyskland! er det siste jeg hører fra vinmakeren i Mittelbergheim. Landsbyen med det, eh… franske navnet der, altså.
Endelig en stjerne
Vi befinner oss altså i Frankrike, og slett ikke i Tyskland – om noen villfarne ignoranter skulle ha trodd det. Og som kjent finner du mange av verdens beste restauranter i Frankrike, landet som introduserte Michelin-guiden som ledesnor for den virkelig kresne gane. Alsace har også sin rike skjerv av restauranter med stjerner i den gjeve guiden, og en av disse finner du i det lille tettstedet Barr.
Sammen med en partner drev Carole Eckert en liten restaurant i en sidegate i Strasbourg. På et tidspunkt forsvant partneren, og Carole bestemte seg for å satse på egenhånd. Og for å følge drømmen om å etablere en restaurant god nok til å fortjene en stjerne i Michelin-guiden.
I juli 2021, midt under pandemien, åpnet Carole restauranten Enfin – slik jeg oppfatter geografien, langt til venstre for folkeskikken. Likevel er alle bordene opptatt når Lionel og jeg ankommer for lunsj. Heldigvis har vi booket bord på forhånd, og Carole slår seg ned ved bordet vårt for en liten prat.
– Jeg fant dette søte lille steinhuset allerede i 2018, og forelsket meg i det umiddelbart. Det var her jeg skulle åpne restauranten min, det var jeg aldri i tvil om. Men det tok jo litt tid, med pandemien som satte bremser på det meste. Så da jeg endelig kunne åpne, ga navnet på restauranten seg selv: Enfin.
Som altså betyr endelig på fransk, oversetter Lionel. Jeg holder på å si at jeg er bedre i tysk enn i fransk, men biter det i meg. Feil sted, og definitivt feil tid.
Det tok ikke lang tid før inspektørene fra Michelin fant frem til Caroles Enfin, og dermed var den første stjernen i boks. Og at den er vel fortjent, hersker det liten tvil om. Lionel og jeg flyter gjennom en syvretters lunsj, og stavrer oss mette og lykkelige videre til neste stopp: Den legendariske landsbyen Riquewihr.
Postkort-landsbyen
– Er du klar for å oppleve noe virkelig vakkert? spør Lionel. Som om reisen gjennom Alsace ikke har vært noe annet enn uendelig vakker til nå. Men jo, jeg er blitt godt vant – men ikke vanskelig å be. Likevel kommer Riquewihr som en siste pynt på kaken, postkort-landsbyen som er så vakker at hundretusener legger veien hit årlig. Det bærer da også den lille landsbyen tydelig preg av, med turister fra alle verdenshjørner vandrende i de trange gatene.
Sa jeg siste pynt på kaken? Vel, sannheten er at den er det mesterkokken Olivier Nasti som står for når vi vår siste kveld på reisen i Alsace spiser middag på hans La Table d’Olivier Nasti i Kaysersberg, som ligger et kvarters biltur fra Riquewihr.
Den godeste Olivier, som viser seg å være mer interessert i å snakke om jakt og fiske enn om maten han serverer der vi slår av en prat med ham på kjøkkenet, har gjort seg fortjent til to Michelin-stjerner. Hvilket forsvares til fulle gjennom de neste to timene og et ukjent antall retter – vi mister rett og slett tellingen til slutt.
Det blir en perfekt avslutning på et nytt bekjentskap – og en forelskelse som raskt har utviklet seg til uforfalsket kjærlighet. Og om du fremdeles skulle være i tvil: Den kjærligheten heter Alsace og er fransk – ikke tysk.
Alt annet skulle tatt seg ut.
Fakta
Komme seg hit
Fly med en mellomlanding til Basel, flyplassen som betjener Frankrike, Sveits og Tyskland samtidig. Alternativt fly til Frankfurt, og bil to timer videre til Strasbourg.
Organisert tur
Lionel Diss arrangerer skreddersydde turer for små grupper til Alsace gjennom sitt selskap Mitt lille Frankrike, og er selv guide på turene. Anbefales på det varmeste!
www.mittlillefrankrike.no
Bo bra
Strasbourg: Vi bodde meget bra på Hotel Cour du Corbeau, sentralt beliggende i gamlebyen med fullt av historie i veggene.
www.cour-corbeau.com/en
Imbsheim-Bouxwiller: Vi bodde på det fantastiske Au Fil du Temps– rett og slett en opplevelse for livet.
www.aufildutemps67.com
Riquewihr: Vi leide en flott og romslig leilighet med to soverom, kjøkken, stue og bad gjennom Gítes Les Remparts de Riquewihr.
i-love-riquewihr.com/index_EN.html
Spis godt
Strasbourg:
Vino Strada Stub, for deg som vil oppleve en ekte elsassisk winstub.
www.vinostrada.com/Stub
Pont Corbeau, winstub med anbefalinger fra Michelin-guiden.
www.aupontcorbeau.fr
Stutzheim-Offenheim:
Le Marronnier, for den elsassiske “nasjonalretten” tarte flambée.
restaurantlemarronnier.fr
Barr:
Enfin, Carole Eckerts drøm som ble til virkelighet med en Michelin-stjerne og fantastiske smaker.
www.enfin-barr.com
Kaysersberg (nær Riquewihr): La Table d’Olivier Nasti. Når du virkelig skal slå på stortromma, med to Michelin-stjerner.
lechambard.fr
Se og gjøre
Strasbourg:
Området La Petit France er et must. Få også med deg katedralen, og et besøk i Cave des Hospices de Strasbourg for vinhistorie blandet med legevitenskap.
Mittelbergheim:
Besøk Albert Seltz, vinmaker og gla’gutt par excellence!
www.albert-seltz.fr
Kientzheim:
ConfrÈrie Saint-Etienne fungerer som et slags bibliotek over de beste vinene i Alsace, og er vel verd et besøk.
confrerie-st-etienne.alsace
