Fortid møter fremtid på Malta

For noen år siden markedsførte Portugal seg med følgende slagord: “Spain – as it used to be”. Kanskje kunne sammen-ligningen passet vel så bra på Malta: Her er stemningen av historisk og kulturell autensitet så nærværende at du nesten får følelsen av å ha reist tilbake i tid. Det er ikke uten grunn at nettopp Malta er et åpenbart førstevalg for innspilling av filmer og TV-serier som “Gladiatoren” og “Game of Thrones” – kulissene er allerede på plass, samtidig som alle moderne fasiliteter holder imponerende høy standard. 

Den unike miksen av gammelt og nytt, av tradisjon og fornyelse, er enkel å forelske seg i. Som jeg har gjort. Og her kan skal jeg fortelle deg hvorfor. 

Arven etter britene 
Som så mange ganger før kommer jeg frem til mitt bestemmelsessted uten bagasje. Ikke fordi jeg er en reisende asket, men fordi Lufthansa lot kofferten være igjen et eller annet sted på veien til reisemålet. Pokker også! Men se om ikke lille Air Malta når gigantene langt over støvelskaftene hva angår service og kundebehandling: Der selskaper som SAS, Lufthansa og Air France har ugjennomtrengelige systemer for å spore opp og informere om savnet bagasje, leverer det maltesiske flyselskapet fra øverste hylle. En kjapp telefon til et levende menneske (tenk det!) og ikke en ubrukelig chatbot er alt som skal til, og bagasjen er på plass i mitt flunkende nye og griselekre boutique-hotell (selvsagt anlagt i en mange hundre år gammelt borg med en solid bøtte patina) ved første anledning påfølgende dag.

For ting fungerer på Malta. Folk møter opp til avtalt tid, fergene går når de skal, internettet er stabilt og alle snakker engelsk. Det siste er kanskje ikke så rart: Britisk kontroll over Malta begynte i 1800, da britene erobret øya fra Napoleon Bonaparte. Malta ble en del av det britiske imperiet, og britisk kultur, språk og lovgivning begynte å påvirke øya. Engelsk ble et offisielt språk, og mange av de administrative og utdanningsmessige systemene ble tilpasset britiske normer. Samtidig ble Malta et hjem for mange britiske militære og sivile, noe som førte til en betydelig britisk tilstedeværelse på øya.

I 1964 oppnådde Malta endelig uavhengighet fra Storbritannia, men britisk innflytelse fortsatte å være merkbar i mange aspekter av maltesisk liv, fra utdanning til forsvar. Malta ble medlem av Commonwealth, og båndene til Storbritannia ble fortsatt opprettholdt, selv om øya gradvis begynte å utvikle sin egen nasjonale identitet. I 1979 ble den britiske militære tilstedeværelsen på Malta avsluttet, noe som markerte slutten på en viktig epoke. Likevel har britisk kultur og språk fortsatt å påvirke Malta, og øya er fortsatt populær blant britiske turister.

I dag er Malta en selvstendig nasjon og medlem av EU, men arven fra Storbritannia er fortsatt synlig. Engelsk er et av de offisielle språkene (selv om maltesisk nå er på vei tilbake, også blant de unge), og britisk lovgivning har fortsatt innflytelse i det maltesiske rettssystemet. Malta har også en moderne økonomi som drar nytte av både turisme og finanssektoren, og mange britiske selskaper har etablert seg på øya. For øvrig i likhet med mange spillselskaper, som drar nytte av landets liberale lovgivning på området.

Samlet sett har Storbritannias nærvær på Malta vært med på å forme øyas historie, kultur og samfunn. Fra en strategisk militærbase til en moderne nasjon har Malta navigert sin vei gjennom kolonialisme til selvstendighet, og den britiske innflytelsen forblir en viktig del av landets identitet. 

Alt dette får jeg vite av min støtte og min stav på Malta, guiden Audrey Bartolo, som bekrefter maltesernes kjærlighetsforhold til britene ved å innrømme at hun i likhet med sine landsmenn gråt sine modige tårer da Dronning Elizabeth døde, og som synes Charles er en brillefin konge. 

Malteser-ridderne
Nå ville det være en grov feilslutning å påstå at britene er de eneste som har etterlatt sine historiske spor på Malta. Ridderne på Malta, også kjent som Johannitterordenen eller Malteserordenen, har en rik historie som strekker seg tilbake til slutten av det 11. århundre. Ordenen ble grunnlagt i Jerusalem av mer enn 900 europeiske riddere som ønsket å hjelpe pilegrimer og tilby medisinsk hjelp. Etter at de mistet kontrollen over Jerusalem flyttet de til Rhodos, før de til slutt ble tildelt Malta av keiser Karl V i 1530.

Under ledelse av storhertug og Grand Master Jean Parisot de la Valette (som Maltas hovedstad Valletta er oppkalt etter), forsvarte ridderne Malta mot den osmanske flåten i den berømte beleiringen av 1565. Seieren sikret ikke bare øya for ordenen, men etablerte også Malta som en viktig militær og kulturell makt i Middelhavet. Ridderne bygde imponerende festninger, kirker og palasser som fortsatt står i dag.

Ordenens innflytelse strakte seg også til europeisk politikk, der de fungerte som diplomatiske representanter. Selv om ridderne mistet Malta til Napoleon i 1798, eksisterer Malteserordenen fortsatt, og fokuserer i dag på humanitært arbeid og medisinsk bistand over hele verden. Riddernes arv lever videre gjennom deres mange bidrag til kunst, arkitektur og samfunn.

– Og ingen steder ser du dette tydeligere enn i The Grand Master’s Palace, mener Audrey. Og tar meg med på en vandring i palasset så rikt på skatter at man ikke skulle tro tjuvradden Napoleon hadde rasket med seg det aller meste etter nederlaget mot britene i 1800.

Deretter legger vi turen til Johanitterordenens egen fantastisk vakre katedral, eller rettere sagt co-katedral: St. John’s Co-Cathedral. Begrepet “Co-Cathedral” refererer til at kirken fungerer som en av de to katedralene i bispedømmet, side om side med hovedkatedralen. 

Game of Thrones
Stedsnavn på Malta er et kapittel for seg. Du kan jo for eksempel prøve å uttale navnet på den pittoreske fiskerlandsbyen Marsaxlokk, eller det vakre surfe- og dykkerstedet Wied Iz-Zurrieq? Til overmål har de to viktige byer med samme navn, nemlig Rabat. Forvirret? Still deg i køen! Men heldigvis har jeg Audrey ved min side, og hun styrer meg til den første av de to Rabatene som om hun skulle være lommekjent. Hva hun da også er, skal det vise seg. Men først skal vi innom Mdina.

– Dette er den gamle hovedstaden på Malta, forteller hun.

– Og ser du broen og portalen inn til byen? Kjenner du det igjen?

Audrey nærmest hopper av iver, og jeg ransaker hukommelsen etter riktig svar. Og så begynner det å demre – er det ikke…?

– King’s Landing! stråler Audrey.

– Det var her de spilte inn deler av “Game of Thrones”, og inngangen til Mdina var porten inn til “King’s Landing” i serien.  Og bli med meg, skal jeg vise deg noe.

Hun trekker meg med til en sideinngang, gjennom en port og inn på et vakkert torg.

– Kjenner du igjen dette?

Her må jeg gi tapt, til Audreys åpenbare skuffelse. For dette, viser det seg, var åstedet for den berømte sverdscenen mellom Jamie Lannister og Ned Stark. Min entusiastiske guide trekker frem mobiltelefonen sin, og leter seg frem til hun finner sverdscenen på YouTube. Og jeg konstaterer med forventet grad av entusiasme at jovisst, det var jo her den foregikk.

Audrey smiler fornøyd, før hun slipper bomben:

– Jeg var statist i “Game of Thrones”! For det meste var jeg dothraki, men jeg fikk med meg mye her i Mdina også. Det var skikkelig stas at deler av serien ble spilt inn her, stråler hun.

Prikken over i’en var selvsagt at hun i løpet av den tiden ble Facebook-venn med selveste Emilia Clarke – dragedronningen Daenerys Targaryen.

– Hun var så hyggelig og jordnær, selv om det selvsagt var før hun ble berømt den gangen…

Audrey fortapes et øyeblikk i gode minner, før hun kommer på at hun faktisk har en jobb å gjøre for en besøkende journalist. Og med det er min støtte og min stav back in business.

Mdina og Rabat
Mdina, kjent som “Den stille byen,” er Maltas gamle hovedstad og en av øyens viktigste attraksjoner og turistdestinasjoner. Byen ble bygget som en befestning og hovedkvarter for Johanitterordenen, som på et senere tidspunkt hadde behov for å flytte nærmere sjøen og flyttet til Valletta – noe som ga opphavet til det som da ble “den stille byen” etter at ordenen forlot den. 

Byen ligger på en høyde, og tilbyr spektakulær utsikt over landskapet rundt. Audrey og jeg nyter utsikten og den vakre middelalderarkitekturen med de trange gatene og vakre bygningene – men sant å si er “den stille byen” i beste fall en mild overdrivelse. For hit strømmer turistene i hopetall, alt fra Game of Thrones-entusiaster til familier på ferie og busslaster med cruiseturister på utflukt. 

– Det lureste er å legge besøket til kveldstid, mener Audrey.

– Da har man “den stille byen” nesten helt for seg selv, og da lever Mdina virkelig opp til tilnavnet. Det blir også en helt egen stemning her når mørket faller på.

Vi gjør det eneste lure – beveger oss ut av trengselen i Mdina, og over i det langt fredeligere Rabat. Som ligger et lite steinkast unna, og er som en forstad til Mdina å regne. Her rusler vi rundt på brosteinene i den vakre middelalderbyen, der tiden synes å ha stått stille i århundrer. Ikke en eneste turist er å oppdrive, og Audrey og jeg slår oss ned på byens torg for å slukke tørsten i varmen. Rabat er en liten perle, rett i nærheten av juvelen Mdina. Men iblant kan perlen være vel så attraktiv som juvelen. Tar du avstikkeren fra Mdina til Rabat – hvilket jeg anbefaler på det varmeste – er belønningen en velfortjent lise for sjelen. 

Fergetur til lillebroren
Malta er et land, men også en øy. En annen del av Malta er også en øy, men heter Gozo. Forvirret? La meg gjøre det verre: Jeg er på vei til Rabat. På Gozo, altså – ikke Rabat på øya Malta. Det er godt mulig britene var like forvirret i sin tid, og av den grunn døpte om Gozos Rabat til Victoria til ære for sin daværende dronning. For liksom å hamre inn forvirringen, omtales byen av Gozos innbyggere selvsagt bare som Rabat. Man er da tross alt hjemmepatriot. 

Gozo er ikke bare Audreys hjemtrakter, som hun har sett frem til å vise meg. Som Maltas “lillebror” er øya også et samfunn der livet går i et langt roligere tempo enn det gjør på hovedøya. Hvilket stadig flere maltesere setter pris på, noe som med all tydelighet speiles i innbyggertallet: På 1990-tallet bodde det rundt 7 000 sjeler på Gozo. I dag har innbyggertallet steget til 39 000. 

Så skulle man kanskje tro at veksten har gjort noe med tempoet på Gozo, men øya har tilsynelatende klart å absorbere tilveksten uten at det har gått nevneverdig ut over følelsen av landlig ro og idyll. Riktignok skyldes noe av tilveksten turister som har kjøpt seg bolig her, forklarer Audrey. Likevel er det ett ord som mer ann noen andre beskriver det jeg opplever på Gozo: Fred.

Jeg finner den for eksempel på vei til Rabat, eller Victoria om du vil. Faktisk på det stedet som inntil nylig kunne by på Gozos aller viktigste turistattraksjon, den gigantiske steinportalen Azure Window. Dessverre raste den ut i havet etter en storm i 2017, og øya ble en attraksjon og et landemerke fattigere. Jeg føler meg en smule snytt over at Audrey drar meg ut hit for å se henne peke mot et naturens kunstverk som ikke lenger finnes, inntil jeg finner ut at stedets virkelige attraksjon ligger gjemt på baksiden av åsryggen i motsatt retning. 

Her finner vi en fredelig og vakker lagune, omgitt av steile klippevegger med et hull inn til en grottepassasje som leder ut i havet. Herfra opererer lokale skippere sine små turistbåter gjennom grotten og derfra videre igjen til selve “mor-grotten” et lite stykke videre langs kysten: Den berømte Blue Grotto.

Vi er alene her i dag – litt for mye vind holder båtene på land og turistene unna. Så får vi øye på et hull i veggen med noen plaststoler i forkant, og skjønner at det er en bod som kanskje kan by på noe kaldt å drikke.

Vi tusler bort, og møtes av en eldre kone med et vennlig og ganske tannløst smil. Selvsagt kan hun by på litt kaldt drikke, og kanskje vi også kunne tenke oss en kopp kaffe? Det kan vi. Og med godt drikke og utsikt over verdens fredeligste lagune (i alle fall i dag), har jeg bare lyst til å bli her for alltid.

Det andre Rabat
Audrey har heldigvis ordnet med sjåfør på Gozo – en staut kvinne av få ord, men desto stødigere på labben. Og godt er det, for veiene på Gozo er like snirklete som de er trange. Enkelte passasjer er så trange at sidespeilene må trekkes inn, og alt topper seg når vi kjører inn i Rabat/Victoria. Gatene er så smale at det slett ikke er plass til en litt prangende Marcedes mellom husveggene. Tilsynelatende. For mot alle odds og fysiske lover klarer vår mirakelkvinne bak rattet å få oss manøvrert frem til et dertil egnet avslippspunkt, før hun fornuftig nok snur og søker trygghet på en plass i utkanten av byen.

Gozos Rabat (jeg kaller ikke byen Victoria så lenge Audrey hører meg) er ikke bygget for biler. Til gjengjeld vil jeg med styrke hevde at byen er bygget for mennesker, for maken til pittoresk skjønnhet skal du lete lenge etter – og kanskje leter du da forgjeves. Over byen troner det majestetiske Citadellet, en borgby fra Middelalderen og tilsynelatende fullstendig intakt den dag i dag. Citadellet er i seg selv et åpenbart utfluktsmål, men fordi jeg har vært der ved et par tidligere anledninger gir Audrey meg “fri” til heller å nyte gatelivet. Som slett ikke kan betegnes som yrende (i alle fall ikke utenfor en travlere sommersesong), men snarere pittoresk og – igjen – fredfullt. Her selger en gammel kone sine kniplinger i døråpningen, og en eldre herre fallbyr gamle parafinlykter fra sitt hull i veggen idet vi passerer gjennom et trangt smug.

Livet har virkelig stått stille i Rabat, ingen skal fortelle meg noe annet. Og igjen lar jeg meg fortrylle av å befinne meg et sted på kloden som tilsynelatende er fritt for enhver form for stress og oppjaget tempo. I Rabat har man god tid, og hvem kan vel si nei til en ekstra kopp kaffe og en lokal hikkas på et av byens vakre torg?

Ikke jeg, i alle fall.

Comino
– Hey dude, where are you from?

Dude – hvem, jeg? Et lite sekund er jeg usikker på hvem Pedro henvender seg til, uvant som jeg er med å være en dude. Men siden det bare er Audrey og jeg som er passasjerer i Pedros båt, konkluderer jeg med at han snakker til meg og ikke til henne. Det er ellers ikke lett å møte blikket hans, godt skjult bak et par lynraske solbriller, men det forhindrer ikke at skipperen uten å vente på svar gir meg til beste av sin livsfilosofi.

– Livet er her og nå, ikke i morgen. Grip dagen! Snart skal jeg ha ferie, og da skal jeg henge med en gjeng chille surfere i det sørlige Portugal. Man kan jo ikke bare jobbe heller, kan man vel?

Om det er noen på denne båten som kan betegnes som en cool dude, er det åpenbart Pedro – og ikke meg. 

– Han heter nok ikke egentlig Pedro, det er ikke et maltesisk navn, hvisker den fornuftige Audrey meg i øret. 

Påtatt eller ikke – navnet Pedro passer som hånd i hanske på den middelaldrende, tatoverte og langhårede bohemen i singlet og spraglete haremsbukser som frakter oss ut fra havna i Mgarr på Gozo til paradisøya Comino. Han har nok gjort det noen tusen ganger før, for dette er et svært så populært utfluktsmål for Maltas egne innbyggere – og store skipslaster med turister, som vi snart skal oppdage. I tillegg manøvrerer han sin lille båt på erfarent vis ut og inn av trange grotter langs Cominos forrevne klippekanter, og mellom en armada av ferger og fritidsbåter i øyas mest populære badebukter.

Comino er en fredet øy, og ubebodd med unntak av én eneste sjel som visstnok klamrer seg bofast her ute. Med bildet av en fredet øy og en eremitt i hodet er jeg derfor på ingen måte forberedt på synet som møter oss: Bukta myldrer av båter og mennesker, selv nå mot slutten av september.

Jeg mumler noe om at jeg trodde badesesongen er over, men Pedro kan fortelle meg at det fremdeles er 28 grader i det blågrønne og krystallklare vannet.

– For kaldt! mener Audrey.

Jeg tillater meg i mitt stille sinn å være uenig i akkurat det. I Furet Værbitt går vi snart løs på å hugge hull i isen på denne årstiden…

Det blir ikke noe bad på oss. Vinden tar seg opp og rusker i Pedros lange hårmanke. Vi setter kursen tilbake mot Mgarr og Gozo. Det skal vise seg at Audrey har en siste ting hun vil vise meg på øya si før vi tar fergen tilbake til storebror Malta.

Salt
– Det er noen jeg vil at du skal treffe, sier Audrey med et hemmelighetsfullt smil. Mer får jeg ikke vite før vi stopper ved Qbajjar-bukta (jeg gir opp å uttale navnet) på Gozos nordside. Området er kjent for sine strender og badeliv om sommeren, men Audrey setter kursen forbi strendene mot noen merkelige formasjoner på bortsiden av bukta.

Her møter vi det som viser seg å være Xwejni Salt Pans, et sjakkbrett av steinskårne saltpanner som stikker ut i havet. Disse 350 år gamle saltpannene er en del av den flere hundre år gamle gozitanske tradisjonen med havsaltproduksjon. 

– Dette er Rose, sier Audrey, og introduserer meg for en værbitt og vakker kvinne ved saltpannene.

Og Rose forteller meg velvillig sin historie. Hun er tredje generasjon saltmaker her, og stolt eier av anlegget. Hennes lidenskap for tradisjonelt håndverk og bærekraftig produksjon har gjort henne til en sentral skikkelse i lokal industri, hvor hun bruker metoder som har vært praktisert i generasjoner. 

Saltproduksjonen hennes foregår i naturlige dammer, hvor havvannet ledes inn og deretter fordampes av solen. Denne prosessen skjer i løpet av sommermånedene, når solen er på sitt sterkeste. Resultatet er et høykvalitets havsalt som er rikt på mineraler og smak. Rose legger stor vekt på bærekraft, og hennes metoder er skånsomme mot miljøet, noe som bidrar til å bevare øyas naturlige ressurser.

I tillegg til produksjonen, deler Rose gjerne sin kunnskap med besøkende som ønsker å lære om tradisjonelle metoder og betydningen av salt i matlaging og kultur. Hennes arbeid har ikke bare revitalisert en gammel praksis, men har også gjort Gozo til et mer attraktivt reisemål for de som er interessert i autentisk mat og håndverk. Det er bærekraft i praksis, båret frem av en grepa dame.

Det religiøse Malta
Norge er et stadig mer sekularisert samfunn, der religion har mindre plass enn tidligere. Det samme kan ikke sies om Malta. Her finner du mer enn enn 360 kirker og 10-15 klostere, noe som er en imponerende mengde klerikale bygninger for en så liten øygruppe med en befolkning på litt over 500 000 sjeler. Mange av disse kirkene har historisk betydning og vakker arkitektur, inkludert de kjente barokk-kirkene. Og etter returen fra Gozo er det da også maltesernes forhold til religion Audrey vil fortelle meg mer om.

Vi starter i fortiden, som selvsagt viser seg å være (nesten) like levende i samtiden – og trolig vil fortsette å være det også i fremtiden. Som så mange andre av Maltas troende menn og kvinner gjennom tidene går nemlig Audrey og jeg rett og slett i kloster. 

I Valletta ligger St. Catherine’s Monastery, og i kjelleren under Mysterium Fidei – eller “Troens Mysterium”, et navn som  reflekterer den dype åndelige betydningen klosteret har hatt for både nonnene og samfunnet rundt. Klosteret ble grunnlagt på 1600-tallet og har siden den gang vært et viktig sted for åndelighet og fellesskap. 

– Spesielt viktig var kanskje deres virke for å hjelpe de prostituerte her i gamle dager. De holdt til i gaten rett utenfor klostermurene, og underholdt alt fra sjømenn til Johanitterriddere – de siste var nok ikke alltid like kyske som de ga inntrykk av, hvisker Audrey lavt, som om nonnene skulle tatt anstøt av min guides lille stykke tilleggsinformasjon…

Fremdeles bor og virker det nonner her, som aldri forlater klosterområdet. Det nye er at de nå også har åpnet sine porter for besøkende som oss, og vi nyter høvet til å titte dem en smule i kortene – selv om de gjenværende nonnene selv befinner seg andre steder i komplekset.

For meg som i beste fall kan kalles en tvilende agnostiker er det komplett uforståelig at noen velger å avsondre seg så til de grader fra verden utenfor klostermurene. For kom man først inn her, var det ingen vei tilbake. Selv ikke døden representerte en vei ut, skal det vise seg. I den aller mest sinistre delen av klosterområdet ligger nemlig gravkryptene, som taler sitt tydelige språk om at den eneste fluktveien herfra i beste fall gikk opp til Vårherre.

Vårt påfølgende besøk hos de såkalte “Black Friars”, dominikanermunkene, er mindre sinistert og preget av en prakt nonnene bare kunne drømme om. Dominikanerne på Malta kom til øya i 1255, og deres første kloster ble etablert i Valletta. De var, og er fremdeles, kjent for sitt fokus på utdanning og teologi, og har alltid spilt en viktig rolle i det religiøse og kulturelle livet på Malta.

Klosteret i Valletta ble et senter for læring og spiritualitet. Her ble det undervist i filosofi, teologi og andre fag, noe som bidro til utviklingen av Maltas utdanningssystem. I tillegg til sitt pedagogiske arbeid, var Black Friars aktive i misjonsarbeid og sosialt engasjement, og de bidro til å hjelpe de trengende i samfunnet.

I dag er det fortsatt synlige spor etter Dominikanerne på Malta, spesielt i form av vakre kirker og bygninger. Den mest kjente er St. Dominic’s Church i Valletta, med sin imponerende arkitektur og sine kunstverk. Black Friars’ arv kan fortsatt sees i Maltas kultur og tradisjoner, og de fortsetter å være en viktig del av øyas religiøse liv. Deres engasjement for utdanning og samfunnstjeneste etterlever deres grunnleggende verdier den dag i dag.

To sider av klosterlivet, altså. Den kvinnelige siden preget av stille kontemplasjon og avsondret tilværelse – den andre preget av klerikal prakt og utadrettet virksomhet. Men hva så med dagens religiøse praksis på Malta?

Svaret kommer allerede samme kveld. Og det kommer i form av en heidundrande feiring som nesten får vårt hjemlige 17. mai til å blekne i sammenligning.

De grønne og de blå
Hver eneste landsby og bydel på Malta har sin egen skytshelgen, og den utvalgte skytshelgenen blir behørig feiret én gang i året. Så populære er disse religiøse feiringene at folk forflytter seg fra den ene feiringen til den andre; de færreste er nemlig lagt til samme dag. 

Det er min siste kveld på Malta, og Audrey har invitert meg på fest. Ikke til min ære – det skulle tatt seg ut. Nei, personen som skal feires er selveste Jomfru Maria – Den Hellige Jomfru, og den viktigste av alle det katolske Maltas helgener. Feiringen skal finne sted i Haz-Zabbar, en av Vallettas mange forsteder – eller er det egne små byer? Jeg får aldri helt taket på geografien rundt Maltas hovedstad, og hvordan bosetningene er organisert. Det er likevel ikke så viktig, ikke her og nå. For nå skal det jaggu meg feires!

Og feiret blir det til gagns. Audrey og jeg møtes av en folkemengde så tett og feststemt at vårt hjemlige 17. mai blekner i forhold. Her er store og små stimlet sammen som sprellende sild i tønne, alle kledd i henholdsvis blått eller grønt. Klerikale så vel som verdslige bygg er festpyntet med skinnende dekorasjoner og lys, og jeg klamrer meg til Audrey for ikke å bli spist opp av folkemengden.

Heldigvis får vi snart følge av Audreys venninne, som er bosatt nettopp i Haz-Zabbar og viser seg å være en av festens organisatorer. Og gjennom henne får jeg en slags forklaring på både farger og begivenheter:

– Etter som Haz-Zabbar vokste, ble vi til slutt delt i to fraksjoner: De grønne og de blå. Nå konkurrerer vi om å ha de beste opptogene, og ikke minst den beste musikken, forteller hun. Og legger til at det tross alt er en fredelig rivalisering mellom de to fraksjonene.

Rivaliseringen mellom de blå og de grønne er tydelig i alt fra dekorasjoner til musikk og aktiviteter. Hver gruppe pynter gatene med sine farger, og konkurransen om den mest imponerende utsmykningen er intens. 

– Er vi grønne eller blå? spør jeg Audrey, som peker på sin grønnkledte venninne og fnyser av min slette observasjonsevne.

– Vi er selvsagt grønne, Sherlock. Du må da ha fått med deg at…

Men før hun får filleristet meg mer, blir vi avbrudt av et grønnkledt orkester som kommer marsjerende mot oss til litt skeiv hornmusikk og seige trommerytmer. Musikken kunne nesten vært hentet ut av et gravfølge på Sicilia, tung og melankolsk som den er. Vi er langt unna Gammel Jegermarsj, men så er det da også Jomfru Maria vi feirer. 

Vi lar orkesteret passere, og henger oss på opptoget videre mot torget der utallige matboder med lokale delikatesser og en stor musikkscene er satt opp. Kveldsfeiringen avsluttes med et spektakulært fyrverkeri som lyser opp nattehimmelen, en tradisjon som tiltrekker seg mange flere besøkende enn bare Audrey og meg. Denne årlige feiringen er nemlig mer enn bare en religiøs markering; den er en feiring av fellesskap, tradisjon og kultur som binder innbyggerne i Haz-Zabbar sammen.

Og som er en levende del av den maltesiske kulturen. Feiringer som dette er med på å knytte fortiden til samtiden, og samtiden videre til fremtiden. På den måten vil Maltas sjel forbli intakt, til glede for øyrikets beboere – og for alle oss som har forelsket seg i Malta.

Malta fakta

KOMME SEG DIT
I vinterhalvåret flyr du fra Oslo til Malta med én mellomlanding. Jeg fløy med Lufthansa til München, og deretter videre med Air Malta. 

BO BRA
Det vakre boutique-hotellet Cugó Gran Macina beliggende ved havnen i Senglea utenfor Valletta er bygget i en gammel borg fra 1600-tallet, og består kun av suiter. Fra svømmebassenget på taket har du fantastisk utsikt over livet i havneområdet.
www.cugogranmecina.com

SPIS GODT
Det maltesiske kjøkkenet er like fascinerende som det er spennende, og du finner en rekke svært gode restauranter både på Malta og Gozo. Pass på å få med deg en pastizzi, en lokal maltesisk delikatesse av butterdeig fylt med lokal ost som gjerne spises som en snack (eller to) i løpet av dagen.
For større måltider, prøv gjerne et eller flere av disse stedene:
Risette
Fantastisk smaksmeny som topper min matopplevelse på Malta. Anbefales på det varmeste!
risette.com.mt
Root 81
Omtalt i Michelin-guiden, beliggende rett ved Mdina.
root81.mt
Rosami
Fine dining av høy kvalitet i Balluta Bay, Saint Julian’s.
rosami-xaracollection.com
Caffe Cordina
Beliggende i et gammelt palass i Valletta, og for et ikon på Malta å regne: En klassiker du absolutt bør få med deg for kaffe, kaker og stemning!
caffecordina.com
Alka
Forholdsvis enkel, men fantastisk beliggende takrestaurant med panoramautsikt over havet. Ligger i Wied Iz-Zurrieq.
www.facebook.com/alkamedrestaurant

SE OG GJØRE
Mysterium Fidei Monastery
mysteriumfidei.mt
Xwejni Salt Pans
Xwejnisaltpans.com
Grand Master’s Palace
heritagemalta.mt/explore/grand-masters-palace/ 

NYTTIGE ADRESSER
Turistinfo
visitmalta.com
Ferge mellom Malta og Gozo
gozochannel.com
Ebsons Comino Ferries
www.cominoferryservice.com
Båt til Blue Grotto
bluegrottomalta.com.mt
Sterkt anbefalt guide – Audrey Marie Bartolo
[email protected]