Det skal bli en dannelsesreise i respekt, renselse og rariteter. Men først og fremst skal det bli et møte med Japan utenfor allfarvei.
Mitt første møte med Keiko skjer allerede i ankomsthallen på Haneda, flyplassen i Tokyo. Snaue 1,50 på den litt skeivgåtte strømpelesten (japanske kvinner av den eldre garde har hatt en tendens til å presse føttene inn i litt for små sko) er hun energisk nærværende fra første sekund: Er jeg tørst? Må jeg på toalettet? Hvor er bagasjen min? Hun er foran meg, bak meg og rundt meg i en sammenhengende bevegelse. Er det i det hele tatt mulig å få med seg essensen av Japan, anført av en hvirvelvind som Keiko?
Svaret skal vise seg å være et ubetinget ja. For i likhet med landet, kulturen, maten og til og med toalettene, er det umulig å stå imot sjarmen.
Kjærlighet ved første… blikk
Vi flyr fra Tokyo rett videre til Kyushu, Japans tredje største øy og den aller sydligste – om man da ser bort fra Okinawa og et knippe mindre øyer langt ute i havgapet, nesten på høyde med nordspissen av Taiwan.
– Velkommen til Fukuoka, smiler Keiko på et ikke helt feilfritt og ikke alltid like forståelig engelsk. Men jeg lærer meg raskt å legge velviljen til.
– Fukuoka er hovedstaden i prefekturet med samme navn, og er den største byen på Kyushu. Så, i samme setning: – Har alle bagasjen? Noen som er tørste? Noen som må på toalettet?
Jeg slår til på det siste alternativet, og smetter inn på riktig sted – riktignok angitt med japanske skrifttegn, men lykkeligvis ledsaget av en blå mann. Det blir mitt første møte med et japansk toalett, og det er kjærlighet ved første, eh… blikk. For hør bare her: Ikke bare er setet oppvarmet. I tillegg er toalettet utstyrt med et panel der du etter endt leveranse kan velge spyling med ulik styrke på strålen (treffer der du veit), føning etter endt spyling, og endelig “deoderization”, som omfatter en smule motgift i form av godlukt. Opplevelsen er intet mindre enn ubeskrivelig fantastisk. Og det beste av alt: Toalettet på flyplassen i Fukuoka er på ingen måte enestående. I løpet av mitt ukesopphold i Japan opplever jeg aldri et eneste toalett, selv ikke i det minste skur på et avsidesliggende sted, som ikke har disse funksjonene.
Renselse
Det skal raskt vise seg at Japan og Kyushu har mer å by på enn bare verdens beste toaletter. Ved Dazaifu Tenmangu-tempelet utenfor Fukuoka treffer vi Hiroko Takayama, shinto-prest og vår guide rundt i det vakre tempelområdet.
Hiroko forklarer om ulike ritualer og funksjoner i tempelet, som alle synes å ha ett og samme formål: Renselse.
– Ikke nødvendigvis i form av kroppslig rengjøring, men som en mental prosess der du kvitter deg med det negative og onde. Tømmer sjelen for alle onde tanker, forklarer hun.
Senere skal jeg innse at renselse ikke bare er forbundet med religion, det være seg enten shintoisme eller buddhisme (i Japan er det mange som bekjenner seg til begge religioner samtidig, og ikke sjelden kristendom i tillegg). Renselse er også formålet med onsen, baderitualet i de varme kildene som finnes over alt nettopp her på den vulkanske øya Kyushu.
Og renselsen stopper ikke med det. For også måltidene inneholder elementer av renselse, om enn i litt mer fysisk forstand der ulike retter har ulike funksjoner for renselse av ulike organer i kroppen.
– Spis den planten, det gjør godt for nyrene dine, kan Keiko komme til å si.
Og hvem er vel jeg, som ikke følger Keikos råd?
Kanalbyen
Ettermiddagen og kvelden tilbringer vi i Hakata, kjent som kanalbyen på Kyushu. Keiko leder an på rundturen gjennom byen, de korte beina går som trommestikker. Og de går i alle retninger – noen ganger feil. Da trår den langt sindigere Yu til, og fører på lavmælt og høflig japansk vis sin guide-kollega tilbake på riktig kurs.
Nå korrigerer han kursen forsiktig mot et kaiområde ved kanalen, hvor en ventende kanalbåt med mannskap og kjærkomne ullpledd ligger fortøyet: Det er vinter, og gradestokken kryper ned mot null når solen går ned. Vi klemmer oss sammen på benkene mens båten legger fra – og underholdningen begynner. En purung gutt griper mikrofonen, kobler til et dertil egnet musikkanlegg og gir til beste et utvalg av vestlige popsvisker på et nesten upåklagelig engelsk, og avslutter med “My way” på det siste kanalstrekket tilbake mot kaia. Det kunne vært komisk med en (såvidt) post-pubertal guttunge som sjelfullt oppsummerer sitt lange liv i Sinatras udødelige klassiker, men på en forunderlig måte er det bare nydelig. Vi klapper i flere minutter, og det er slett ikke bare for å få varmen tilbake i fingrene.
Så er det tid for mat. Og det tuller man ikke med i Japan.
Fugu
Keiko leder an, om enn først i feil retning, mot en rekke små matboder langs kanalen i Nakasu Tenjin-området. Som i Thailand er det nemlig slik at man også her kan finne noe av den beste maten i nettopp slike primitivt oppsatte boder. Og primitive er de virkelig, der de ser ut som raskt oppsatte skur med et enkelt kjøkken, noen få krakker rundt en plankedisk og et værbitt forheng i halvt gjennomsiktig plast ut mot gaten.
Etter mye om og men (bodene er smekkfulle) får Keiko oss inn i en av bodene, der vi stues sammen med en gruppe turister fra Malaysia og et knippe lokale herrer i ubestemmelig alder. Stemningen er gemyttlig, og stiger enda et hakk når det serveres varm sake – den japanske risvinen som raskt blir en hyggelig ledsager til det utmerkede japanske ølet.
Maten kommer fortløpende, små delikatesser tryllet frem av bodens myndige kokk og eier Nishimura Mieko, som overraskende nok forteller at hun har drevet nettopp denne boden i over førti år. Og jeg som trodde den var satt opp samme morgen…
Keiko står for de løpende bestillingene, og derfor får jeg heller ikke noe forvarsel når jeg plutselig får servert en posjon fritert fugu. Først etter å ha satt til livs den tross alt forholdsvis smakløse fisken, får jeg høre at fugu er verdens giftigste fisk.
– Giften i en gjennomsnittlig fugu kan lett drepe 12 mann, smiler Keiko infamt.
– Det er en grusom død, der du langsomt kveles under full bevissthet. Og det finnes ingen motgift…
Så farlig er denne fisken at det tidligere krevdes en utdannelse på opp mot syv år, fulgt av en eksamen, før en kokk fikk lov til å tilberede fugu. I dag er denne regelen forandret til at kun én dags opplæring er nok.
Alt dette lærer jeg etter å ha svelget den siste fugu-biten. Ser Keiko litt rart på meg? Og har kokka syv fugu-år på baken, eller kun én dags opplæring?
Jeg bestiller en sake til, og kjenner på pusten. Er det ikke litt trangere i halsen?
Onsen
Neste morgen er jeg fremdeles i live. Og bra er det, for vi skal videre til de varme kilders landskap rundt byen Beppu (som visstnok betyr rumpe på finsk, men navnet skjemmer som kjent ingen).
Japan har strengt tatt ikke alt for mye til felles med Island, men én ting har de likevel til felles: Vulkansk grunn, og derfor også varme kilder. I Beppu er dette åpenbart for det blotte øye – her ryker det svovel-hett fra avløp rundt om i hele byen.
Og som på Island har man tatt kildene i bruk på mer enn én måte: På restauranten Kannawa spiser vi lunsj kokt i boblende kildevann – på japansk kalt jigoku-mushi, som oversatt betyr noe sånt som koking i helvete. Mer eksotisk enn smakfullt (svovelsmaken er påtagelig), det skal innrømmes – men så er det da også en helt annen bruk av de varme kildene som gjør at turister fra hovedsakelig Japan og Sør-Korea trekkes hit: Onsen.
Jeg har snakket om renselse, og hvordan begrepet gjennomsyrer det japanske samfunnet. Og onsen, det japanske baderitualet knyttet til de varme kildene, handler i aller høyeste grad om nettopp renselse. Av kroppen, javisst. Men også her er det først og fremst fokus på det åndelige – som det også er i Finland forbundet med sauna.
Vi starter med en pussig avart på en av de mange onsen-resortene i åssidene rundt Beppu, nemlig å grave seg ned i glohet sand – oppvarmet av den termiske aktiviteten under oss. I begynnelsen føler jeg meg som en ovnsbakt potet der jeg ligger, men etter hvert som kroppen venner seg til brennheten er det bare å nyte. Lukke øynene, og tømme hodet for tanker. Rense sjelen, rett og slett. For deretter å åpne opp for lyset. Det er vakkert, det er frigjørende og hvem vet? Kanskje blir jeg også kvitt en liten demon eller to som har skjult seg et sted langt der inne i sjelen.
Deretter er det tid for det klassiske onsen-ritualet, som dreier seg om vann og ikke sand. Som gjest får du tildelt en kimono og et par flip-flops, og deretter bærer det gjennom en iskald dusj før du senker kroppen ned i det varme vannet i en av anleggets mange vakre kulper. Antrekket er Adams drakt – eller også Evas, om du er kvinne. Her er menn og kvinner adskilt i hver sin avdeling, trolig for ikke å anspore til tanker fjernt fra renselse. Eller kanskje også grunnet ren bluferdighet – jeg får meg aldri til å spørre…
Ritualene
Vi ankommer en av de tradisjonelle japanske resortene knyttet opp mot de varme kildene her – Ryokan Inn, nær landsbyen Yufuin. Her bukkes vi inn av en bukett fra staben, vakkert kledd i tradisjonelle drakter. Og nettopp tradisjon er nøkkelordet for oppholdet her.
Jeg får nøkkel til rommet mitt, og ser frem til å slenge meg på sengen en halvtimes tid etter en lang reise. Låser meg inn på rommet, og finner… svært lite. Gulvet er en matte, og inventaret er to stoler uten ben foran et like lavt bord. Ingen seng. Jeg åpner et skap, og finner en sammenrullet matte. Som tydeligvis vil bli rullet ut senere på kvelden, når det er tid for å sove. Jeg dumper ned i en benløs stol, og betrakter det hele fra gulvhøyde. Før jeg stavrer meg opp igjen med verkende rygg, og skifter til stedets obligatoriske antrekk: En kimono i bomull, med tilhørende jakke. Det er tid for middag.
Som serveres i et rom som matcher hotellrommet, i den forstand at gulvet er dekket av matter, og stolen foran hvert lave bord slett ikke er noen stol, men en pute på gulvet. Vi finner hver vår plass i ulike varianter av skredderstillinger, før måltidet starter. Så følger en time med ren kulinarisk nytelse. Ledsaget av det velsmakende japanske ølet og den obligatoriske lille krukken med sake (som helles opp i et eget rituale, basert på et mellomledd der saken renner over kanten og ned i porselenskoppen) kommer en rekke småretter så herlige at spisepinnene virkelig får kjørt seg.
– Den grønnsaken (et japansk navn nevnes, og glemmes i samme øyeblikk) gjør godt for nyrene dine, forteller Keiko.
– Og den fisken gir deg styrke i lendene. Ekstra bra for dere menn, legger hun til med et lurt smil.
Fisken glir ned på høykant. God på smak er den jaggu meg også.
Chopsticks
Etter en lang natt på en matte på gulvet (jeg sovnet til slutt, med kimonoen på) er det neste dag lagt inn et besøk hos en tradisjonell chopstick-produsent. I Hashiya-Ichizen produseres chopsticks, eller spisepinner om du vil, på den tradisjonelle måten – for hånd. Materialet er kirsebærtre, og jeg lar meg imponere av bærekraft-elementet i produksjonen: Her brukes kun trær hugget ned i forbindelse med anlegg av nye veier i Japan. Ikke et eneste tre er felt med det formål alene å produsere chopsticks.
Treet lagres for tørking gjennom to år før det er ferdig for produksjon. Som skjer ved at pinner skjæres ut i passende stykker i husets sirkelsag, før alt avsluttes for hånd. Enkelt, sier du? Ikke egentlig…
– Nå er det din tur, sier Keiko.
Det tar rundt en time med dertil egnede kniver, sandpapir og andre hjelperedskaper å skamfere to trepinner til det ugjenkjennelige. Jeg tar en titt på utvalget i butikken i front av bygningen, hvor små kunstverk er til salgs i alle prisklasser. Om jeg ønsker mine chopsticks sendt hjem til Norge i posten, etter noen dagers trutning, lakkering og ferdiggjøring?
Som sagt: Ikke egentlig… Bare portoen har større verdi enn mine skamferte spisepinner. Men det skal sies: Heretter vil jeg bruke stedets chopsticks på en hjemlig sushi-restaurant med langt større andakt og respekt enn tidligere.
Soyonara
Vi sykler en tur i det vakre landskapet på Kyushu, med den aktive vulkanen Aso som bakteppe. Turismen her er i all hovedsak nasjonal, med et islett av besøkende fra Sør-Korea. Det bærer både tilbud og infrastruktur absolutt preg av – her befinner du deg så avgjort i det japanske Japan, med få islett av vestlig standard og utforming.
Planen er å sette fokus på nettopp Kyushu i tiden som kommer, slik at også markeder utenfor Asia får øynene opp for mer enn bare Tokyo, Hiroshima med sin grusomme historie og den gamle keiserbyen Kyoto. Og nettopp følelsen av å oppdage det rurale Japan – og absolutt Japan utenfor det vanlige turisttråkket – er det som bør tiltrekke flere enn meg. For hør bare her: Etter en times sykkeltur når vi en liten husklynge langs en elv i en liten dal. Husene er enkle trebygninger, og vi stopper ved ett som ligger i utkanten av klyngen.
– Det er tid for lunsj, sier Keiko. (Som akkurat har ramlet av sykkelen og trolig slått seg kraftig, men som selvsagt ikke lar seg affisere av det.)
På utsiden av huset blir vi møtt av et eldre ektepar, som på sitt milde vis bukker og ønsker oss velkommen til sitt hjem. I hele sitt liv har de drevet karrig jordbruk her, inntil datteren flyttet til Tokyo og kom opp med en ny idé: Bed and breakfast. Riktignok har de kun ett eneste rom for gjester, men så tar da også gjestfriheten plassmangelen igjen i tifold.
Vertinnen er 75, men beveger seg kattemykt og stille rundt bordene når hun serverer den nydeligste maten du kan tenke deg. Det er en følelse av å ha kommet hjem, på den andre siden av kloden. Her er alt samlet under ett og samme tak: Den japanske gjestfriheten, respekten, høfligheten, maten og ikke minst den geniune viljen til å ære deg som gjest.
Og som om ikke alt dette skulle være nok: Etter en lunsj for hedersplassen i minneboken er det tid for et lite besøk på toalettet. Og hva finner jeg, selv her på landsbygda i en enkel trehytte langt fra folk? Et japansk toalett, selvfølgelig! Jeg har sagt det før, men gjentar det i uhemmet begeistring: Ikke bare er setet oppvarmet. I tillegg er toalettet utstyrt med et panel der du etter endt leveranse kan velge spyling med ulik styrke på strålen (treffer der du veit, selvsagt regulerbart etter kjønn og behov), føning etter endt spyling, og endelig “deoderization”, som omfatter en smule motgift i form av godlukt.
Og her ender mitt livs første reise til Japan, med den fabelaktige Keiko som veiviser. Som riktignok til stadighet fyker avgårde i feil retning, men som åpner mitt hjerte på vidt gap for et land jeg må tilbake til ved aller første anledning.
Det er soyonara for denne gang. Jeg bøyer meg i dyp respekt for et land og en kultur som har tatt meg med storm.
PS
Lurer du kanskje på hva det japanske skrifttegnet i oppslagsbildet i denne artikkelen betyr? Svaret er sammenfattet i alt jeg føler for Japan:
Kjærlighet.
