Været har lettet. Snødrevet har gitt seg, og havet har roet seg. Lofoten ligger bak oss, og vi stevner i rom sjø mot Tromsø. Ute er det bitende kaldt – minus 12, og marsjfarten bidrar med enda noen effektive kuldegrader. Likevel står vi her, tett i tett, ved rekka på Havila Castors niende dekk. Alt annet ville være naturstridig. Bokstavelig talt, fordi naturen er så til de grader betagende vakker rundt oss.
– Kan du ta et bilde av oss? spør Luis.
Sammen med vennen Javier er han på tur fra Bergen til Kirkenes, for så å følge samme rute tilbake. De har tatt turen fra Barcelona til vinter-Norge for å oppleve akkurat dette.
– Det finnes vel ikke noe vakrere enn dette, sier Luis, og Javier nikker seg enig.
Jeg påpeker at de selv bor i byen som av Condé Naste er kåret til verdens beste turistby. Det de opplever her kan da vel umulig måle seg med hjembyen?
– Jo, det kan det så absolutt. Det vi opplever her, er som hentet ut av et eventyr. Naturen er så vill og vakker at vi får tårer i øynene. Vi får bare lyst til å takke dere nordmenn for at vi får lov til å komme hit og oppleve dette.
Jeg kjenner at det svulmer til i brystet. Jeg, som har viet hele mitt yrkesliv til å fortelle nordmenn hvor vakkert og spennende det er alle andre steder i verden. Er det lov til å være en smule stolt? Jeg fanger inn bildet av en fiskebåt, knøttliten der nede og fremme foran baugen. Og jo, det må være lov til å unne seg den følelsen.
Møte med Neptun
Freden på niende dekk blir avbrutt av havguden sjøl, Neptun. For vi passerer ganske straks polarsirkelen, må vite. Og da skal du etter tradisjonen døpes av herren i blå kappe og krøllete grått skjegg – om du er førstereis, som Luis og Javier. Og som de fleste av oss andre også, om man skal dømme etter den ivrige køen som dannes foran havguden. Det rasler i isbiter (vann ville være å ta den et skritt for langt, i effektive tyve kuldegrader), og det hyles henrykt av forskrekkelse på tysk, engelsk, fransk, spansk og tidvis også på norsk. Selv juger jeg på meg tidligere passeringer, og søker meg inn igjen i varmen.
La meg si det med én gang: Havila Castor er blitt et lekkert skip. Rederiet, som fikk tildelt sin del av Hurtigrutens tidligere konsejon på kystruten, har i sannhet hatt sin skjerv av motbør i oppstartsfasen. Både pandemien og krigen i Ukraina har stukket kjepper i hjulene for fremdriften, og fremdeles venter man på den forsinkede leveransen av de to siste av fire bestilte skip. Bookede reiser har måttet skyfles om på, og flere av passasjerene ombord skulle egentlig ha reist på helt andre tidspunkter. Likevel – jeg hører ikke et eneste ord ytret i misnøye i løpet av min tid ombord. Tvert imot: Dette er rett og slett et skip lastet med lykkelige gjester.
Treffer blink
For om Havila Kystruten har hatt en trang fødsel full av komplikasjoner, har de tydeligvis truffet blink med konseptet. Rett nok er det meste gått opp av Hurtigruten før dem, men kanskje har man også tilført det lille ekstra som gjør opplevelsen til noe mer enn det som ligger utenfor skipet. Lugarene er førsteklasses, og viker ikke tilbake for et hvilket som helst hotellrom med respekt for seg selv. Her er butikk og café, bar og ikke minst en lekker salong som gir deg vidsyn til alle kanter gjennom store glassflater. Her er treningsrom, sauna og til og med jacuzzi på dekk. Alt flunkende nytt og stilrent, bundet sammen av den sentralt plasserte heisen som bringer deg sømløst fra nederste dørk til øverste pipe.
Alt dette mens skipet skaper langt mindre støy enn det jeg er vant til fra andre skip jeg har seilt med. Men det stopper ikke med det, for kanskje det beste av alt finner du i restauranten.
Tenk deg en fergetur på Vestlandet, der en litt sliten svele innpakket i plast og en sørgelig ihjelkokt kjøttkake er det du blir tilbudt. Og vit at dette ligger uendelig langt fra det du blir servert på Havila Castor. Her har man forlatt begrepet buffet, det er á la carte som gjelder – faktisk til alle måltider, inkludert frokost. Du kan mikse og sette sammen det som frister i en kombinasjon av én menydel som gjelder for hele reisen, og én del som skiftes ut hver tredje dag for å kunne tilpasses lokale råvarer og spesialiteter underveis. Når det så viser seg at maten i tillegg holder en meget høy klasse, er det bare å gi seg over og glede seg over stadig nye kulinariske opplevelser.
Som våre naboer virkelig gjør. Bordsettingen er fast, hvilket medfører at man blir ekstra godt kjent med de man treffer til måltidene. Og slik treffer jeg Katharina og Anja Endsuleit fra Tyskland – mor og datter på tur langs norskekysten.
– Mamma har alltid ønsket seg å se Norge, forteller Katharina.
– Og nå var anledningen der, siden jeg akkurat er ferdig med studiene. Da ble det litt feiring av det også.
De to storkoser seg ombord, fulle av lovord om alt fra maten til lugaren og selve skipet. Og selvsagt om landskapet de passerer, som innfrir absolutt alle mamma Anjas forventninger.
– Og vet du, vi har sett nordlyset flere ganger allerede! jubler Katharina.
– De har en egen nordlysalarm ombord, som gir beskjed over høyttalerne med én gang det dukker opp!
Et lykkelig skip
Jeg møter smilende mennesker over alt. Ikke bare på niende dekk, blant gjestene. Eller i resepsjonen på dekk fire, der jeg får lyst til å tilbringe tid bare fordi det er så hyggelig å prate med resepsjonistene. Eller i restauranten, der de som serverer gjør det med smil og åpenbar glede. Havila Castor bærer rett og slett preg av å være et lykkelig skip. Og kanskje den beste lakmustesten gjør du ved å snakke med de som jobber ombord.
Marcus Løvaas fra Sandefjord er en av disse. Unggutten på 20 somre er like lys i luggen som i humøret, og kan ikke få snakket seg varm nok om hvor godt han trives ombord.
– Jeg har jobbet på andre ferger og til og med på et cruiseskip, men ingenting kommer opp mot dette, sier han.
– Det er så deilig å fredelig her. Skipet i seg selv seiler så stille, med mindre bråk fra maskinene enn andre skip jeg har seilt med. Passasjerene er også fredeligere her enn andre steder, synes jeg. Det er rett og slett en nydelig ro over Castor.
Opprinnelig ble han hyret på som bartender, men nå trår han til som servitør i restauranten når det trengs. Hvor jeg treffer ham, med en blomst bak øret – man kan jo bli glad av mindre. For meg representerer Marcus alt som er bra med norsk reiseliv, og det slår meg at akkurat nå er Marcus og Castor heldige som har hverandre.
Opplevelser i land
En del av opplevelsen med reisen er selvsagt opplevelsene i land. Katharina og Anja gleder seg til sledetur med rein i Tromsø, og Katharina angrer på at hun ikke tok med seg sertifikatet – og dermed ikke får anledning til å kjøre snøscooter.
Likevel, det er nok av opplevelser igjen å velge mellom. Og mange av disse står Maria Tinlund Skjeldam for. Hun er guidekoordinator for Trøndelag Guide Team, og jeg treffer henne på kaia i et forrykende trøndervær som kunne blåst barten av en sydpolfarer. Men Castors passasjerer stiller imponerende godt forberedt, og strømmer godt vinterpolstret ut av skipet og inn i anviste busser som tar dem videre til ulike destinasjoner og på ulike språk.
– Vi har et sted mellom 25 og 30 guider til disposisjon, og tilbyr guiding på tysk, engelsk, fransk, spansk, nederlandsk og en rekke andre språk, smiler hun.
Trøndelag Guide Team (TGT) har et samarbeid med Visit Trondheim, og da visit-selskapet la ned sin guidevirksomhet under pandemien tok TGT over mye av denne. Faktisk var det som følge av nedleggelsen at det private guideselskapet oppsto. De guider også for ulike cruiseselskaper, men den største og viktigste faste avtalen om guiding i Trondheimsområdet har de med Havila Kystruten. Og som Castor-passasjer benytter jeg meg selvsagt av anledningen som byr seg for en byvandring, og følger Marias rutinerte fotspor gjennom snøen mot den viktigste av alle Trondheims mange attraksjoner: Nidarosdomen.
– Det er jo ingen tvil om at det er nettopp Nidarosdomen som står øverst på turistenes ønskeliste, smiler Maria.
Som det også gjør på min. Jeg har ikke sett innsiden av Norges vakreste (og faktisk også eneste) katedral siden jeg var innom som snarest for nesten 40 år siden, og gjensynet blir et høydepunkt på min reise med Havila Castor. Maria blir med meg inn, men omvisningen på innsiden er ellers overlatt til domens egne guider.
Byvandring i Trondheim er en av fire ulike utflukter som tilbys Havila Kystrutens passasjerer. Fra mars til oktober kan man velge en sykkeltur, og ellers arrangeres det året rundt bussguiding eller også guiding med Trondheims veterantrikk.
Jeg velger med byvandring, og det forrykende vinterværet til tross bærer det videre fra Nidarosdomen gjennom den kjente bybrua med de ikoniske trehusene og inn i idylliske Bakklandet.
Det beste av Norge
Tilbake på Havila Castors niende dekk. Jeg har ennå noen dyrebare timer igjen før jeg må forlate det flotte skipet i Tromsø.
Det er isnende kaldt, men ikke en eneste én av passasjerene har trukket inn i den varme salongen. Jeg titter bort på Luis og Javier, som ikke klarer å skjule brede og kritthvite spanske smil under skjegget.
Ved rekka står Katharina og Anja, godt pakket inn i boblekåper, skjerf, votter og luer. For Anja er det en drøm om det vakre landet i nord som endelig går i oppfyllelse. For Katharina er det som en forelskelse hun ikke helt så komme. Og midt oppe i alt skinner nordlyset, som en velsignelse over reisen og landskapet.
Og det er landet mitt som fremkaller alt dette. Jo, jeg gir meg selv lov til å være stolt. Av det beste av Norge.
