– Jeg føler meg som en skuespiller i en James Bond-film, kvitrer mitt engelske reisefølge. For en halvtime siden ble vi plukket opp av en taxibåt – av typen Riva, selvfølgelig – på Marco Polo-flyplassen utenfor Venezia. Og fordi den gamle byen ligger på en øy, er byens taxitrafikk utelukkende lagt til vannveier.
Vår taxibåt følger den oppmerkede trasséen over vannet og inn mot byen, og holder god fart. Og når det berømte tårnet på Markusplassen dukker opp i front, er det ikke fritt for at også jeg får assosiasjoner til nettopp James Bond. For hvor mange ganger har vel ikke en 007 råkjørt med gondoler gjennom trange kanaler nettopp her, med en maskingeværskytende gjeng i hælene?
Bond er selvsagt ikke den eneste filmhelten som har befunnet seg i Venezia gjennom historien. Hele byen er nemlig som en eneste stor og romantisk filmkulisse, eller et levende museum om du vil. Og selvsagt har byen virket som en magnet for tilreisende gjennom hundrevis av år – så til de grader at man nå har sett seg nødt til å innføre ulike tiltak for å begrense skadevirkningene av turismen. I Venezia har man virkelig begynt å ta bærekraft på alvor.
Karantene og ghetto
Jeg sjekker inn på hotellet rett fra ankomsten på brygga, slenger fra meg bagen og smetter gjennom fire trange smug ut mot hovedgaten. Og blir møtt av en mur av mennesker. For det er midt i juli, og halve kloden har tydeligvis satt kursen til Venezia. I kanalene stanger gondolene i kø, tettpakket med turister som ikke vil la sjansen gå fra seg til å ta en tur i et av verdens mest berømte transportmidler. Til mitt forsvar skal det sies at jeg er fullstendig klar over at byen besøkes best før juni eller etter august, både på grunn av antall besøkende og den nådeløse varmen – men denne gangen har jeg en avtale å overholde og hadde ikke noe valg.
Svetten siler under t-skjorten, svermen av mennesker i gater og kanaler er som på en 17. mai i en norsk storby. Det kunne vært aldeles forferdelig. Likevel er det en jublende følelse av lykke over å befinne seg her som skyver alt annet til side. For det er så uendelig vakkert, i alle retninger. Hver eneste bygning bærer en patina som forteller en mange hundre år gammel historie.
En nærliggende historie å gripe fatt i i kjølvannet av pandemien er selvsagt opprinnelsen til begrepet karantene, som oppsto nettopp her i Venezia i 1347. Ordet er avledet av det latinske quaranta giorni, som betyr 40 dager. Som var isolasjonstiden man iverksatte som tiltak mot pest for å hindre smitte fra skip og mannskap som kom fra andre havner. Karantene skulle både hindre at byens befolkning ble smittet, og hindre spredning til andre steder. Skip kunne holdes i karantene i en isolert havn, og mennesker kunne isoleres på lasarett eller innesperret i en bygning. Det er noe skremmende velkjent over begrepet, for alle oss som har følt oss innesperret gjennom coronapandemien.
Et annet begrep som har sin opprinnelse i nettopp Venezia er ordet ghetto. Som var navnet på bydelen som var forbeholdt jøder, der rike kjøpmenn og pengelånere holdt til og ikke-jøder ble utestengt.
Karantene og ghetto, altså. To begreper man ikke umiddelbart forbinder med noe positivt, men som heldigvis på ingen måte definerer en av de største turistmagnetene på kloden.
Mennesker og duer
Om du betrakter Canalettos berømte maleri av Markusplassen – Piazza San Marco – fra 1730, kunne du lett sett for deg at det kunne vært malt i 2023. For den berømte piazzaen (det eneste torget i Venezia som er stort nok til å fylle betegnelsen piazza og ikke campo) ser fremdeles akkurat ut som den gjorde for tre hundre år siden. Om du da ser bort fra alle de proppfulle uterestaurantene langs kantene av piazzaen, selvfølgelig.
Som jeg styrer mine skritt mot, tørst som en kamel i varmen. Jeg finner meg et bord under en parasoll, og bestiller en kald Peroni av en oppmerksom kelner i plettfritt antrekk: Sorte bukser, hvit jakke og sort tversover over den hvite skjorten. Med utsikt over den vakre piazzaen mot det berømte Doge-palasset og skjermet fra dueskit under parasollen, virker det faktisk mer enn rimelig at min flaske med italiensk øl koster nesten det dobbelte av hva den ville gjort på en tilsvarende uterestaurant i Norge.
For mye kan sies om det som kanskje er verdens vakreste by: Billig er det ikke å oppholde seg her. At mitt hotellrom koster over 10 000 kroner natten (riktignok på et bra hotell, men dog…) er noe man bare må godta og legge inn i reisebudsjettet først som sist.
Bak turiststrømmen
På Markusplassen befinner du deg i hjertet av turismens Venezia, og selvsagt må du få med deg hele dette området langs Canal Grande. Men det finnes også et annet Venezia, områder der turismen ikke er like fremtredende. Og er du lur, legger du turen gjennom byens utallige trange gater og smug – kanskje mot den berømte Rialto-broen hvor du igjen møter på turistene, men omveiene mellom turistpunktene bør du ikke gå glipp av. For her får du et glimt av venetianernes Venezia, der små nabolagskaféer utgjør romantiske treffpunkter når kveldsmørket senker seg over kanalene.
Bare husk å ta i bruk GPSen på mobiltelefonen: Her er det fort gjort å gå seg vill…
Utfordringer
Under all skjønnheten, og mest av alt på grunn av den, er Venezia en hardt presset by. Det er velkjent at kanalene har vært ekstremt forurenset, og tiltak er iverksatt for å utbedre problemet. Om det har hjulpet, vet jeg ikke: Vannet er fremdeles like klart som en middels sølepytt.
Et annet velkjent problem er overturismen. For selvsagt skal du besøke Venezia minst én gang i livet, om du har respekt for din egen bucket list. For å begrense tilsiget av turister, eller i alle fall delfinansiere følgene av den, har byen innført en turistskatt for dagsbesøkende som ligger et sted mellom tre og 10 euro, avhengig av antall besøkende den aktuelle dagen. Bor du på hotell, ligger skatten innbakt i romprisen.
Cruisetrafikken har også vært en utfordring, både med hensyn til forurensing og antall turister. Et nytt tiltak for å begrense skadeomfanget er at cruiseskipene ikke lenger får komme helt inn til byen.
Alt dette tenker jeg på når jeg sitter på en fortauscafé på en vakker campo i utkanten av turiststrømmen og nyter en forfriskende Aperol Spritz mens kveldsmørket senker seg over torget. “Se Napoli og dø”, heter det i et kjent ordtak. Den danske musikeren Kim Larsen omskrev ordtaket til å dreie seg om Venezia. For har du først opplevet Venezias skjønnhet, vil du aldri senere oppleve noe vakrere.
