Det er mye å like ved Lübeck. Bare det faktum at byen ofte omtales som Fristaden treffer en rusten bohem-nerve i meg. Legg så til at byen var hovedsete for Hansa-forbundet (hvori opptatt Bergen), så finner du en historisk glamour du ikke skal kimse av. Og så er det den berømte marsipanen selvfølgelig, og for en søtmunn som meg – say no more… Men den endelige stjernen i boka for byen er likevel denne: Adolf Hitler hatet Lübeck! Byen hadde nemlig nektet ham å drive valgkamp der i 1932. Hatten av for Fristaden!
Med dette i reisevesken ankommer jeg Hansa-forbundets dronning i strålende sensommersol, utrustet med en voksende sult på en saftig Schweinehaxe mit Sauerkraut und ein grosses Bier og en sterk treer i tysk fra gymnaset dengang det het gymnas, og ikke videregående.
Trangt om saligheten
Det er nemlig slik fatt med meg: Hver gang jeg kommer til Tyskland, er mitt første måltid nettopp denne erketyske kombinasjonen av svineknoke med ekstra sur surkål ledsaget av en seidel skummende pilsnerøl. Målrettet setter jeg derfor kursen mot en ekstra fristende Bierstube (med egen Biergarten, selvfølgelig) i en sidegate til promenadegaten langs elven Trave, som munner ut mot nordøst ved innløpet til Østersjøen.
Det kryr av folk i de travle gatene. Noen er sikkert lokale, men de aller fleste bærer alle synlige tegn på å være turister. Det overveiende flertallet er likevel tyske: Utenlandske turister velger gjerne andre destinasjoner i Tyskland, mens tyskerne i alt for stor grad får beholde “ukjente” perler som Sylt, Lübeck og strendene langs Østersjøen for seg selv. Uansett – et yrende gateliv er aldri feil for en turist, tenker jeg fornøyd. Med mindre man ønsker seg et bord på en restaurant, selvfølgelig.
Jeg blir blankt avvist på min utvalgte Bierstube, som med store bokstaver i kritt på en utplassert tavle foran inngangsdøren reklamerer for nettopp min etterlengtede Schweinehaxe. Etter å ha fremført mitt ærend på et tysk jeg mener er korrekt avpasset med preposisjoner mot både nominativ og dativ (holdbart i 1978), får jeg høre at hele kvelden er fullbooket og at det er nytteløst å vente i håp om å få et bord. Slukøret tusler jeg videre til neste etablissement, og møter en ubrutt rekke med tyske beklagelser: Beklager, men det er fullt.
Det ender med to tyske pølser på et gatekjøkken – som riktignok smaker godt, som pølser jo gjør i Tyskland, men som likevel ikke når opp til knoken på et godt tysk svin. Jeg tar lærdommen med meg: Skal du besøke Lübeck i feriesesongen (som varer lenger her enn i Norge), bør du bestille bord på dine utvalgte restauranter – helst før avreise. Jeg gjør det nest beste, og klarer faktisk å tinge et bordhjørne på min utvalgte Bierstube Brau Berger neste dag. Og den innfrir til fulle, bare så det er nevnt.
Vandre i historie
Lübecks UNESCO Verdensarv-vernede gamleby er et selvsagt utgangspunkt for rusleturen rundt i byen. Her finner du gaterestaurantene og -barene tett i tett langs kanalgaten An der Untertrave, som med tysk logikk etter hvert går over til å hete An der Obertrave – etter elvens løp.
Jeg starter med rosinen i pølsa – krysser over en bro og finner veien til Holstentor, som markerer slutten av gamlebyen mot vest. Det vakre tårnet fra 1478 var i sin tid den midtre av totalt fire byporter, og en del av byens forsvarsverk. I dag er Holstentor og Burgtor de eneste av de fire som står igjen. Holstentor huser et byhistorisk museum, som stiller ut gjenstander fra tidligere perioder og gir informasjon om utviklingen av byen: Et must for historie-interesserte som meg, men også sterkt å anbefale for alle som har øye for det vakre.
Som weekend-besøkende i Lübeck oppholder du deg hovedsakelig i gamlebyen, alt annet er bortkastet tid for de aller fleste. Her finner du vakre bygninger, muséer, restauranter, caféer og shoppingmuligheter i så rikt monn at du etter to-tre dager fremdeles er sulten på mer.
Og det bør du være, for stimulanse av såvel ånd som gane. Gamlebyen i Lübeck er så avgjort en destinasjon som bør opp på din bucket-liste. Det er også etablissementer som byr på byens berømte marsipan.
En time i marsipanhimmelen
Som sagt er jeg en søtmunn. Og denne søtmunnen er spesielt svak for marsipan. Følgelig befinner jeg meg i Lübeck virkelig på rett sted – eller også riv ruskende feil sted, avhengig av forholdet til midjemålet: I Lübeck har Niederegger produsert fantastisk marsipan og herlige trøffelsjokolader siden 1806, og byens berømte marsipan ble da også i 1996 vernet av et EU-rådsdirektiv som en “beskyttet geografisk indikasjon”.
Mot marsipan i sin alminnelighet har jeg ryggrad som en meitemark, og mot Lübeck-marsipan er jeg fullstendig sjanseløs. Følgelig styrer jeg mine viljeløse skritt mot Café Marzipan Speicher, møter inngangen til Perleporten i en kakedisk så velfylt at betinget refleks umiddelbart setter inn (jada, vi snakker om Pavlovsk sikling på høygir her), og bestiller et gigantisk stykke marsipankake av Mor Go’hjerta bak disken.
Andektig bærer jeg herligheten med meg ut i caféens fredelige bakhage, finner et bord i sensommersolen og setter gaffelen i kaken som i 1932 aldri ble Adolf Hitler til del.
Og med det er mitt besøk i vakre Lübeck fullendt.
