Vi duvet oppover Østerdalen i bedagelig tempo. Høyt oppe over veien og gjennom panoramavinduet av en frontrute hadde vi utsikt over Trysilelva, der den slynger seg langs denne delen av Riksveg 26. Solen var i ferd med å gå ned over åskammen mot Svenskegrensen og farget det vakre dalføret gyllent. Vi hadde kaffe på termos, og ferske boller innkjøpt på en dertil egnet bensinstasjon lenger nede i dalen. Kan man bedre ha det? Neppe, spør du oss.
Vi var to noviser i bobil. Dette hadde vi aldri gjort før, verken mitt reisefølge eller jeg. Men begge hadde vi gjennom mange år hatt lyst til å prøve det å bevege seg rundt i verden med huset på ryggen. Nå var tiden endelig inne for den store testen: Ville forventningene innfris?
Forbausende romslig
– Det er egentlig ikke noe hokus pokus, sa Stian Skaufel for noen timer siden før vi forlot utleiestedet på Jessheim.
Stian er ansatt i bobil-selskapet Ferda, som både selger og leier ut bobiler i et marked som virkelig har tatt av i Norge. Med pandemien og “tvungen” norgesferie på oss alle skjøt etterspørselen i været med ny fart.
– Kjøleskap, gasskomfyr, dusj og dass – og to dobbeltsenger: En bak, og en i en nedtrekkbar hems over førersetene. Kan være kjekt, siden dere er to kompiser på tur…
Stian ga oss en rask omvisning i den forbausende romslige bobilen, som fremdeles ligger innenfor vanlig førerkort-krav. Spillvann fra dusj og vask og dotanken må tømmes med jevne mellomrom – enten på en campingplass, eller også på en bensinstasjon eller andre etablissementer langs landeveien som har utstyr for slikt. Det samme gjelder strøm: Kjøleskap, belysning og annet elektrisk utstyr går på en egen krets, uavhengig av det regulære batteriet – her trenger vi ikke være redde for ikke å få startet bilen om morgenen, uansett hvor mye strøm vi har brukt kvelden før. Lading kan gjøres på samme steder som dotømming, men strømmen lades også mens bilen er i gang – faktisk også på tomgang. Vår tur strakk seg over fem dager, og det skulle vise seg at strømmen holder fint gjennom hele perioden uten at vi trengte å lade.
Narve på Drevsjø
Vi hadde en litt ullen plan om å utforske Østerdalen, Engerdal og Femundsmarka – oppleve Norge på det vakreste, og kanskje lande en ørret eller to med slukstanga. Ut over det tok vi ting som det kom, hvilket skulle vise seg å være den beste planen vi kunne hatt.
På Drevsjø stoppet vi ved den lokale matbutikken, og fylte kjøleskapet med alt vi trengte for overskuelig fremtid – og vel så det. Etter å ha snust litt rundt etter tips om gode fiskevann, fikk vi høre at det beste stedet å henvende seg for denslags var på den lokale bensinstasjonen. Altså satt vi bobil-kursen dit.
– Gode ørretvann? Nei, nå er det jo noen år siden jeg hadde tid til denslags…, begynte Narve Fredheim.
I en alder av 83 var Narve alt for opptatt med å drive sin lille bensinstasjon, sine tre grustak og en rekke andre små og store forretninger til å drive sportsfiske i tillegg. Oss hadde han derimot tid til, og praten gikk fra historier om gamle dagers tømmerfløting til Krigen, hvor faren hjalp flyktninger over grensen til Sverige mens lille Narve som hjelpemann på lastebilen var fullstending uvitende om at høyballene mellom sauene på lasteplanet inneholdt mennesker på flukt fra tyskerne.
Vi tilbragte en drøy time på Narves lille bensinstasjon, der innehaveren i tiltagende grad nøt det faktum at noen farende fanter som oss hadde tid til å høre hans livshistorie. Og det var da det virkelig slo oss, for første gang på turen: Vi hadde jo allverdens tid til å få med oss nettopp spontane opplevelser og møter som dette! Vi hadde ingenting vi skulle rekke – ingen hotellrom eller hytter som var booket til avtalt tid, ikke noe mål som måtte nås før mørket falt på. Vi hadde huset på ryggen, og i det hadde vi alt vi trengte. Vi kunne stoppe når vi vil, og køye når det passet seg sånn.
Og joda, vi fikk tips om gode fiskevann fra Narve også, i tillegg til livshistorien. Men det er mulig tipsene var tuftet på erfaringer fra en svunnen tid, for det ble hamburgere og ikke fisk til middag…
Smarte detaljer
Verken jeg eller mitt reisefølge hadde noen gang kjørt en bil på størrelse med bobilen. Likevel, den viste seg forbausende lett å manøvrere. Svingradiusen er langt bedre enn på en vanlig personbil, og selv på stadig smalere grusveier inn i Femundsmarka gikk det lekende lett. Vi svingte uten problemer ned smale tråkk til et lite tjern anbefalt av Narve – prøvde fisket en times tid, før vi kapitulerte og stekte oss noen hamburgere i bobilens nette lille pantry.
Middagen inntok vi i salongen mellom førersetene og kjøkkenet, som plutselig rommer 5-6 personer etter å ha snudd førersetet 180 grader rundt. Det er mulig det erfarne camping-folket fnyser av vår uvitenhet, men vi lot oss likefullt imponere av alle bobilens smarte, små detaljer.
Etter en drømmeløs natt i hver vår makelige dobeltseng våknet vi med småfuglene, og av solskinnet som strømmet inn gjennom vinduene vi glemte å trekke gardiner for da vi la oss. Fra det rommelige kjøleskapet hentet vi frem frokost, og benket oss til utendørs: Stoler fantes i det store bagasjerommet bak i bobilen, under soverommet. Vi trakk ned markisen langs den ene siden – ikke fordi vi måtte, men fordi det ble så innmari hyggelig å innta frokosten under den mens solen speilet seg i det lille tjernet.
Sørsamenes land
Femundsmarka er dekket av store partier med reinlav, men så er da også dette sørsamenes land. Rundt Gutu og spredt gjennom furuskogen med de høye, rette stammene støtte vi stadig på rein som ruslet uforstyrret langs veien, uaffisert av vår forholdsvis omfangsrike bobil.
Og reinen er ikke alene om å nyte naturen her. Femunden er slett ikke bare for ihuga sportsfiskere som er ute etter ørret, røye, harr, sik, abbor eller gjedde. Her er også et glimrende turterreng, der reinlaven danner et perfekt dekke for turen og skogen er såpass glissen at sikten ofte går flere hundre meter inn i skogen. Legg så til spennende vannsystemer, fra elver til små tjern og store vann – helt opp til Femunden selv, som hører med til de store innlandssjøene våre, så har du et terreng som formelig roper på å bli brukt. Og tro meg: Med huset på ryggen i bobil kommer du langt inn i terrenget, lengre enn vi hadde trodd på forhånd. På den måten hadde vi et vell av mulige utgangspunkt for flotte turer – med eller uten fiskestang.
Bohemer på hjul
Bobil-livet er i sannhet vår samtids svar på en herlig og fri bohem-tilværelse, et omstreiferliv der komfort på ingen måte trenger å ofres på mobilitetens alter. Tvert imot: Vi betraktet med medynk alle telt-turister vi passerte langs landeveien, i likhet med alle fullpakkede personbiler på vei mot et mulig hotellrom der fremme. Kanskje var det forhåndsbooket, eller også risikerte de fulle hus og ørkesløs leting etter losji for natten.
– Stakkars folk, sa mitt reisefølge, uten tanke på at det ellers like gjerne kunne vært ham selv og hans familie på tur han viste til.
Men ikke nå. For slik gikk dagene i vår lille frisone av en langhelg: Vi fulgte innfallsmetoden – fant frem til et tiltalende sted på kartet, slo av en prat med de lokale underveis, og oppdaget steder vi aldri ellers ville sett. Vi mennesker tilbringer gjerne et langt liv med å prøve å nå et mål, og kanskje tenker vi ikke så mye på at lykken i vel så stor grad finnes i det å være underveis. For det er først når målet blir uten særlig betydning at selve reisen blir opplevelsen. Og ingen steder har dette stått tydeligere for oss enn nettopp der og da, da vi hadde funnet en nydelig liten plett langs en elv i Rendalen. Det var slett ikke noe planlagt mål, men en mulighet som plutselig dukket opp. Så da var det bare å svinge inn til siden, trekke opp håndbrekket, sette på kaffen og nyte et vakkert stykke norsk natur til solen gikk ned over tretoppene.
Idet de siste strålene varmet ansiktet hentet vi frem en god konjakk, og skålte for vår første bobiltur. Det blir så avgjort ikke den siste.
