Vi fraktes hit i buss, 39 amerikanere – og jeg. Gemytteligheten er på topp, og gjennom samfulle 20 minutter fra Napoli til Pompeii har samtlige rukket å fortelle hverandre hvor i USA de kommer fra, hvor mange barnebarn de har og at de helt sikkert kommer på besøk til hverandre neste sommer – i Iowa, Florida og Houston, Texas. Jeg føler meg som en inntrenger i en pensjonistforening for overvektige, men samtidig intenst nysgjerrig på en omgangsform og livsstil som ligger meg fjernt.
Vel fremme tar det et kvarter å få alle av bussen. Her er stokker med fire føtter (stødigere slik) som skal geleides ned busstrappetrinn, og betydelig overvekt som i verste fall vil synliggjøre Newtons lov på en brutal og lite ønskelig måte om den ikke låres langsomt fra høyden der oppe ned mot asfalten.
Vi kommer oss helskinnet ned, alle sammen. En lokal guide med et skilt med påskriften “32” høyt hevet mot en skyfri himmel og umiskjennelig italiensk dominans i sin omgang med det engelske språk loser oss rett inn på toalettet: “A-de veeri last-e chance-e for too h-auvers”. To timer? Samtlige benytter anledningen – her vinner prostata over Pampers for oldboys (eller er det en kombinasjon?) og vi tar ingen sjanser.
Som et somletog vandrer vi i gåsegang mot de første restene av Pompeii, byen som ble kapslet inn som et øyeblikksbilde av Romerriket i år 79 da vulkanen Vesuv fikk sitt voldsomme utbrudd og forseglet alt og alle i en pyroklastisk sky. Pompeii har fascinert arkeologer og alle oss andre siden den gravlagte byen ble gjenoppdaget i 1748, og jeg har lengtet meg hit siden jeg var liten gutt med sans for spennende historie. Nå har tiden endelig kommet.
Vi har gått rundt 200 meter, og de første spaserstokkene med fire føtter med gummiknotter sakker etter. Vi gjør et stopp for å få alle med – det første av mange, skal det vise seg. Men guiden vet hvordan hun skal få nytt liv i forsamlingen: “Dere vet det ikke,” sier hun med et lurt smil, “men det dere skal ut på nå, er en rundtur i erotikkens verden!”
Det fnises høylydt sjokkert blant bestemødrene, mens herrene i livets høst veksler megetsigende og vitende blikk: Vel er de over middagshøyden, men… høm, høm og blunk, blunk. Og guiden nører opp under ilden: “I Pompeii var sex en helt naturlig del av hverdagen, og man dyrket den uhemmet. Se bare her,” sier hun – og peker, bevare oss vel – på en pikk i brosteinene. Erigert og fin, og ikke til å misforstå ligger den der, midt i byens hovedgate. Det prektige lemmet viser seg å være en blanding av veiviser og reklameskilt, der den peker ut retningen til horehuset rett ved.
Damene hviner henrykt – en unevnelig pikk, midt på lyse dagen og i full offentlighet. Og den er ikke alene: Nye erigerte lem dukker opp overalt, ved hushjørner, døråpninger og ellers der du minst venter dem. Så kommer vi til stedet der de tross alt hører hjemme – i byens best bevarte horehus. Vi loses gjennom lokalene, der livlige og godt bevarte fresker på veggene med all grafisk tydelighet viser ulike former for seksuell aktivitet. Det er garantert første og siste gang i livet at de blåhårede bestemødrene frekventerer et etablissement av denne typen. De nyter hvert øyeblikk, og fniser uhemmet når guiden forklarer at de grafiske freskene ikke bare viser aktiviteter de fleste av gruppens medlemmer forlengst har glemt, men at de rett og slett er reklameplakater: Her betalte man ikke for den prostituertes tid, men for valg av stillinger – det var bare å peke…
Gruppen vakler ut av lokalet på den andre siden, noen tydeligere rystet enn andre. Et gebrekkelig ektepar må geleides tilbake til bussen, tydelig forvirret. Et annet ektepar med samlet matchvekt på godt over 300 kilo lurer på om ikke bussen kan komme og hente dem her, midt inne i ruinene av Pompeii. Guiden beklager, og ekteparet setter seg utkjørt rett ned på nærmeste stein.
Det er rett og slett for mye for gruppens eldste og tyngste. Vi velger et møtepunkt, og plasserer to tredeler av gruppen i skyggen av et tempel. Resten av oss rusler videre, fra pikk til pikk. Og midt i det hele opplever vi det fantastiske Pompeii, akkurat slik jeg hadde sett det for meg: Et av de viktigste historiske monumentene i verden, verken mer eller mindre. Med eller uten pikk og pakk.
Bussturen tilbake til Napoli forløper i ettertenksom stillhet. Kanskje skyldes det en påminnelse om det som engang var, men som nå tilhører fortiden?
