Vi hadde sluppet av alle de andre fergepassasjerene på øyene innenfor. Ytterst i havgapet var det bare Vis igjen på ruteplanen – rykende fersk som den var, etter at Vis i mange år hadde vært lukket for besøkende på grunn av krigen på Balkan og det militære nærværet på øya. (I dag er den mer kjent, etter at oppfølgeren til “Mamma Mia” ble spilt inn her.)
– Jeg har fikset et besøk for deg, sa min kroatiske venn Tony.
– Det blir en opplevelse. Jeg har hørt at Vis skal være utrolig vakker, og du blir en av de første journalistene som får besøke øya! Ta fergen ut til siste stoppested, så blir du møtt av turistsjefen på kaia.
Så klappet vi til kai, da. I byen Vis på øya Vis (ikke særlig oppfinnsomme på navnefronten der). Og strømmet av båten – alle tre. Mine to medpassasjerer var kledd i høye hodeplagg, fotside svarte gevanter med dinglende krusifikser rundt halsen og langt grått skjegg: To gresk-ortodokse prester i full mundur. Jeg hadde shorts og t-skjorte.
Mottagelseskomitéen på brygga var tilsvarende sammensatt: En klynge prester i litt mindre imponerende klerikale gevanter og litt kortere skjegg, men umiskjennelig i Vårherres klostertjeneste på den ytterste nøgne ø.
Og en låghalt herre på moped, med sint mustasje og bryskt oppsyn.
– Mister Andersson? bjeffet den låghalte (no shit, Sherlock – som om det skulle være noen tvil om hvem av oss som var meg).
– You need a drink!
Jeg protesterte ikke på forslaget, som riktignok var en smule overraskende, men ikke desto mindre kjærkomment. Uten å kaste bort tiden (eller tilby seg å hjelpe meg med bagasjen) satte turistsjefen seg på mopeden, ga gass og satte avgårde innover kaia med meg halsende etter.
Heldigvis skulle vi ikke langt, viste det seg. For turistsjefens kompiser satt i en klynge ved et stambord på havneområdets eneste bar, i helsetrøyer og barter. Turistsjefen ble karslig klasket i ryggen av helsetrøyene – meg var det ingen som brydde seg om. Heller ikke turistsjefen. Men to glass med klar væske kom på bordet; lokal vare, med krutt nok til å ta livet av en hest. Og så begynte krangelen.
Helsetrøyene ropte og skrek, og skjelte hverandre ut på det aller groveste. Det ble hyttet med never og skreket de grusomste fornærmelser på et språk jeg ikke forsto en eneste stavelse av. Never banket i bordet, stoler veltet og i en tiltagende grad av engstelse speidet jeg etter kniver. Turistsjefen satt med stoisk ro og nøt sitt glass lokale (og trolig hjemmebrente) grappa. Til meg sa han ikke et ord – verken før, under eller etter tumultene ved stambordet.
Etter hvert roet det hele seg ned, og helsetrøyene ble sittende og skule olmt på hverandre mens de hev innpå et par glass og blåste resterende damp ut gjennom bartene.
– Mister Andersson, bjeffet turistsjefen.
– We need to go!
Jeg var ikke vanskelig å be, lykkelig over å komme meg vekk fra tumultene og ut av livsfare.
– Hva var det de kranglet om? ville jeg vite.
– Kranglet? svarte turistsjefen overrasket, mens han haltet avsted mot mopeden.
– De kranglet ikke. De bare diskuterte hvorvidt det skulle være lov til å lufte bikkjer på stranden eller ikke. De driter jo overalt, hundejævlene.
Fremme ved mopeden trakk han en lapp opp av en loslitt og slapp sideveske. Den inneholdt en adresse på den andre siden av øya, og ingenting mer. Turistsjefen pekte ut en retning, satte seg på mopeden, ga gass og forsvant i motsatt retning.
Jeg så ham aldri igjen.
PS
I befippelsen klarte jeg aldri å ta et bilde av turistsjefen, men illustrasjonsbildet under illustrerer sånn omtrent graden av bart og bryskhet jeg ble møtt med på kaia i Vis.
