Vi starter vår reise i nord, ut fra Akureyri – “hovedstaden” i det nordlige Island. Hit kommer du med fly fra Reykjavik – ikke fra hovedflyplassen Keflavik, men fra den lille nasjonale flyplassen som ligger nærmere byen. Målet for reisen er hvalsafari i fjorden ut fra Dalvik, av mange regnet som selve episenteret for de beste og sikreste møtene med hval. Kan man tenke seg et mektigere syn enn en 15 meter lang og 40 tonn tung knølhval vende den enorme halefinnen i været og forsvinne ned i dypet? Nettopp her oppgis sjansene for å oppleve nettopp det under en hvalsafari til 98 prosent.
– Vi sier 98 prosent for å være på den sikre siden, smiler vår islandske guide fra Arctic Sea Tours.
– I virkeligheten hender det så og si aldri at vi ikke ser hval på våre turer. Dalvik er et av stedene i verden som egner seg best for hvalsafari. Knølhvalen er her på høsten, mens for eksempel spekkhoggeren gjerne kommer på andre tider av året. Det hender også nesten hvert eneste år at vi får blåhval inn i fjorden her. Vi står i flokk som en gjeng pingviner, godt innpakket i overlevelsesdrakter og redningsvester, med kameraene klare. Guiden har akkurat svart på spørsmålet han åpenbart får fra alle turister han tar med seg ut i den lynraske RIB-båten fra Dalvik på nordkysten av Island: Får vi se hval?
Havets konger
Vi har ikke kjørt mer enn et par minutter ut fra havna i Dalvik før vi støter på en flott niser som leker seg i overflaten. Men nisene får ha oss unnskyldt – det er ikke dem vi er kommet for å se, hvilket understrekes av guiden som ikke engang ofrer dem mer enn et tilfeldig blikk.
På RIBen sitter vi overskrevs på langsgående seter i to rekker, med plass til 12 passasjerer. Setene har fjærer, som gjør at du slipper å spenne fra med bena i bølgene. En annen åpenbar fordel med RIBbåtene er farten; mange av de tradsjonelle hvalsafariene foregår fra gamle og saktegående fiskeskøyter. RIBene kan bevege seg hurtig til stedet der man observerer hval.
Og nettopp dette får vi et bevis på bare få minutter etter at vi er ute ved bestemmelsesstedet midt i fjorden. Et par hundre meter unna ser vi plutselig en hvit sky skyte opp fra vannet, ledsaket av et tydelig utpust fra hvalen. Og siden knølhvalene gjerne “vaker” både tre og fire ganger i overflaten før de dykker igjen, gir det oss tid til å komme helt bort til det aktuelle området før hvalen dukker opp igjen for neste utpust.
Tett på
Neste gang hvalen sender den hvite skyen fra pustehullet mot den gråblå islandske himmelen, er den kun få meter fra båten. Den enorme kroppen glir forbi oss, som i sakte film. Giganten er tilsynelatende fullstendig uaffisert av vårt nærvær, suveren som den er i elementet den regjerer.
Ytterligere to ganger er den oppe i overflaten, før den i en uendelig doven bevegelse synliggjør at den har tenkt å dykke ved å krumme kroppen, sette hodet nedover mot dypet og løfte den enorme halefinnen som en majestetisk hilsen til oss som sitter igjen på overflaten – trollbundet av det vakre skuespillet vi er vitne til.
Så er den borte. Men så fantastiske er forholdene i Dalvik at det ikke går mer enn et par minutter før en ny hval dukker opp noen hundre meter bortenfor. Lyden av utpustet er som et knallskudd på havet, nesten like mektig som dyret selv. Vi setter kursen mot restene av den hvite geysiren fra hvalen, men rekker ikke bort før en ny hval dukker opp samme sted – og så enda én!
Det koker rundt båten, så til de grader at vi nesten bekymrer oss for å bli truffet av en av dem. Så, uten forvarsel, skjer det fantastiske: En knølhval hopper opp av vannet, nesten som en delfin, og lander igjen med en gigantisk plask.
– Det hender iblant at de gjør det, forteller guiden.
– Men vi vet ikke hvorfor. Kanskje for å riste av seg parasitter eller annet, eller kanskje bare for å leke seg.
Uansett er det et syn du aldri glemmer. Dessverre for oss gikk det så raskt at vi aldri fikk festet øyeblikket med kameraet, men bildet av den fantastiske skapningen som hadde nesten hele den enorme kroppen fri fra vannet sitter prentet på netthinnen.
Vi er ute i fjorden i halvannen time, og opplever å se 10-11 knølhvaler leke seg i bølgene. Det er bare å gi seg over: Ikke bare gir islendingene oss beinhard konkurranse om nordlys-turismen. Jaggu tar de ikke innersvingen på våre hvalsafarier også!
Hvalmuséet
Hvalen har hatt stor betydning for bosettingen i det nordlige Island gjennom flere hundre år. I dag er de sammen med Norge og Japan et av de siste landene i verden som fremdeles driver kommersiell hvalfangst, men i likhet med vår egen praksis blir fangsten tonet ned til et nivå der den nesten ikke eksisterer lenger.
– Det har noe med følelser å gjøre, sier Valdimar Haldorsson. Han er bestyrer for Husavik Whale Museum, et non profit-tiltak drevet av ildsjeler som tar sikte på å spre informasjon om hvalens betydning for Island.
– Hvalen er jo et så til de grader imponerende dyr, og som vi vet er det sterke krefter i sving verden over som vil forby hvalfangst. Og det er klart, enkelte arter har jo vært utrydningstruet, så det har vært helt på sin plass å forby fangst av disse artene. For andre arter er det nok som sagt mer følelsene som styrer, og mange har gitt etter for presset og latt være å fangste hval i sin helhet. Selv synes jeg nok det er helt OK, innrømmer bestyreren med et smil.
Muséet er en spennende kilde til informasjon og ikke minst læring, og det føles ekstra spennende å oppleve dette etter nettopp å ha sett hvalen i levende live – nærmest rett ut i fjorden fra muséet i Husavik.
Sjeldent skjelett
Valdimar tegner og forklarer – om hvordan hele samfunn i sin tid ble bygget opp rundt hvalfangsten, og hvordan vi nordmenn i betydelig grad bidro til dette her på Island. Her finnes gamle fotografier og gjenstander brukt i fangsten, og egne rom der skolebarn får undervisning om hvalen og hvalfangsthistorien.
– Det er faktisk kommet inn som pensum i småskolen her nå, forteller Valdimar fornøyd.
Muséet rommer også skjeletter av flere hvalarter, inkludert spekkhogger og “vår egen” knølhval. Men mest stolt er Valdimar av muséets piece de resistance – et vaskeekte skjelett av en blåhval.
– Det finnes bare ni blåhval-skjeletter i hele verden, og et av dem har vi her i Husavik. Fra snute til halefinne er det 25 meter langt her det ligger utstilt hos oss, men i virkeligheten var hvalen et par-tre meter lengre på grunn av mellomrommet mellom ryggvirvlene. Vi hadde ikke plass nok, så vi var nødt til å trekke det litt sammen.
Islendingene er stolte av sin hvaltradisjon. De er også stolte av sitt lokale brennivin, som trylles frem ved den minste anledning og når du som besøkende minst aner det. Og så glad blir Valdimar Haldorsson over vårt besøk at han byr på sitt eget brygg, der lokale urter står for smaken som døyver noe av sjokket ved å nyte den på lokalt vis: Rett ned. Men ikke før vi har utbragt en skål for majesteten i dypet.
Island har et luksusproblem:
Alt for mange turister har begynt å finne veien til sagaøya i vest. Men hvorfor ikke legge turen langt vest for det vanlige turisttråkket, og oppleve det urgamle, utemmede og ville Island? For der folk nå nærmest står i kø for å oppleve Geysir, Gullfoss og Den blå lagune (med god grunn, for det er flotte steder!), ligger områder som det ville og vakre landskapet i Vestfjordene og venter på deg – nærmest uberørt.
Det går fly fra den nasjonale flyplassen nær sentrum av Reykjavik til Isafjördur, “hovedstaden” med 2 600 innbyggere i Vestfjordene helt vest på øya. Men vi har god tid, og velger å følge landeveien vestover. Underveis gjør vi et stopp ved muséet og restauranten Egilssyning i det lille tettstedet Borgarnesi, for liksom å få Sagaøya litt under huden med en kvikk injeksjon av sagalitteratur i form av Egilssaga – historien om Egil Skallagrimson. Den er rå og brutal, men samtidig full av poesi og mystikk. For slik er det: Vil du lære Island og islendingene å kjenne, må du også kjenne historien. Den lever nemlig videre i beste velgående, inkludert en god dose magi og overtro som ingen vil vedkjenne seg – men samtidig slett ikke fornekte. For slik er Island: En blanding av det ville og utemmede, det jordfestede og norrøne – og samtidig med en hotellstandard selv i de fjerneste avkroker som blåser barten av deg, og et utvalg av restauranter som ikke står tilbake for det beste i Europa.
Mellom himmel og jord
Vi er langt ut i mai, og kalenderen formelig roper at våren står i full blomst. Fremme i Isafjördur, derimot, møtes vi av en veritabel snøstorm; kanskje gjorde det ikke så mye at vi la igjen shortsen hjemme? Vi pakker oss inn i medbragte vinterklær, men det går ikke mange minuttene før vi må pakke oss ut igjen: Her skifter været raskere enn en rosablogger skifter antrekk, men det er da også en naturlig del av opplevelsen i dette landskapet.
I strålende solskinn setter vi kursen mot fjordene helt mot vest – over fjellet langs smale veier, der brøytekantene fremdeles strekker seg opp mot fire meter fra grusdekket. Så stuper vi nedover igjen, og når fjorden ved tettstedet Flateyri. Her holder et hundretalls sjeler til, i omgivelser så vakre at du nesten ikke tror det er sant. Men naturen er også lunefull, og vi får en påminnelse om at den også kan være nådeløs når vi får høre at 20 mennesker mistet livet i et snøras her i 1995 – deriblant mange barn.
Hunnbjørnen
Vår guide er Birna, født og oppvokst i Isafjördur. Navnet betyr binne – hunnbjørn. Og Birna lever opp til navnet. Hun er gravid i sjette måned, men klatrer like lett som oss andre opp og ned langs skrenter og fjellsider. Det finnes ikke et gram av tilgjorthet ved Birna, og en skarve graviditet (selv om det er den første) står ikke i veien for hennes arbeid som skilærer og fjellguide.
– Jeg klarer meg fint på egenhånd, slår hun fast. Skjønt, helt alene er hun jo ikke. Hun har jo de underjordiske – den litt udefinerte kraften som bor i naturen, og som ingen islending helt klarer å blåse av.
– Jeg vet ikke hva eller hvem det er, men vi er ikke alene. Kall det hva du vil, sier hun. For henne er det udefinerte den naturligste del av den verden hun lever i.
Vi fortsetter mot vest, og treffer neste fjord. Fjellsidene står loddrett opp fra et blikkstille vann, og en flokk ender som legger på svøm vekk fra oss er det eneste som bryter stillheten. Det finnes ingen steder i verden vi heller ville være akkurat nå. Det er fullkomment. – Dette er Island, sier Birna.
FAKTA:
Turistinformasjon
www.westfjords.is
Komme seg dit
Vi fløy med Icelandair til Reykjavik, deretter bil til Isafjördur. Bilturen tar 4-5 timer, og kan erstattes av innenlandsfly med Air Iceland Connect fra den nasjonale flyplassen rett ved Reykjavik sentrum til Isafjördur.
www.icelandair.com, www.airicelandconnect.com
Bo bra
Island slutter aldri å overraske: I de trangeste fjordarmer kommer du plutselig over de lekreste hoteller i luksusklassen. Vi bodde meget bra og sentralt på Hotel Isafjördur.
www.hotels.com/Isafjörður/Hotell
Spise godt
I Vestfjordene, som på Island generelt, spiser du fantastisk god fisk. Restauranten Tjöruhúsid er kjent over hele denne delen av Island, og byr på nydelig fiskesuppe, bugnende buffet med fristelser fra havet og ikke minst herlig rustikke lokaler.
www.facebook.com/Tjoruhusid
Se og gjøre
Kjører du bil fra Reykjavik, bør du legge turen innom muséet og restauranten Egilssyning i det lille tettstedet Borgarnesi. Her får du en innføring i Egilssaga, og dermed også i den islandske folkesjelen.
www.landnam.is/eng
Et besøk på Arctic Fox Museum i Sudavik gir deg innblikk i dyrelivet på Island, og polarreven i særdeleshet. I bakgården finnes du også et par rever i innhegning. Bygningen ble fraktet hit av den norske hvalfangeren (og mannen som fant opp den moderne harpunen) Svend Foyn på 1880-tallet.
www.arcticfoxcentre.com
Den største attraksjonen i Vestfjordene er likevel den storslagne naturen! Lei en bil, gjerne med en lokal guide (spør etter Birni!), og ta deg ut og inn av fantastisk vakre fjordarmer – og ikke glem å få med deg den vakre fossen Dynjandi!
www.westfjords.is
