[vc_row][vc_column width=”1/2″][vc_single_image image=”16559″ img_size=”full” add_caption=”yes” style=”vc_box_shadow”][/vc_column][vc_column width=”1/2″][vc_column_text]En liten time fra Oslo ligger et landskap de fleste kjører forbi – på vei til fjells, eller videre nordover mot Trondheim. Men er du lur, tar du av veien før du kommer til Hamar og setter kursen ned mot Mjøsa. Som vi gjorde. Her er bare noen av de vakre stedene vi fant – og de flotte menneskene vi møtte.
Stanges storstue
Staur gård på Stange er en av distriktets virkelige storgårder, herskapelig beliggende ved bredden av Mjøsa. Ikke til å undres over at Staur er førstevalget når store begivenheter skal feires.
Ankomsten til Staur er i seg selv storslagen: Fra portnerboligen har du vid utsikt mot den herskapelige gården gjennom alléen og ned mot Mjøsa. Her har landets mest fruktbare jord gitt rikt utbytte til sine eiere helt siden vikingtiden, og en av Staurs tidligere eiere fra år 1400, Gudrun a Stauri, er nevnt i biskop Øysteins jordebok.
Men dette er nåtid, og mye har skjedd på Staur siden Middelalderen. Vi svinger inn på gårdstunet, og ønskes velkommen av Yvonne Hansen, salgs- og markedsansvarlig i regi av dagens eiere: Staten, ved Landbruks- og mat-departementet.
– Velkommen til Staur! smiler Yvonne.
Hovedbygningen, som var i tre etasjer og opprinnelig satt opp i 1880, ble brannskadet i et branntilløp i 1950. Restene av huset som ikke var skadet ble revet, og historien forteller at en lokal snekker satte opp tre hus ellers i bygda av disse materialene. En ny hovedbygning i nyere stil ble reist på den samme grunnmuren, men denne gang i kun to etasjer. Denne nåværende bygningen har samme arkitekt og samme stil som Skaugum.
Mye har skjedd også på eiersiden. Gården var kirkegods under Hamar-bispen fra 1577 og krongods fra 1600 til 1660. Deretter var den privateid helt til Statens Kornforretning kjøpte gården i 1960. Staur ble fredet i 2013, og drives i dag som gjestegård, forsøksgård og avlsgård for sau og storfe av driftselskapet Staur gård AS, et heleid statlig aksjeselskap. Av gårdens 1000 dekar disponeres 200 dekar av Graminor AS, som driver forsøksdrift.
[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_row_inner][vc_column_inner][vc_column_text]Gjestegården ble tidligere benyttet av Regjeringen til regjeringskonferanser, og mange vil fremdeles huske bildene av gjengen med statsråder kledd i busseruller herfra. Og som en påminnelse om dette haster plutselig Sigbjørn Johnsen forbi på vei inn i et av de mange møte- og konferanselokalene på gården; den tidligere finansministeren og fylkesmannen i Hedmark er fremdeles aktiv i det lokale samfunnslivet, om busserullen er borte.
– Vi ligger jo bare 10 minutter fra Hamar, og en drøy time fra Oslo. Mange legger kurs, konferanser og møter hit, forteller Yvonne.
– I tillegg er Staur populært for brylluper, minnestunder, jubiléer og andre arrangementer i tillegg til kurs- og konferanse. Vi har i alt 35 rom, med til sammen 66 sengeplasser fordelt på fem bygninger. Alle rommene har høy standard etter restaurering i nyere tid; her er det både bonderomantisk stil og «gamle tapeter» som både inspirerer og gir ro i sjelen.
Staur Gård har alle rettigheter og serverer alle måltider; enten fra «gourmetmeny» eller den populære «gårdsmeny». Og pågangen er stor.
Ingen bør være overrasket over det. Yvonne viser oss rundt på den praktfulle gården i vår-sola, og vi erkjenner at det er første, men absolutt ikke siste gang vi besøker Staur gård på Stange.[/vc_column_text][/vc_column_inner][/vc_row_inner][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column width=”1/2″][vc_single_image image=”16566″ img_size=”full” add_caption=”yes” alignment=”center”][/vc_column][vc_column width=”1/2″][vc_single_image image=”16564″ img_size=”full” add_caption=”yes” alignment=”center”][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]
Jordbærstedet
Noen drar dit pepper’n gror, og trives med det. Men er du lur, legger du heller veien om Søndre Elton og jordbærstedet til Anette og Børe for en smak av solmoden sommer. For når du sitter i solskinnet på terrassen utenfor Jordbærkiosken på Søndre Elton med utsikt over de grønne åkrene mot Mjøsa, oppdager du raskt at det ikke finnes en plett på kloden der du heller vil være enn akkurat her. Og akkurat nå.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column width=”1/2″][vc_single_image image=”16568″ img_size=”full” add_caption=”yes” alignment=”center”][/vc_column][vc_column width=”1/2″][vc_single_image image=”16572″ img_size=”full” add_caption=”yes” alignment=”center”][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]– Vi tok over gården fra far min i 2012, forteller Børe Vold.
Sammen med kona Anette Løvlien Vold tar han imot på gårdsplassen, og inviterer oss opp i den flotte storstua i andre etasje på nybygget. Her tar de imot grupper for seminarer, dagmøter, minnestunder og andre samlinger, med plass til opp mot 200 personer. Med storkjøkkenet i første etasje har de også hatt bespisning her for 125 gjester.
– Det sto en gammel låve her da vi tok over, forteller Anette.
– Den var gammel og falleferdig, så den måtte vi rive. Men vi trengte jo et sted til maskiner, kjølelager og andre ting, så vi bygget nytt. Nå har vi lagring og storkjøkken i første etasje, hvor vi blant annet sylter bærene som blir til overs etter sesongen. Så mente Børe at når vi først skulle bygge, kostet det ikke så mye mer å bygge på en ekstra etasje. Da fikk vi også et samlingssted, samt en kantine og oppholdsrom til alle bærplukkerne våre.
På Søndre Elton dyrkes det nemlig jordbær over et areal på 100 mål, i tillegg til bygg og hvete samt produksjon av andre bærsorter og grønnsaker i mindre skala. Jordbæråkrene produserer rundt 100 tonn i løpet av sesongen, og plukker seg selvsagt ikke selv.
– I sesongen har vi 60-70 polske bærplukkere her, og med et tillegg på 15-20 norske ungdommer som jobber i Jordbærkiosken er vi da faktisk blant Stanges største bedrifter med hensyn til arbeidsplasser, forteller Børe.
Det meste av jordbærene går til Coop, men de resterende 15-20 prosentene selges på gården. Anette og Børe har satt opp en koselig gårdskafé – Jordbærkiosken, og her får du vafler, saft, syltetøy, grønnsaker, enkle lunsjretter – og selvsagt herlige, nyplukkede jordbær.
Foran Jordbærkiosken er det en romslig platting, med loungemøbler der du kan synke ned og nyte vafler med jordbær og rømme mens du lar øynene hvile på det vakre panoramaet foran deg: Grønne åkre, og åsryggene på den andre siden som speiler seg i et speilblankt Mjøsa – kun streket opp av kjølvannet etter Mjøsas Hvite Svane, Skibladner, om du er riktig heldig.
– I fjor sommer hadde Jordbærkiosken 25 000 besøkende i løpet av syv og en halv uke, forteller Børe.
Vi har ingen problemer med å forstå hvorfor folk kommer hit, fra fjern og nær. Søndre Elton er i sannhet en sommerlig perle.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]
På besøk hos Napoleon
Karoline Finstad Vold er odelsjente til Røhne Nedre gård. Sammen med mannen Erling ønsker hun velkommen på den store steinhella foran den restaurerte hovedbygningen, en av Stanges eldste og – skal det vise seg – et hus med fantastiske hemmeligheter i veggene.
En gravhaug fra yngre jernalder langs oppkjøringen til gården vitner om tradisjoner helt tilbake til 500-tallet, som alene gjør et besøk på Røhne Nedre til en opplevelse. Men det er likevel 1800-tallet som står i fokus her, takket være nettopp det som skjulte seg i det gamle hovedhusets vegger.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column width=”1/2″][vc_single_image image=”16794″ img_size=”full” add_caption=”yes” alignment=”center”][/vc_column][vc_column width=”1/2″][vc_single_image image=”16797″ img_size=”full” add_caption=”yes” alignment=”center”][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]– Bli med opp i andre etasje, smiler Karoline.
Vi klatrer opp den utvendige trappen, og trer inn i en sal vi aldri har sett maken til. Veggene er dekket med vakre og fargerike illustrasjoner som ser ut til å fortelle en konkret historie.
– Veggdekoren viser historiske hendelser i Norge, Sverige og Frankrike på 1840-tallet. En vegg viser den norsk-svenske kongefamilien, men det er Napoleons gravferd i Paris som er hovedmotivet i salen, forteller Karoline.
Etter at den fantastiske veggdekoren ble oppdaget i 2001 da det gamle hovedhuset skulle renoveres, fikk de med hjelp fra en konservator på Hamar fjernet panelet som var satt opp utenpå, og deretter malingen som dekket de fantastiske motivene. Etter ni år klarte de å tilbakeføre veggdekoren til slik den fremstår i dag, og underveis har nysgjerrigheten rundt Napoleon og hans historie selvsagt blitt stadig større på Røhne Nedre. I dag trer Karoline ofte inn i rollen som Keiserinne Josephine, iført en kjole inspirert av empiretidens kjolesnitt, når hun tar imot besøkende for omvisning i den restaurerte hovedbygningen.
– Napoleon ble gravlagt på St. Helena i 1821, og først i 1840 sørget det franske folk og kong Ludvig Filip for at hans ønske om å bli begravet ved Seinens bredd ble oppfylt. Kisten ble hentet fra St. Helena og ført til Paris, hvor han ble bisatt i Invalidedomen der Napoleons sarkofag kan besøkes i dag, forteller hun, mens hun peker ut den illustrerte historien på veggene.
For å se vakre illustrasjoner og høre historien om Napoleons gravfølge trenger du slett ikke dra til Paris og Invalidedomen: Det holder lenge å legge turen om Røhne Nedre.
Det var Karolines tippoldefar som kjøpte gården, som hun i dag driver sammen med mannen Erling som femte generasjon. Her driver de ved siden av gjesteaktiviterer med skog, korn og kyllingproduksjon, og Erling driver ølbrygging på gården sammen med tre venner og partnere.
Røhne Nedre er en gård full av kulturhistorie, og ingen forteller den bedre enn Karoline og Erling. Omvisningen avslutter du best i den koselige stuen i første etasje, hvor tømmerveggene fra 1600-tallet utgjør en perfekt ramme rundt vertskapet, maten (hvor napoleonskake selvsagt også står på menyen) og historiene som gjerne fortsetter utover kvelden.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]
Glade ølhunder
[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_single_image image=”16577″ img_size=”full” add_caption=”yes” alignment=”center”][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]Når fire venner får lyst på øl, er veien fra ord til handling kort på Stange. Slikt blir det velsmakende brygg av. Legger du turen innom Røhne Bryggerhus, får du smake selv!
– Det begynte med at vi fire kameratene ble enige om å finne på noe sammen – skaffe oss en hobby som kunne glede flere enn bare oss selv. Vi er opptatt av lokal matkultur alle fire, og konkluderte raskt med at øl var noe vi kunne bidra med, forteller Gaute Nøkleholm.
– Så vi kjøpte en 60 liters Speidel i 2015, skyter Erik Habberstad inn. Sammen med Erling Vold og Per Christian Standerholen utgjør de Røhne Bryggerhus. Tanken var at de hadde så mye fin lokal mat i området at de også burde ha lokal drikke for å fullbyrde opplevelsen. Og selvsagt også å ha det moro underveis.
– Det siste kjenner du på smaken, mener Gaute. – Vi er jo i fulle jobber utenom bryggeriet. For oss er ikke bunnlinja målet for suksess men derimot antall fornøyde kunder. Derfor går vi aldri på akkord med smaksopplevelsen for å spare råvarer, legger han til.
De investerte 10 000 kroner hver, og satte igang – uten å ha den minste peiling på hvordan man brygger øl.
– Men så gikk vi flere kurs, og skjønte at det var litt vanskeligere enn vi hadde trodd, innrømmer Per Christian.
Det gikk imidlertid bra med det første brygget – en velsmakende IPA, i solid overproduksjon.
– Så det ble deling med venner og kjente, humrer han.
Dermed begynte hjulene å rulle for ølbryggerne på Nedre Røhne gård, hvor de har produksjonslokalene. Folk begynte å komme på besøk for å smake øl, og bryggerne måtte begynne å arrangere mottak for gjester. Det lokale ølet var i ferd med å bli populært.
– Nå er det jo sånn at det tar like lang tid å brygge 60 liter øl som 450, påpeker Gaute.
– Så da sto vi ved et veiskille: Skulle vi fortsette, måtte vi drive større.
Oppildnet etter en studietur til Oslo og et besøk på Schous-kjelleren godt utpå kvelden, tok gutta beslutningen om å kjøre kommersielt.
– Det første vi gjorde var å sikre oss domenet. Det gjorde vi der og da, ler Erling.
Deretter fulgte litt mer papirarbeid; de måtte ha løyve for kommersiell produksjon. Målet var å være klare til Kønnbandfestivalen i september 2016, en stor årlig begivenhet på Stange.
– Og det rakk vi akkurat, sier Erik.
– Vi solgte alt vi hadde, det var knapt igjen en liter på fat eller flaske.
De var nå kommet så langt at det trengtes ytterligere investeringer i anlegget for å kunne øke produksjonen. Dette var på plass i januar 2017, med produksjonsstart en måned senere. De hadde nå organisert seg litt mer formelt, med Erik som styreleder i Røhne Bryggerhus og Erling som daglig leder.
– Vi to andre er bryggerisjauere, ler Gaute. I realiteten gjør de det meste sammen, som jo også var hele ideen i utgangspunktet. Men Erling bidrar nok mest, siden bryggeriet ligger på gården hans. Det er også han som har satt seg inn i produksjon av malt, og forsyner bryggeriet fra egen kornavling.
– Det kommer folk fra land og strand for å kjøpe øl hos oss, det er nesten så vi ikke tror det, sier Erling.
– Men egentlig følger vi bare Gulatingsloven, smiler Gaute.
– Den pålegger jo bonden og gardskjerringa å produsere nok øl til garden; korn tilsvarende den samlede vekten av bonden og kjerringa skulle bli til malt, som det så skulle brygges øl av i løpet av et år. Og av en kilo malt får du ut fire liter øl…
De har mer enn oppfylt forpliktelsene i henhold til Gulatingsloven, de fire glade ølbryggerne i Røhne Bryggerhus. Og har du ikke smakt det velsmakende lokale brygget, er det på høy tid å legge turen innom Skibladner, Victoriahagen på Hamar, en av Stanges storgårder eller også selve kilden i bryggerhuset på Røhne Nedre for… litt påfyll.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]
En tradisjon på isen
– Da jeg var 15 år gammel lurte jeg på hva jeg skulle bli. Så jeg spurte far: Hva skal jeg gjøre? Han drev tradisjonelt jordbruk her med grønnsaker – potet, gulrot og korn. Jeg hadde ingen interesse av å drive som han drev – sitte 14 timer i døgnet på traktoren og aldri være inne.
Farens svar var at hun måtte gjøre det hun hadde lyst til. Astrid Marie Sinnerud hadde odelen til Fjetre Gård, men faren ville fortsatt drive som bonde i mange år til. Det frigjorde andre muligheter for den unge odelsjenta.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column width=”1/2″][vc_single_image image=”16583″ img_size=”full” add_caption=”yes” alignment=”center”][/vc_column][vc_column width=”1/2″][vc_single_image image=”16584″ img_size=”full” add_caption=”yes” alignment=”center”][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]– Jeg vokste opp her, i skjørtene på farmor, mormor og mor. Og de drev på kjøkkenet, så det å bli kokk var et naturlig valg for meg. Det begynte på barneskolen og ungdomsskolen, hvor det var utplasseringsuker og yrkesfag i valgfag. Jeg jobbet på kjøkkenet på Hamar sykehus og på en bakeri på Lillehammer. På videregående gikk jeg to år i kokkefag, og så ble jeg lærling på Hotel Bristol i Oslo. Jeg har fagbrevet mitt derfra.
Kjærligheten og en headhunter hentet henne imidlertid tilbake til Hamar og den lokale restaurantbransjen her. Samtidig begynte foreldrene å tenke på restaurering av et av de gamle husene på gården. Faren solgte udyrket mark nord i gården, som gjorde investeringene mulig.
Huset ble restaurert til 12 sengeplasser, fullt utstyrt kjøkken og møterom. Gården fyrer flis med grønn varme, og i hovedbygningen ble det gjort tiltak som gjorde at det ble godkjent av Mattilsynet.
– Nå kunne vi drive kommersielt på Fjetre. Og et par år senere, over en flaske rødvin, fant mor og jeg ut at det jo hadde vært kult å ha en egen bar! Så da ryddet vi det gamle stabburet, restaurerte det fullstendig og fikk et snekkerverksted til å lage bardisk. Dører fra hovedhuset er brukt som bord i andre etasje, i et hus med originale tømmervegger fra 1600-tallet.
Resultatet, Put’n In Bar (som er nabo til golfbanen), er åpen hver hver fredag i juni og august, og ellers på forespørsel.
Nå var driften på Fjetre kommet så langt at Astrid Marie sa opp jobben som kokk på Hamar, og tok over som kokk og vertinne hjemme på gården. Fjetre ligger i nærheten av pilegrimsleden, og har hyppig besøk av både folk på pilegrimsvandring og andre, fra enkeltpersoner til grupper i ulike former for arrangementer – her er alle velkommen, selv om det alltid er lurt å ringe på forhånd.
En annen, og historisk fundamentert, målgruppe er deltagere på ulike idrettsarrangementer på Hamar. Og da snakker vi i særdeleshet om hurtigløp på skøyter.
– Foran skøyte-VM i Vikingskipet i 2020 har vi venteliste på rommene her, det er fullt hus forlengst. Da blir det skøytefest på Fjetre! smiler Astrid Marie.
Koblingen til nettopp denne idretten ligger snart 130 år tilbake i tid.
– Min oldefar, Peter Sinnerud, giftet seg hit i 1910. Men veien til Fjetre var litt spesiell. Han var en av verdens beste skøyteløpere i sesongene 1893-95, og bodde i Amerika frem til 1910. I 1904 deltok Peter i VM på skøyter i Kristiania, vant alle fire distanser og ble verdensmester. Men så ble han diskvalifisert, fordi han ble ansett som profesjonell: Sjefen hans i Amerika, som også var president i det amerikanske skøyteforbundet, hadde gitt ham tre dollar i reisepenger. Og fordi han hadde litt under én dollar igjen da han vant, mistet han tittelen!
Etter hjemkomsten til Norge og Fjetre videreførte Peter Sinnerud sine kunnskaper om idretten sin, blant annet som skøytetrener helt frem til 1950-tallet.
– Så her på Fjetre har det bodd mange kjente skøyteløpere opp gjennom tidene, forteller Astrid Marie.
Det er da også tydelig dokumentert i romnumrene, som alle er merket med en legendarisk skøytetid og utøverens navn: Her finner vi både Kees Verkerk og Ard Schenck, sammen med en rekke av de gamle storhetene på isen.
– Peter Sinneruds sønn, min farfar, døde da Peter var rundt 80 år. Han hadde da enda ikke overdratt gården til sønnen, så det ble til at far overtok da han bare var fem år gammel. Farmor drev gården videre alene etter farfars død, med ansvar for både driften og faren min. Gården har alltid vært et samlingspunkt for gjester og mat, og farmor er mitt store forbilde. Det med alltid å ha noe i fryseren i tilfelle besøk har jeg fått inn mer morsmelken, sier Astrid Marie.
Og skulle du legge veien gjennom det vakre og åpne landskapet i Stange Vestbygd, det være som pilegrim, turist eller bare nysgjerrig besøkende på jakt etter et gårdsopphold utenom det vanlige, bør du absolutt ta avstikkeren opp til Fjetre Gård. Her venter Astrid Marie Sinnerud med åpne armer, spennende gårdshistorie og nydelig, hjemmelaget mat.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]
Kvinnekraft på Fredheim
Vi sitter på kjøkkenet på Fredheim Gård med en kopp nybrygget kaffe og skravler. Louise Gjør er stolt av gården, og av de som dyrket jorda i hellingen ned mot Mjøsa i generasjonene før henne. Så har hun da også litt å slekte på, eieren av Fredheim.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column width=”1/2″][vc_single_image image=”16586″ img_size=”full” add_caption=”yes” alignment=”center”][/vc_column][vc_column width=”1/2″][vc_single_image image=”16587″ img_size=”full” add_caption=”yes” alignment=”center”][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]– Det var farmoren min som kjøpte gården, forteller hun.
– Ei skikkelig tøff dame, lita og sta! Hun ble født i 1914, og kjøpte gården i 1939. Folk trodde hun var gal som skulle drive gården alene, men hun lot seg ikke skremme. Senere fikk hun mann og tre unger, men ble skilt på 1950-tallet. Deretter fortsatte hun å drive gården på egenhånd, inntil sønnen hennes – altså faren min – overtok i 1969.
Fredheim Gård ble bygget til presteenka fra Stange Kirke rundt 1850, så kvinnehistorien følger gården. Og da Louise overtok etter faren for 11 år siden, fikk Fredheim gård igjen en tøff dame i høysetet. Mannen jobber utenfor gården, så det er hun som står for det meste. Men hun får fremdeles god hjelp av faren, som hilser smilende idet han haster forbi på vei mot et av drivhusene.
– Det er mer enn nok å drive med her, så en hjelpende hånd fra far min er mer enn velkommen, smiler Louise idet vi krysser tunet på vei mot utfluktens mål: Gårdsutsalget – Louises eget initiativ, som sto ferdig i 2016.
Å komme inn i Fredheim Gårdsutsalg er som å finne tilbake til et lykkelig minne fra barndommen – til den koselige landhandelen der alt luktet av honning og kamfer, og solen skinte inn gjennom smårutete vinduer.
– Her finner du det beste av råvarer fra distriktet, sier Louise og slår stolt ut med armene.
Vi rusler mellom hyllene, der ferske grønnsaker og frukt, spekepølse, ost, egg, syltetøy, sjokolade og mange flere spennende varer fra egen gård og andre småskalaprodusenter i nærområdet frister. Det er langt til nærmeste supermarked, både i geografisk avstand, kvalitet og tidsånd. En eggekartong med påskriften “Itte-reste gardsegg” på tjukt Stange-mål forteller oss at de trolig ikke har vært fraktet så langt fra produsenten til Louises hyller.
– De har ikke reist en meter, bekrefter hun.
– Her har vi 7 500 verpehøner, og ferskere egg får du ikke kjøpt noe sted. Grønnsakene har heller ikke reist langt, de er bare båret fra åkeren og inn. Alt er av topp kvalitet, for det spiller ikke noen rolle om det er aldri så kortreist, om ikke produktet er det beste. Smaken har selvsagt mye å si. Mange av kundene sier at vi har de beste eggene som finnes. Du vet, det er noe eget med det som er ferskt!
Det meste produseres fra egen gård, men slett ikke alt. I Stange Vestbygd er de flinke til å samarbeide, og de ulike matprodusentene og gårdene tilrettelegger i så stor grad som mulig for at de skal kunne utfylle hverandre. Derfor finner du også varer fra nærliggende produsenter i hyllene på Fredheim Gårdsutsalg: Anette leverer jordbærsaften, Einar har bringebærsaft og Anders har jo så mange fine poteter som har vokst opp med Mjøs-utsikt!
– Hva skulle jeg solgt om jeg ikke hadde med meg alle naboene? Vi prøver å fortelle kundene våre om varene i gårdsutsalget, for alle vet jo ikke like mye om hvordan ting blir produsert. Og hvem skulle fortalt dem om det, om ikke vi gjør det – vi som driver med det? Da blir kundene også litt med i prosessen, sier Louise, som gjerne tar besøkende med en tur rundt på gården.
– For én ting er produktene, noe annet er opplevelsen. Her møter du noen som ser deg! Til syvende og sist er det tre ting som er viktige for meg: Det skal være rent og ryddig når folk kommer inn her, du skal bli sagt hei til – uansett om det er kø i kassa eller ikke, og alle hyllene skal være fulle.
Forsommersolen skinner gjennom vinduene, forbi hyller stappfulle av fristende “itte-reste” varer og helt frem til kjøpmannsdisken der Louise Gjør som selve bildet på Mor Godhjerta byr på nydelig lokal ost.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_single_image image=”16591″ img_size=”full” add_caption=”yes” alignment=”center”][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]
Edle dråper med historie
Det sies at verdens beste poteter får du på flaske. Et besøk på Atlungstad Brenneri er da også en reise i akevittens historie, til glede for både sinn og skinn.
I 1814 forsøkte Anders Lysgaard, Biri-bonde og politiker, å få inn i Grunnloven at det skulle være tillatt å brenne hjemme. Forslaget vant som kjent ikke gehør i Eidsvoldsforsamlingen, men i 1816 kom det en lov som friga hjemmebrenning – forutsatt at du hadde “artikulert jord” for formålet. Dette resulterte i rundt 10 000 gårdsbrennerier, og veldig høyt forbruk.
– Samtidig sto avholdsbevegelsen sterkt i Norge, og mye på grunn av deres arbeid fikk vi en ny lov i 1848, forteller Ole Volden-Sandersen, daglig leder i Atlungstad Brenneri.
– Det skulle fortsatt være lov å brenne hjemme, men kun hvis du brant mer enn 1 500 potter i døgnet. Når en potte er 0,96 liter, sier det seg selv at de små hjemmebrentsapparatene ikke strakk til. Det som da skjedde, var at bøndene gikk sammen om å starte brennerier. Det var jo god butikk! Bøndene på Stangelandet hadde og har fortsatt en god sirkulærøkonomi rundt brennevinet: Fyringsveden var avfallstømmer, som ikke egner seg til materialer. Poteten var vrakpotet, overskuddet i avlingen som ikke er godt nok til dyrehold. Og restene av produksjonen på brenneriet, dranken, var dyrefôr. Dette fôret kjøpte bøndene tilbake, og det fine med dranken er at dyrene produserer mer avføring – som igjen betyr mer gjødsel, som bøndene både selger og bruker selv. Der har du hele sirkelen, og visst er det en bærekraftig produksjon, slår Ole fast.
Atlungstad Brenneris historie startet i april 1855, da 75 gårdbrukere gikk sammen om å starte brenneriet. Stiftelsesdokumentet ble signert i oktober samme år, byggingen begynte umiddelbart etterpå og høsten 1856 var man i gang med brenningen.
– Teglsteinen i bygget er laget lokalt, 90 000 teglsteiner ble rodd inn fra to nabogårder, forteller Ole.
– Og brenningen var god butikk. De produserte etter hvert i snitt rundt 350 000 liter 100% sprit i året. Dette krever ganske mye potet, for vi bruker 10 kilo poteter på én liter sprit. Og med det store potetbehovet kom de etter hvert ikke bare fra Stange-området, men også fra Helgøya og til og med fra Toten.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_single_image image=”16593″ img_size=”full” add_caption=”yes” alignment=”center”][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]Vrakpotet ble handelsvare for bøndene, med Mjøsa som transportåre til brenneriene. De var det nemlig flere av rundt Norges største innsjø.
– Vi vet at det i 1930 var 22 brennerier i Norge, og 19 av dem lå rundt Mjøsa. Så det er jo dette som er brenneri-land, stadfester Ole.
I dag er det kun to brennerier igjen i landet: Et på Gjøvik, og et på Atlungstad.
– Vi pleier å tøyse litt med at Hoff på Gjøvik produserer bittelitt mer enn oss: De produserer tre millioner liter, mens vi produserer 20 000, ler Ole.
Gårdene rundt om i Stange-landet er noen av Norges beste, og det gjorde at de var populære oppkjøpsobjekter for borgerskapet i Kristiania mot slutten av 1800-tallet. Og fordi eierandelene i brenneriet lå til gårdene, fikk også brenneriet stadig nye eiere.
– Den kanskje viktigste av de nye eierne var Grev Wedel-Jarlsberg, som kjøpte Atlungstad gård. Og med ham kom det flere samfunnstopper hit som investorer. De gamle eierlistene til brenneriet inneholder navn som Astrup, Fearnley og Andresen – både rederen og tobakkskongen.
I dag er eierstrukturen en annen. Den industrielle spritproduksjonen på Atlungstad ble avviklet i 2008, men i 2011 kjøpte Atlungstad Brenneri AS anlegget fra Norske Potetindustrier. Samme høst ble det igangsatt prøveproduksjon på nesten 12 000 liter sprit. Brenneriet ble opprettet som industrielt kulturminne i 2013 og i samarbeid med Arcus ble produksjonen av akevitt startet opp igjen i 2014.
– I dag er det en viktig oppgave å holde brennerianlegget på Atlungstad Brenneri ved like og videreføre kompetansen i brennerifaget. Atlungstad er det eneste historiske brenneriet i Norge der det en periode på året er aktiv drift. Du kan følge potetens gang gjennom brenneriet fra potet til produktet vi er så stolt av; norsk fatmodnet akevitt. Våre kunnskapsrike guider tar deg gjennom historien til brenneriet og norsk industri- og akevitthistorie, forteller Ole, som også er stolt av at deler av brenneriet fremstår som et levende museum med støtte fra Riksantikvaren.
Ved Atlungstad Brenneri arrangeres det også konserter og andre utendørsarrangementer, så sjekk hjemmesidene for å holde deg oppdatert.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_single_image image=”16595″ img_size=”full” add_caption=”yes” alignment=”center”][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column][vc_column_text]
“Bære je ser Mjøsa…”
“Såmmå å je ær hen i væla, bære je ser Mjøsa!” Det kjente uttrykket på klingende hedmarks-dialekt kunne passet som hånd i hanske på Bernt Ola Volungholen (30). En lyrisk baryton av ypperste klasse har imidlertid forkludret utsikten en smule for den unge operasangeren fra den lille bygda Vallset i Stange Vestbygd. I dag finner du ham derfor stort sett på de store operascenene rundt om i Europa – nylig på operaen i Oslo, hvor han gestaltet en ledende rolle som Papageno i Mozarts “Tryllefløyten”.
– Selvsagt på min egen Stange-dialekt, smiler Bernt Ola.
For fire år siden var Bernt Ola ferdig med operautdannelsen i København, og fikk deretter fast ansettelse som operasolist ved Luzern Theater i Sveits. I tillegg har han frilanset litt, med jobber på ulike europeiske operascener.
– Det har vært en fantastisk reise, og jeg har lært enormt mye, sier han.
– Men etter tre år i København og ytterligere tre år i Sveits ble hjemlengselen til slutt for stor. Derfor har jeg bestemt meg for å være mer hjemme. Nå er jeg bosatt dels i Oslo, og dels hjemme på Vallset. I tillegg er det jo blitt sånn nå med kommunikasjonsmuligheter at jeg kan jobbe i Zürich eller Paris, og reise fra Stange om morgenen og komme hjem på kvelden – kanskje med én overnatting, etter forestillingen.
Han slår ut med armene og omfavner de vidåpne omgivelsene i hjemtraktene.
– For dette er mitt landskap. Det er her jeg hører hjemme, sier den bereiste operasangeren. Bernt Ola vokste opp i bygda Vallset i Stange kommune, med nærhet til skogen – og selvsagt utsikt til Mjøsa. Her drev han med jakt og fiske i Romedal almenning, i det nærmeste nabolaget – og her holdt han sine første opptredener på Kvennstuguateatret, et gammelt kvernhus omgjort til utendørsscene.
– Det var en arena for slike tasser som meg, som syntes det var moro med musikk og sang og likte å stå på en scene. Et sted der jeg fikk lov til å være meg selv, og samtidig spille ulike roller. I tillegg spilte jeg tuba i lokale korps, med fantastisk støtte av familie og frivillige i distriktet. Mye av det som har gjort meg til den jeg er, er plassen jeg kommer fra. Og Vallset ble ikke kalt Kulturbygda for ingenting. Her hadde jeg store, fine forbilder i bygdemiljøet i oppveksten, som dagens unge også har. Folk holder sammen og støtter opp om hverandre. Fraflytting har aldri vært noe problem på Vallset, smiler Bernt Ola.
Han har mye å takke hjemtraktene for. Stemmen sin oppdaget han gjennom musikklæreren på Stange Videregående, da han sang hedmarkingen Vidar Sandbecks “Heksedansen”. Han ble oppfordret til å bytte hovedinstrument fra tuba til sang, og da var stien videre lagt. Det ble operastudier i Oslo, og deretter operautdannelse ved Operaakademiet og Det Kongelige Teater i København.
Men gjennom alle årene ute på de store operascenene er det én ting som er viktigere enn noe annet for Bernt Ola, nemlig støtten han hele tiden har følt fra sine sambygdinger hjemme på Stange.
– Jeg elsker å synge for folk hjemme på Hedmarken, det er så moro å kunne snakke samme språk. Så ser jeg det også som både et ansvar jeg har og noe jeg liker veldig godt å synge for likesinnede. Jeg bruker alle anledninger jeg får for å synge hjemme. Står det mellom oppdrag hjemme og ute, velger jeg alltid det som er hjemme – om det er mulig å få det til.
Bernt Ola Volungholen ser ikke lenger Mjøsa hver dag. Derfor lengter han hjem. Hele tiden. Og så ofte han kan legger han turen hjem til Vallset og Stange Vestbygd.[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row][vc_row][vc_column width=”1/2″][vc_single_image image=”16596″ img_size=”full” add_caption=”yes” alignment=”center”][/vc_column][vc_column width=”1/2″][vc_single_image image=”16597″ img_size=”full” add_caption=”yes” alignment=”center”][/vc_column][/vc_row]
