Først trodde jeg han var veldig interessert i astronomi, – men så fikk jeg forklaringen. Han var fra Tokyo. Her, ute i verdens største ørken, Sahara, var det første gang han var ett sted uten mye lys, selv på natta. Det var første gang han så Melkeveiens millioner av stjerner.
Av Emil Andrè R. Engø
Foto Terje Engø
Jeg må innrømme, jeg ble også imponert når jeg så på himmelen. Melkeveien hang som en bred stjernetåke tvers over himmelen. Det blinket i stjerner som jeg aldri
har sett på stjerneklare kvelder hjemme i Bergen. I Sahara er det lite fuktighet og luften er normalt både ren og ekstremt klar. Derfor ser vi stjernehimmelen klarere her enn mange andre steder.
Ikke minst er fraværet av storbyenes lys medvirkende til at stjernene kan sees. For den unge mannen fra Tokyo, var dette så fascinerende at han gikk og så opp i flere timer.
Tunisia har jeg besøkt flere ganger. Det er ett lite land, men også et land som byr på mye, enten en er glad i god mat, kulturelle opplevelser, natur eller søvnige dager på hvite Middelhavsstrender.
Dessverre har opprøret i forbindelse med den «arabiske våren» medført store politiske problemer, og også terror som har rammet turister. Nå synes det som om det hele går i riktig retning. Det er et sted jeg liker å dra på ferie. Her kan du oppleve mye forskjellig. Safari i utkanten av ørkenen Sahara er nok en mer uforglemmelig opplevelse enn lange dager på stranden.
Star Wars
Etter å badet i sol og havvann i noen dager, bestemte vi oss for å leie bil og kjøre ut i ørkenen. På vei mot oasen Douz overnattet vi i et lite hotell bygget under jorden i byen Matmata. Der bor store deler av befolkningen i underjordiske boliger. Det skjermer dem mot den stekende heten om sommeren og de iskalde nettene om vinteren.
Før vi kom dit kjørte vi over den store, nesten inntørkede saltsjøen Chott el Djerid. Den enorme sjøen er noen steder bare uttørret salt. Andre steder er det noe som ser ut som vann, men som er saltlake. Innsjøen dekker fem prosent av Tunisia. Deler av Star Wars-filmene er innspilt her.
Tvers over innsjøen går det en vei, bygget ved å fylle inn stein og jord. Fra den andre siden var det så noen få mil å kjøre før vi kom til byen og oasen Douz. Dette er en by med rundt 30.000 innbyggere. Her lever de fleste av å dyrke dadler, grønnsaker, fikse biler eller drive små forretninger. Heldigvis er det også noen som har funnet ut at det kan være penger å tjene på å arrangere safarier ut i ørkenen. Tross landets politiske problemer, er det lite å merke til disse i Douz.
Noen timer eller mange dager
Vi kunne velge mellom en turer som varte noen timer, bare for å se solnedgangen, være i ørkenen en natt, eller gjerne mange dager. Siden kameler ikke passer helt bra sammen med moderne biler, hadde de sin egen ”parkeringsplass” utenfor sentrum. Der var de førti-femti kameler når vi kom. Vi hadde bare med oss små ryggsekker og noe vann og litt mat.
Mens vi ventet på et par andre turister som skulle være med, gjorde kamelførerne Ahmed og Ali klar kamelene. Hva annet kunne de hete? Mohammed, selvsagt. I disse deler av landet hvor spesielt den eldre generasjonen er religiøse, er så godt som alle gitt navn hentet fra Koranen.
En god en time før sola gikk ned, var vi klar til å dra. Vi tok på hodesjal vi hadde kjøpt. Ikke fordi vi ville se ut som arabere, men fordi vi allerede hadde sett og følt hvor mye sand det blir i luften om det begynner å blåse litt. Hodesjalene er praktisk i ørkenen. På vei til Douz ble vi overrasket av en liten kortvarig sandstorm. En stund var himmelen farget rød, nesten som om det var rød tåke.
Første gang du setter deg på en kamel kan det føles litt ubehagelig. Den reiser seg opp, veldig brått, og du frykter at du vil bli kastet av. Men når kamelen har kommet opp, blir bevegelsene mykere og mer behagelige.
Det ble opplyst at det ville ta to-tre timer til der vi skulle campe ute i ørkenen.
Lyn og torden i Sahara
Ikke mange minuttene etter at kamelen hadde begynt å gå, og vi satt og vugget frem og tilbake, dukket det opp mørke skyer på himmelen. Snart lynte det, og torden buldret over sanddynene. Regn og torden i Sahara! Det er ikke helt hva en forbinder med ørken, og spesielt ikke Sahara.
Sanddynene ble våte. Det fikk frem fargen i den oransje sanden. Men bare for en liten stund. For minutter etter at regnskuren hadde passert var sanden tørr igjen.
Fra kamelryggen fikk vi se et fargespill uten like. I ørkenen er det ofte litt sand i luften like over bakken. Det gjør at fargene på solnedgangene ofte blir veldig sterke. Denne kvelden var det også skyer, som gjorde solnedgangen både flottere og ikke minst dramatisk.
Når vi endelig, litt såre og ømme i baken, kunne gå av kamelene, var det samling rundt ett bål. Bålet var der ikke bare for å skape stemning, men også som en nødvendighet for at vi skulle holde varmen i januarnatten. Selv om vi hadde rundt tretti grader på dagen i Douz, var det kanskje ikke mer enn fem-seks grader på kvelden her i Sahara.
Melkeveien
Skyene forsvant. Og himmelen klarnet, og solnedgangen forsvant. At himmelen var så enormt spennende oppdaget jeg først da jeg så den unge mannen fra Japan. Han sto der og stirret ett opp. Helt «månebedotten» som de sier i Bergen. Slik sto han timer, fascinert av den klare stjernehimmelen.
Snart var det tid for mat. Alle som kommer til Tunisia lærer hva couscous er. Det er en matrett som lages på mange måter og som spises i hele Nord-Afrika. Couscous er semulegryn rullet i mel av durumhvete. Denne trekker i buljong og serveres som oftest med kjøtt og grønnsaker, og gjerne både rosiner og dadler. Det var selvfølgelig det vi skulle spise i Sahara også.
Det var både gass og vann i campen. Noe som skulle være beduintelt, men som minnet mest om gapahuker var satt opp. Der var det bunkevis med ulltepper vi skulle ha over oss. Enkelt, primitivt, men samtidig lagt til rette for at vi verken skulle fryse eller gå til sengs sultne.
Sand i maten
Couscousen hadde smakt kjempegodt, hadde det ikke vært for at det var sand i den. At det er vanskelig å lage mat ute i ørkenen, uten at det kommer sand i maten, forstår jeg. Men godt var det ikke. Det knaste i tennene, og jeg håpet det ikke dukket opp noen store steiner blant sandkornene.
Senere satt vi rundt bålet og så på gnistene som steg mot stjernehimmelen. Ahmed og Ali underholdt med en tom kanne som instrument, og min søster Linn Kristin som har lært seg magedans, hadde en liten opptreden.
Hunder eller rever bjeffet om natta
Det ble iskaldt på natta. Og sanden kom inn på mattene vi låg på. Teppene var også fulle av sand. Det er vel slik det skal føles å være i ørkenen. Sand, sand og sand. Sand i maten, sand i trusen, sand i ørene. Det er mulig å dra på ørkensafari og bo i mye flottere beduintelt. I en brosjyre sto det at vi kunne reise på safari, bo i en ekte beduinleir med svømmebasseng! Jeg har aldri hørt om beduiner som har svømmebasseng. Det må i det minste være vanskelig å ta med på vandringene i ørkenen. For ikke å si, fylle med vann.
Utpå natta hørte vi ørkenrever som bjeffet. Det var i hvert fall hva vi neste dag ble forklart at bjeffet. Kanskje var det bare løshunder som ventet på å kunne forsyne seg med rester fra middagen.
Det var også mus som pilte sanden. Når det ble morgen var det litt fuktig og en del innsekter som kravlet i sanden. Spesielt var det mange skrukketroll, ikke gråblå som i Norge, men med samme farge som sanden. Om dagen graver de seg ned for å ikke bli stekt. Det finnes også slanger og skorpioner. Men de trives ikke midt mellom sanddynene, men foretrekker steder der de kan finne skjulesteder.
Ørkenbakt brød
Til frokost ble det nybakt brød. Først ble det fyrt opp et stort bål. Etterpå ble de varme glørne lagt ned i et stort hull, deigen tømt over, før det ble lagt sand over det hele. Etter en stund ble de gravd opp og sand og aske ble børstet av. Disse knaste enda mer enn couscousen, og jeg var glad vi fikk god te som drikke til.
Etterpå var det å pakke sammen, for så å sitte og gynge på kamelene på vei tilbake til Douz. Når en har sittet på en kamel, forstår en hvorfor de kalles for ørkenens skip. De tar seg fram blant alle sanddynene som nesten ser ut som bølger, og de gynger som en båt på havet.
