Rio: Syndens hovedstad

Det er nærmest umulig å være likegyldig til Rio de Janeiro –– enten du elsker eller hater den, setter Rio varige spor i deg....

Bølgen angriper bakfra. Jeg vet den kommer, men ikke når. Den dunker meg til bunns med en enorm kraft, og tyngdekraften oppheves. Sand, vann, strøm og kroppen min blir slynget frem og tilbake, og jeg jobber febrilsk for å finne fotfeste. Endelig, etter utallige munnfuller med lunkent saltvann, kommer jeg meg opp i knestående. Jeg får så vidt et glimt av stranden gjennom rennende øyne og tror jeg er berget før neste bølge slår over meg. Det samme scenario gjentar seg, og kreftene ebber ut, men jeg er litt nærmere land hver gang.

Til slutt får jeg slept kroppen min opp på stranden, vann renner ut av meg og jeg hiver etter pusten. Jeg er sikker –– for denne gang.

Metaforen er enkel og velbrukt, men er overraskende beskrivende –– den samme følelsen av å så vidt få trukket pusten før du igjen blir tatt av en bølge er ikke ulik det du føler i Rio de Janeiro. Byen de fleste har ærefrykt for, men også til en viss grad frykter berettiget. Byen som er kjent for at over 200 politimenn ble drept i tjeneste i fjor, for sine gatebarn og fattigstrøk, for sine strender og lettkledde jenter, samba og synd.

Falsk idyll

Velberget på stranden kan jeg igjen ta innover meg Rios storslagenhet. Foran meg; et yrende strandliv uten sidestykke, Rios berømte fjellformasjon “”To brødre”” til venstre for meg, Kristusstatuen synlig på fjelltoppen Corcovado rett frem, de massive art deco-inspirerte kvartalene bare noen meter fra stranden og sand så langt øye rekker. Dette er Ipanema. Legendarisk gjennom verdenshiten, udødeliggjort gjennom utseende og stemning.

Enkelte mener at to av verdens mest berømte strender, Copacabana og Ipanema, faktisk er falske. For å være mer presis, her var det en slags strand også tidligere, men det var først etter at turistpotensialet ble oppdaget at byen bestemte seg for å kjøre enorme mengder sand til stranden og lage det byen er aller mest kjent for foruten karnevalet; lange, gule strender. Men det er langt fra bare strendene som er falske, mange av kvinnekroppene vitner også om større eller mindre justeringer fra sin naturlige form. Likevel er det noe med disse perfekte kroppene og jeg tar meg selv i å lure på om noen hundre år med raseblanding virkelig resultert i det mest naturlig vakre som finnes? Dette sitter jeg og funderer på, lenge, på tross av at jeg vet at mang en plastisk kirurg har tjent gode penger på brasiliansk forfengelighet. Men tid har jeg nok av og tankene flyr mens velvillige gamle menn selger meg iskald Skol, Brasils Ringnes.

På Ipanema og Copacabana gjelder den gamle regelen om at “”Less is more””. Bikiniene og speedoen dekker knapt det de skal dekke, men å gå for eksempel toppløs blir sett på som særdeles vulgært. I Rios ekstremt kroppsfikserte strandliv er det ikke mye som blir etterlatt til fantasien. På folkemunne kalles de mest marginale bikiniene “”tanntråd””. Og mennenes speedoer er ikke stort større, de ville fått den notoriske strandløven i de gamle VG-reklamene til å føle seg som kledd for familiefest.

Der hvor jeg ligger og ser dette for nordmenn merkelige skuespillet, er det ikke bare øynene og ørene som får sitt, også luktesansen blir mer enn stimulert. Både Ipanema og Copacabana er delt opp i forskjellige strandposter, og post ni hvor jeg har mitt tilholdssted, er kjent for sine unge og vakre mennesker. Jeg er uten tvil i mindretall, det er ikke mange blekfete menn i bermudashorts her. Men tilbake til luktesanesen; som overalt ellers på disse strendene lukter det grilling, sjø og solkrem, men ved post ni er den søtlige lukten av marihuana også påtagelig. Her feirer de “”riktige”” brasilianerne dagen, kvelden, uken eller helgen. Noe feirer de nemlig –– alltid, og det livsbejaende. Her spilles strandtennis over en lav sko, og strandfotball- og volleyballkampene er aldri langt unna.

Jeg forsøker å kvitte meg med siste rest av saltvannet, og reiser meg på skjelvende ben: Det er godt å være tilbake i Rio de Janeiro.

Mindre kriminalitet

Det tar alltid en stund å akklimatisere seg i Brasils nest største og Sør-Amerikas tredje største by. Rios stekende sol begrenser aktivitetene i starten av oppholdet til strandliv, men etter hvert er det trygt å forlate det avkjølende havet for noen timer.

De fleste turistene holder til i bydelene Copacabana, Ipanema og Leblon. Ufremkommelige fjellskrenter skiller disse bydelene fra resten av Rios sentrum, men allerede i 1891-92 ble den første tunnelen fra den gamle bydelen Botafogo til Copacabana åpnet. I 1923 åpnet det legendariske hotellet Copacabana Palace dørene sine for første gang, da som et prangende bygg i et sparsomt befolket område. I dag er det et av de laveste i et området som er et av verdens mest befolkete. Det var først ved byggingen av nye tunneler på 40-tallet at utbyggingen av Copacabana og senere Ipanema og Leblon eksploderte. Dette medførte at de fleste husene som fortsatt pryder strandlinjen er bygget i samme periode, en slags art deco/funkis stil som tar en liten stund å vende seg til. De er massive der de ligger 40-50 meter fra vannkanten, og de færreste bærer preg av synlig oppussing de siste årene. Men de store vinduene, de skarpe kantene og de duse fargene får deg langt mildere stemt i løpet av kort tid.

Men det er ikke bare bygningene som er massive; naturen og fjellene rundt Rio er minst like dramatiske. De bratte åsryggene forsøker å nå vannet, men blir stoppet på veien av bebyggelsen på Copacabana, Ipanema og Leblon. Derimot har disse åskammene en annen type bebyggelse –– de beryktede favelaene. De klamrer seg fast til de beste tomtene i byen, og har fantastisk utsikt til havet og veggen av blokkbebyggelse hvor de mer bemidlede brasilianerne bor. Fattig og rik bor bokstavelig talt vegg i vegg, men det er særlig nord i Rio de enorme favelaene ligger – langt fra det en gjennomsnittelig turist vil oppleve. Mens turistene og rikfolkene bor i blokker parallelt med havet, bor det mange flere i disse fattigstrøkene. Husene er bygget av murstein og er som regel på to etasjer. Flere av disse favelaene munner ut i de respektable bydelene som er beskrevet, og her kan det skje ran etter mørkets frembrudd.

For Rio de Janeiro har fremfor alle brasilianske byer et dårlig rykte for vold og kriminalitet, selv om mye har endret seg de siste årene. Politiet innførte en nulltoleranse overfor kriminelle, og har kjempet mer eller mindre med de samme midlene og samme premissene som kriminelle selv har. En øye-for-øye-logikk gjelder, og det har blitt sagt at hvis politiet finner en drept person, og særlig hvis den personen er turist, drar de opp i den nærmeste favelaen og skyter mer eller mindre vilkårlig rundt seg. Dette er for oss en avskylig rettslogikk, men den har virket. Færre og færre utlendinger blir utsatt for vold, selv om ran fortsatt skjer hyppig. Grunnregelen er at du bør gi raneren det den vil ha, ingen vinner på en skadet turist.

De kreatives by

Men du kommer raskt inn i hvor det er ok å ferdes nattestid, og hvilke områder det er lurt å holde seg unna. Om dagen er gatene fulle av mennesker, gjerne i speedoer og bar overkropp, og hvis ikke min norske bluferdighet hadde hindret meg ville jeg gått i det samme selv. Vinden er ofte fraværende, men etter noen dager vender også jeg meg til å sette pris på varmen og det bedagelige livet her.

Rio de Janeiro er kjent som Brasils kreative by å– en by for kunstnere, hedonister og andre som setter pris på et rolig tempo. Du kan nesten kjenne igjen en carioca, slengnavnet for byens innbyggere, på gangen og holdningen. Innbyggerne i Brasils finansielle sentrum, Sao Paolo, mener at den enorme Kristusstatuen i Rio vil slå sammen armene sine i et klapp hvis en carioca gjør et ærlig dags arbeid.

Kategori
Brasil

RELATED BY

  • Vekst i Brasil

    Mens de fleste av verdens ferieboligmarkeder sliter, går det så det uler i Brasil. Mange kjøper for å nyte det gode liv. Enda flere kjøper for å investere i...
  • Brasil – verdens beste eiendomsmarked?

    Interessen for Brasil tar seg opp igjen. Svak valuta og nærstående internasjonale sportsbegivenheter som VM og OL gjør at Brasil i dag er «hottere» i Norge enn noen gang...