«De nesten hundre årene som har gått siden bestefaren slo seg ned i landsbyen har ikke endret verken på det azurblå havet rett bortenfor oss eller den evige sommeren som har jaget oss i skyggen.»

Det sies at Kreta er Europas varme omfavnelse, en åpen port mellom øst og vest. Det moderne mennesket oppsto kanskje i Mesopotamia og bygde samfunn rundt de store elvene i det gamle Persia, men like ved vår egen dørstokk var Kreta og de fenomenale kulturene der målestokken vi senere – bevisst eller ubevisst – skulle måle oss mot. Det er flere evigheter siden nå, og fortsatt er vi bare i begynnelsen av forståelsen av denne langstrakte og mangslungne øya midt i havet.

Megler i vinden

Kreta er større enn du tror. Du merker det fort om du som oss tar veien fatt og dra avsted langs motorveiene, krøtterstiene og hårnålssvingene i øst. Reisen fra flyplassen i Heraklion går unna om du bare stirrer rett frem og reiser forbi de mange billedskjønne kystbyene på veien. Fargerike og populære Agios Nikolaos, for eksempel, eller om du glemmer deg helt, svinger nordover og ender opp i Elounta. Utenfor ligger den myteomspunne Spinalonga, opplyst som for å understreke mystikken og alle eventyrene forbundet med den. Vi fortsetter likevel mot sørenden av Mirampelloubukten, forbi Sfaka og Charmezi til Sitia. «Vennlige Sitia», som den lokale poeten Kostis Fragkoulis har kalt kystbyen i sin diktning. Når du svinger nordover igjen fra Agios Nikolaos mot Sfaka langs Mirampellou-bukten vil du merke at landskapet endrer seg til dels betydelig. Denne kretiske blindtarmen – ganske fremmed for de fleste av oss – er villere, mer forblåst enn i vest. Lyset er skarpere, luften enda klarere, fjellene mer taggete og uinntakelige. Og det er langt mellom landsbyene. – Samtidig er folket her vennligere, mer åpne og imøtekommende, som tyske Elke Daehnert forklarte meg noen dager senere på en høyde over den lille strandbyen Myrtos. En flau vind strøk oss vennlig over kroppen. Uten den ville heten vært uutholdelig. – På slike dager hjelper det å komme opp i høyden, forklarte hun mens hun viste meg rundt på gården som nå var et feriehjem – lagt ut for salg. Som eiendomsmegler er dagene lange. Fortsatt er området hun opererer i relativt ukjent. – Det er helt greit, salg av feriehus er bare en måte å fylle dagene med. Det gjør at jeg kan bo her.

«Stive duker og ditto kelnere ligger heller ikke for kreterne. De må ha armslag. For selv om maten er viktig er det sosiale aspektet viktigere.»

God munnskjenk

Sitia er den største byen nordøst på Kreta. Den har internasjonal flyplass like ved, en hyggelig strandpromenade og en bystrand som fort blir folksom på varme dager.

Det er i tillegg godt med restauranter her – ingen på Michelin-nivå riktignok, men det trenger du ikke. Stive duker og ditto kelnere ligger heller ikke for kreterne. De må ha armslag. For selv om maten er viktig er det sosiale aspektet viktigere. – Viktigere, hevder Maria Kefatzaki bestemt. Jeg treffer henne i en kjeller i en dyster borg, på en diger fjellhylle en halvtime i bil videre øst for Sitia. Toplouklosteret befinner seg på et høydedrag ved foten av Cavo Sidero-halvøya og er blant de flotteste på Kreta. «Toplou» betyr «stedet med en kanon» på tyrkisk, og henviser til den dramatiske perioden da tyrkiske pirater opererte i disse farvannene. Den ene kanonen skulle beskytte munkene her oppe, noe som utvilsomt fungerte dårlig, for de ble stadig plyndret av både pirater og tempelriddere. Klosteret, reist på 1400-tallet på restene av et tempel til ære for jomfru Maria, bygget seg raskt opp til å bli en økonomisk maktfaktor på Kreta. – Munkene var standhaftige, og ikke minst arbeidsomme, forklarer Maria, som ikke bare guider besøkende rundt i det imponerende klosteret. Hun inviterer også til vinsmaking. Vinproduksjon var nemlig en viktig geskjeft for munkene – og det ble slett ikke laget bare til eget bruk. Hardt straff et – En gang var det en hel landsby her, sier Maria videre og heller i rødvin til oss begge. Det er lite å si på kvaliteten. Over flere hundre år perfeksjonerte munkene arbeidet med å dyrke frem de beste vindruene. I tillegg er det fredag, og snart helg. Toplou var altså ikke bare et bønnested, men et jordbrukskooperativ som takket være sine betydelige inntekter bygde kirker over hele den omfangsrike øya. Vindyrking er fortsatt en viktig inntektskilde, men det er først de siste fi re årene at abbed Philotheos Spanoudakis har åpnet opp for vinsmaking i klosterets indre gemakker. – Den jernholdige jorden rundt klosteret gir vinen en distinkt karakter, mener Maria der vi smatter oss gjennom den

«At dette en gang var et paradis kan man på et vis forstå ut fra topografien.»

Den ene flasken etter den andre, uten egentlig å kjenne så nøye etter. Anekdotene hun forteller om munkenes gjøren og laden, koblet opp mot Kretas dramatiske historie, kommer i veien. Dramatikken gjenspeiler seg i klosterets fasader, som er en blanding av både bysantinsk, venetiansk og mer moderne vestlig arkitektur. Fasaden viser på sitt vis hvordan klosterets og øyas historie går hånd i hånd. Etter at venetianerne – som regjerte i det østlige Middelhavet på denne tiden – hadde gjenoppbygget klosteret etter et voldsomt jordskjelv i 1612 blomstret Toplou. Så kom tyrkerne og munkene dro, for så å vende tilbake igjen og bli slaktet under den greske frigjøringskrigen i 1821. Det samme skjedde igjen under det kretiske opprøret i 1866. Det siste store dramaet i Toplous historie oppsto da den tyske okkupasjonsmakten under Andre verdenskrig henrettet abbeden og to munker. Det var straff for å skjule motstandskjempere, og for å oppbevare en trådløs radio.

Raki ved ankomst

Kreta har med andre ord opplevd mye drama gjennom tidene. Den fredeligste perioden var trolig under storhetstiden til den minoiske kulturen mellom 2600 og 1100 f.Kr. «Det første leddet i den europeiske lenken», som historikeren Will Durant kalte denne første av de store sivilisasjonene på vårt kontinent. Så vidt historikerne har klart å bringe klarhet i var de rundt 1500 årene denne kulturen fikk regjere på og rundt Kreta preget av fred og fordragelighet. «Mange håndfaste bevis fra fortiden viser at våre håp om fredelig sameksistens mellom mennesker ikke er utopisk drøm», som historikeren og forfatteren Riane Eisler fremholder i boken The Chalice and The Blade, som tar utgangspunkt i mytene og de håndfaste bevisene man har klart å grave frem fra arkeologiske underverker, som 5000 år gamle Knossos fem kilometer sør for Heraklion. At dette en gang var et paradis kan man på et vis forstå ut fra topografi en. Strandperlen Vai, og den mer bortgjemte Erimoupolistranden, er som himlinger langs den forrevne, dramatiske kysten sørover fra nordøstspissen av Kreta.

Når vi etter noen dager i Sitia forflytter oss til sørsiden skifter landskapet til dels dramatisk. Landskapet flater mer ut, det blir mykere og grønnere. Samtidig blåser det litt mer, men temperaturene er samtidig noe høyere. Fra hotellet har vi strålende utsikt over Libyahavet. Krysser vi det, havner vi i Nord- Afrika. Hotellet Aroma Creta der vi skal bo de neste dagene ligger i en skråning ned mot havet. Det er utformet som en liten landsby, ikke ulikt vår egen Kardemomme by, i hvit murpuss og med terrakotta-stein på taket, med kort vei ned til den kjente Koutsounari-stranda. Det er familien Tzortzaki som eier og driver det 40 rom store hotellet, og pappa Manoli er selv til stede når vi ankommer. Før vi får sjekket inn og båret inn koffertene er han frempå med et glass raki. Manoli snakker bare gresk, den tyske resepsjonisten oversetter, men det trenger hun strengt talt ikke. Uansett hva han sier skjønner vi at han rett og slett bare gleder seg over å se oss.

Hos Ioanna

Manolis uformelle stil og oppriktige gjestfrihet er typisk for denne delen av Kreta. Det mener Maria i Toplou skyldes klassisk kretisk gjestfrihet. – Og at denne delen av øya fortsatt ikke er oversvømt av turister, understreket hun. For det er befriende langt mellom de store hotellkompleksene. I den lille kystbyperlen Myrtos var det riktignok tilløp til trengsel i hovedpromenaden som løper langsetter stranda. Det hadde sammenheng med at det denne dagen var like mange innbyggere som besøkende som frekventerte de mange hyggelige skjenkestedene under seilduk og stråparasoller. På et av disse – Moments Café Bar – har Eddie sommerjobb. Han kom hit med sine albanske foreldre da han var tre år. De fikk jobb i et av de mange veksthusene som ligger langs hovedveien mellom Myrtos og «distriktshovedstaden» Ierapetra.

Foreldrene er fortsatt her, mens Eddie ellers i året studerer IT i Athen. – Jeg ser litt mørkt på jobbutsiktene, men jeg fortviler ikke. Dette er jo også en bra jobb, forklarer han, før han i neste nu slår over til italiensk for å betjene kundene ved nabobordet. – Italiensk plukket jeg opp fra italienske tv-serier, sier han kjapt på sitt karakteristiske engelsk og blunker. I parallellgaten ovenfor Moments holder Ioanna Daskalaki til. Sammen med ektemannen driver hun den populære tavernaen på Myrtos Hotel. De rår også over de 16 rommene. – Da jeg vokste opp arrangerte far kino her én gang i uken, sier Ioanna idet hun serverer de herligste fylte auberginer. – Besøkende tror gjerne at Myrtos var en fiskerlandsby, men det er jordbruket som skapte dette lille samfunnet, forklarer Ioanna videre. Hun tar seg god tid, det er ennå en god stund til middagsgjestene kommer. Drivhusene etablert på 1970-tallet er fortsatt den viktigste inntektskilden for de rundt 600 innbyggerne som holder stand her, i tillegg til sommerturistene. – Alle typer mennesker finner veien til Myrtos, fra gamle hippier til unge backpackere. Det er skyldes de gode vibbene her, sier hun med overbevisning. Et fint sted å vokse opp, rett og slett. De nesten hundre årene som har gått siden bestefaren slo seg ned i landsbyen har ikke endret verken på det azurblå havet rett bortenfor oss eller den evige sommeren som har jaget oss i skyggen. Det er noe trygt og godt i bestandige faktorer som nettopp det. – Vi har alt vi trenger akkurat her! Ordene hennes og den gode stemningen mellom Ioanna og meg gjør at jeg blir sittende, til lenge etter at auberginene, desserten, ølen, kaffen og rakien er fortært. I hodet mitt sitter jeg der fortsatt….

5 gode opplevelser øst på Kreta

1. Strendene

Det finnes en rekke strålende strender her, mange et stykke utenfor alfarvei, som gjør at du noen steder er helt alene. Vai er flott, men ofte travel. Dra litt lengre ut, til Erimoupouli. Villere og enda vakrere. Ellers ligger strendene som perler på en snor sørover fra Vai – Mariati, Hiona, Kato Zakros og Xerokambos.

2. Toplou-klosteret

Turen til klosteret og landskapet rundt (se hovedsaken) er minst like fengende som klosteret. Der bør du unne deg å smake på noen av vinene, som faktisk er veldig gode. Munkene lager for eksempel en utsøkt dessertvin.

3. Myrtos

Joda, Myrtos er en liten turistfelle, men samtidig også veldig hyggelig. Litt tilbakelent, og autentisk. Folkene i landsbyen på vel 600 innbyggere er imøtekommende, og du kommer lett innpå dem.

4. Landsbyene

Ta deg en tur i innlandet, til de små landsbyene, som Sitanos. Her er det mye historie, og det bor fortsatt folk her inne som driver med sitt. Mye kultur, ikke minst knyttet opp mot den tyrkiske okkupasjonen og andre dramatiske hendelser i øyas historie.

5. Storbybesøk

Ierapetra (betyr hellig stein) er Europas sørligste by, og er et trivelig bekjentskap. Her fi nnes du fl ere gode restauranter, butikker og endel historiske severdigheter vel verdt å få med seg. Blant annet huset Napoleon angivelig skal ha oppholdt seg i da han var på vei for å erobre Egypt.