Toscana: La vita rustica

av , .

I et øyeblikk av ren lykke gjør vi opp status: Behagelig mette av nabolagets og verdens beste ost, med et glass Vino Nobile i hvert bein – for balansens skyld. Det er la vita rustica i Toscana!

En reise gjennom Toscana er som et fjerde dimensjons lykkelig dypdykk inn i Vinmonopolets lister – eller gourmetbutikkens osteavdeling, øverste hylle. Her passerer vi kjente etiketter på rekke og rad; bare veiskiltene er mer enn nok til å anspore både sult og tørst hos en stakkar fra det karrige nord, som i hverdagen må forholde seg til Rema 1000 og illsinte bønder.

Jeg er på tur med Fulvio. I et tempo som passer fint for to herrer litt opp i årene duver vi makelig opp og ned over åstopper i verdens vakreste landskap. Fulvio er lokalkjent her, i sitt eget paradis – lucky bastard. For meg er det et tidsbegrenset frislepp inn i livet jeg egentlig vil leve, men ikke kan. Eller ikke tør, fordi det involverer så mange og så mye. Kanskje kjenner du deg igjen? Tenkte meg det, ja.

Fulvio er en ihuga fan av moderne musikk, og har stiftet sitt eget fond for komponister av denslags. Lydbildet i bilen er derfor atonalt, for å si det forsiktig. For meg som har vokst opp med Beatles og Genesis er det vanskelig å finne hode og hale på musikken, men Fulvios entusiasme smitter. En spesielt psykedelisk sekvens er så betagende (visstnok) at vi nesten glemmer å ta av til Montepulciano. Men bare nesten.

– Ah! sukker Fulvio lykkelig, og finner en tusen år gammel parkeringsplass i utkanten av landsbyen.

Utsikten er ubeskrivelig, i 360 grader. Under oss ligger halve Toscana, og foran oss ligger Montepulciano med alle sine skatter. Bak stengte bildører hviler en atonal greker et instrument du ikke har hørt om, heldigvis. Sanseinntrykkene suger sultent inn fuglekvitter i mars, vakker middelalderbebyggelse og Fulvios smittsomme vegg-til-vegg-smil.

Utsikten fra Montepulciano er fantastisk; her ser du halve Toscana fra toppen av landsbyen.

Utsikten fra Montepulciano er fantastisk; her ser du halve Toscana fra toppen av landsbyen.

– Nå skal vi drikke litt vin, sier Fulvio. Og jeg protesterer ikke.

Vi slentrer gjennom de trange gatene, som toscanerne har gjort i hundrevis av år før oss. Og så slentrer vi inn i det tradisjonsrike vinhuset Contucci, hvor Fulvio tas i mot som en hjemkommen sønn – og jeg hans hjemkomne fetter. Det kysses og klemmes, og en av søstrene Contucci (de myldrer) tryller frem en flaske Vino Nobile di Montepulciano og litt ost. Vi snuser og smaker, og klatrer ett trinn nærmere opp mot saligheten. Så smaker vi litt til. Og enda litt. Før Fulvio bryter sammen og forærer meg seks flasker av den verdensberømte vinen.

Jeg har ikke hjerte til å fortelle ham om norske tollkvoter. Og hvem bryr seg, egentlig – så langt unna hverdagen? Vi finner tilbake til bilen og flyter videre gjennom det toscanske landskapet, akkompagnert av en russer på ustemt trompet med åpenbare sjelelige plager.

Pienza

Fulvio og jeg duver videre over åsryggene i Toscana, nå med en Vino Nobile di Montepulciano i hvert bein. For balansens skyld, selvsagt. Ut av bilstereoen strømmer det nødskrik fra en forvirret cellist, eller stemmer han bare instrumentet i påvente av en melodi? Vel, den som venter på noe godt…

Pave Pius II – kjent som Pio Due – bygget en stor katedral i en liten landsby. Det skrev Vibeke Løkkeberg bok om.

Pave Pius II – kjent som Pio Due – bygget en stor katedral i en liten landsby. Det skrev Vibeke Løkkeberg bok om.

For min egen del venter jeg verken lenge eller forgjeves på noe godt. Neste stoppested er nemlig Pienza, kjent for sin overdimensjonerte katedral og sine fantastiske oster. Katedralen kom til da pave Pio Due (Pius II, altså) ble, nettopp – pave, og ville gi noe igjen til sin hjemby. Som altså var Pienza. Og osten? Den kommer fra markene som omgir landsbyen på åstoppen, i området Crete Senesi. Eller rettere sagt fra sauene som gresser her, og som på en bakketopp stiller seg opp som et maleri av Giovanni Fattori:

– Dette er Toscana. Dette er livet og landskapet. Du må ta et bilde av de vakre sauene! roper Fulvio med utslåtte armer.

Jeg tar bildet (som du ser øverst på denne siden). Fulvio smiler fornøyd, og vi setter kursen mot Pienza. Vi er nesten alene her, en anonym tirsdag i mars. Det vakre torget med Pio Dues stadig skjevere Cattedrale di Santa Maria Assunta er folketomt. Vel, nesten. For ved et kafébord sitter faktisk Vibeke Løkkeberg og Terje Kristiansen.

Min venn Fulvio di Rosa er en lykkelig mann i et lykkelig landskap. Her i et lykkelig øyeblikk – som alltid.

Min venn Fulvio di Rosa er en lykkelig mann i et lykkelig landskap. Her i et lykkelig øyeblikk – som alltid.

 

– Hei, sier jeg. Sånn oss nordmenn imellom, liksom.
– Hei, sier Løkkeberg og Kristiansen avventende.
– Salute! stråler Fulvio.

Isen er brutt. Den pasjonerte Fulvio har selvsagt sett Løkkebergs “Gazas tårer” (noe jeg med skam å melde ikke har gjort), og jamen har ikke den produktive damen til gjengjeld også skrevet en roman om Pio Due. Fulvio forelsker seg på stedet. Det viser seg at de bor rett i nærheten, i et hus de smart nok kjøpte for mange år siden.

– Og som i dag må være verdt en formue, hvisker Fulvio til meg.

Pienza er kjent for sin katedral – og sine oster. Om du ikke har smakt den lokale Pecorinoen, har du gått glipp av noe viktig. Her, Fulvios favoritt-ostesjappe.

Pienza er kjent for sin katedral – og sine oster. Om du ikke har smakt den lokale Pecorinoen, har du gått glipp av noe viktig. Her, Fulvios favoritt-ostesjappe.

Etter en hyggelig prat om paver og oster spaserer filmekteparet hjemover, og Fulvio og jeg setter kurs for turens mål: La Bottega del Cacio – den lille ostebutikken som ligger Fulvios toscanske hjerte så nær. Inne i den lille bottegaen går min venn nærmest berserk i hyllene. Jeg smaker meg gjennom den ene skjønnheten av en ost etter den andre, og Fulvio bestiller med begge hender – kilo på kilo. Klart jeg skal ha med meg den berømte Pecorinoen hjem, den som kun selges i mars måned! Og selvsagt den som er lagret på nesten tomme rødvinsfat, og den som er gravet ned i aske…

I Montepulciano bekymret jeg meg for tollkvoter. Nå kan jeg føre overvektig koffert til listen over bekymringer. Men hvem bryr seg?

Siena

Midt i hjertet av Toscana ligger Siena, en av Italias aller vakreste byer. Den er ikke stor, med sine knappe 55.000 innbyggere. Til gjengjeld er byens historiske sentrum gjort udødelig gjennom sitt opptak til UNESCOs Verdensarvliste i 1995. Det skal sies om Italia at om det er et kaos, er det i alle fall et vakkert kaos!

Og kaoset møter vi allerede ved innkjøringen til byen: Det er markedsdag, og det står biler parkert på steder som ville fått norske parkeringsvakter til å skrive ut et årsbudsjett i bøter på en formiddag. Men vi gjør som alle andre, og parkerer på tvers i en lyktestolpe.

Utsikt fra katedralen mot Piazza del Campo, hvor det berømte og spektakulære hestekappløpet Palio går av stabelen to ganger i året – midt på torget.

Utsikt fra katedralen mot Piazza del Campo, hvor det berømte og spektakulære hestekappløpet Palio går av stabelen to ganger i året – midt på torget.

Siena har gjennom århundrer rivalisert med nabobyen Firenze, og fremdeles settes gemyttene i kok når de to byenes fotballag møtes. Men vi er ikke ute etter å sammenligne de to vakre toscanske byene, kun nyte vårsolen over en iskald øl på en uterestaurant ved Piazza del Campo. Her er vi i selve hjertet av byen. Piazzaen er kjent over hele verden – selvsagt for sin vakre arkitektur, dominert av det staselige rådhuset Palazzo Pubblico med det høye tårnet. Men kanskje vel så mye på grunn av det spektakulære Palio, et hestekappløp som avholdes to ganger hvert år (2. juli og 16. august) – midt på torget! Her går det for seg så både menn og hester risikerer liv og lemmer. Dette er blodig alvor for både ryttere og tilskuere, og slett ikke arrangert for turistene. Som likevel strømmer til fra hele verden for å bivåne det berømte rittet.

Siena_torg

Se og bli sett i solen på en uterestaurant ved det historiske torget i Siena.

Om det ikke er hester her i dag, yrer det likevel av liv på Piazza del Campo. Turister i store flokker fra alle verdenshjørner blander seg med byens egne innbyggere i en kakofoni av lyder, nesten som et av Fulvios atonale musikkstykker. Vi drikker ut vårt kalde øl, og brøyter oss vei mot katedralen – Duomo di Siena. Du kan ganske enkelt ikke besøke Siena uten å ta turen innom Duomo med sitt tilhørende museum.

Sienas fantastisk vakre katedral ble bygget mellom 1215 og 1263, mens fasaden sto endelig ferdig i 1380. Opprinnelig hadde man planer om å bygge verdens største katedral, men pengene tok slutt underveis (som de gjerne gjør i Italia). Det er dog ikke umiddelbart synlig i hvelvene under kirkebygget og det tilhørende museet, som rommer fantastiske skatter i form av kunstverk og religiøse gjenstander fra middelalderen gjennom rennessansens storhetstid og helt frem til våre dager.

Idet vi er på vei ut av Duomo for å vende hjem til Borgo di Vagli, fylles katedralen av de vakre tonene fra et kor som holder en spontankonsert i midtgangen. Vakkert, javel. Men ikke så vakkert som den atonale konserten i bilen på veien hjem.

Fordi den kommer fra Fulvios hjerte.

Siste artikler