Sansenes Paris

av , .

Se, lukte, smake, høre og føle… Sansene jobber på høygir i Paris. Selv lener jeg meg tilbake og lar meg forføre. Igjen og igjen.

Jeg sitter ved Seinens bredd og koser meg i solen. Tidligere gikk det en trafikkert vei her, men byens tidligere og avholdte ordfører Bertrand Delanoë gjorde flere kilometre bilfritt langs elven. Det har ført til et blomstrende folkeliv langs begge bredder av Seinen, og Paris har fått nok en attraksjon for både turister og byens egne borgere.

Nå er jo ikke verdensbyen akkurat fattig på attraksjoner fra før; Eiffeltårnet, Louvre, Triumfbuen, Latinerkvarteret, Notre Dame… listen er like spennende som den er lang. Men det er sansenes Paris som har lokket meg hit denne gang.

Så her sitter jeg, ved elvebredden i solskinnet med en kald øl i neven og reflekterer over de siste 24 timers nytelser. Jeg er mett – og sulten på mer. Kjenner du følelsen? Vel, her er årsaken.

Smak

Det begynner som det skal, når man virkelig skal nyte sansenes Paris: Vi ønskes velkommen til lekre Hotel du Collectioneur av direktør Bruno Chiaruttini og hans stab av champagneserverende skjønnheter. De første sansene bråvåkner, etter vinterdvalen hjemme. I den rommelige art deco-suiten venter mer champagne, men den får vente i kjøleren: Vi har en avtale med monsieur Alexandre Fauché.

– Velkommen til Maison Prunier, sier herr Fauché. Vi treffer ham i den sagnomsuste butikken/restauranten i Avenue Victor Hugo, omgitt av bokser med eksklusiv kaviar fra gulv til tak. Min første tanke er å gå fullstendig, fråtsende berserk. Min andre tanke er at jeg håper eieren slipper å betale formuesskatt av varelageret.

‘Ave a taste, smiler Alexandre Fauché.

Dagens eier er for øvrig Pierre Bergé, president i Yves Saint Laurent Couture (som nok sikkert har råd til formuesskatten). Men Pruniers historie strekker seg helt tilbake til 1872, da Alfred Prunier åpnet sin østersrestaurant. Etter hvert ble restauranten populær blant den russiske eliten i Paris (det russiske var svært a la mode på den tiden), og de russiske storhertugene arrangerte storslagne mottagelser her.

Da Alfred døde, tok sønnen Emile over. På sin bryllupsreise til Bergen ble han fascinert av fiskemarkedet på brygga, og bestemte seg for å innføre fersk fisk i Paris. Den norske modellen ble en dundrende suksess i Fankrike, og Emile kom etterhvert undervær med en for ham ukjent fisk – nemlig den franske støren. Og fra 1920 og helt frem til i dag har Prunier vært stedet å frekventere for eksklusiv kaviar i Paris.

‘Ave a taste, smiler Alexandre Fauché i det spesialtempererte smaksrommet i butikken.

Og vi smaker, med en intens følelse av velvære og en anelse dårlig samvittighet over å spise noe så dyrt. Alexandre serverer drikke til kaviaren – ikke champagne, som vi kanskje hadde forventet. Nei, hos Prunier gjøres det på den ordentlige måten: Kaviaren skylles ned med bar vodka!

SMAK: Alexandre Fauché ønsker velkommen til kaviar og vodka i tradisjonsrike Maison Prunier i Paris.

SMAK: Alexandre Fauché ønsker velkommen til kaviar og vodka i tradisjonsrike Maison Prunier i Paris.

Mersmak

Bar vodka før lunsj, om enn aldri så mye på en mage full av kaviar, er sjelden kost nord for Sinsenkrysset. Litt vin bør derimot kunne forsvares i all anstendighet, og vi legger turen innom Hervé og hans l’Etiquette.

Sjelden har vi besøkt en vinbutikk med et mer upassende navn. For er det én ting som vekker den ellers så gemyttelige monsieur Hervés harme, er det viner som prises og selges etter navnet på etiketten.

– Det er noe ordentlig vrøvl! fnyser den brått illsinte innehaveren.

– Vin er kunst! Det er lidenskap! Å lage god vin er slett ikke gjort i en håndvending – det krever dyp innsikt, og fremfor alt en glødende kjærlighet til vinen. I min butikk finner du ingen overprisede viner, ingen snobbete flasker med flotte etiketter og middelmådig innhold.

Hervé snakker seg varm om vinprodusenter han kjenner. Små, lokale bønder med et inderlig forhold til sine vindruer og – skal man tro Hervé – dyp forakt for den kommersielle vinindustrien i Frankrike.

Han trekker frem flaske etter flaske – serverer, forklarer og gestikulerer. Vi smatter oss gjennom utvalget fra ukjente produsenter, samtlige fremstilt økologisk. Det smaker himmelsk, og det fremragende norske Vinmonopolet til tross er vi misunnelige på tilgangen til de gjemte perlene.

Den siste flasken er Hervés piece de resistance. Etiketten er helt hvit, uten påtrykk. Det vil si, helt nederst er det trykket med ørliten skrift: “Rien”. Ingenting, altså, oversatt til godt norsk. Hervés ansikt sprekker opp i et eneste stort smil:

– Dette, mine damer og herrer… Dette er hva jeg snakker om! Produsenten vil la vinen snakke for seg selv, og ikke dytte den på deg med juggel og fanteri på etiketten. Dette er den perfekte vin! jubler vinhandleren i Rue Jean du Bellay.

Smattelydene følger oss ut av butikken og bortover fortauet. Og smaksopplevelsen? Formidable!

Paris_08

MERSMAK: Hervé fører deg gjennom sine økologiske favoritter i vinbutikken l’Etiquette i Rue Jean du Bellay, ikke langt fra Notre Dame. Som sine viner opererer han uten etternavn.

Lukt

Med fare for å erte på meg hjemlige skjønnheter: Franske kvinner lukter ikke som andre. Så befinner vi oss da også i parfymens hjemland.

– Duft er en personlig ting, slår Renata Faizutdinova fast. I sitt Sense Unique bistår hun kvinner (og i økende grad også menn) med å finne frem til akkurat den duften som representerer den enkeltes personlighet.

Det kan være gjort på noen minutter, når kunden vet nøyaktig hva hun eller han er ute etter.

– Men det kan også ta flere uker, forteller Renata.

– Vi har mange kunder som kommer til oss og ber om hjelp til å finne frem til akkurat sin duft. Det er jo slik at den samme parfymen kan lukte forskjellig på ulike mennesker, og ofte finner ikke kunden riktig parfyme blant de prefabrikerte. Da blander vi selv, og tester ut ulike varianter. Dette kan være en lang og tidkrevende prosess, men for disse kundene er det verdt både tidsbruken og pengene.

Jeg rusler en runde rundt mellom hyllene og beundrer de vakre flakongene. Navnene er eksotiske, mystiske, forførende. Nåja, i alle fall inntil jeg kommer over parfymen “Sécrétions Magnifiques”, som prydes av en tegning av en ejakulerende penis. Noe for enhver smak, altså. Men ett sted går kanskje grensen for sanselighet, selv i Paris…

Se, høre og føle

Det er endelig tid for lunsj, og igjen lar vi sansene styre valget. Vi har bestilt bord på restauranten i Musée d’Orsay, som viser seg å være et smart trekk der vi sklir forbi den femti meter lange køen på utsiden.

Restauranten åpnet dørene for 114 år siden, og er et veritabelt stormangrep på syn, hørsel og følelser. Det storslagne interiøret kunne vært hentet fra Versailles. Rundt oss summer det i franske gloser, forsterket av akustikken i den gamle, ærverdige bygningen. Menyen er gjennomført fransk fra forrett til dessert, og maten smaker ganske enkelt fortreffelig.

Likevel er det synsinntrykket du sitter igjen med, lenge etterpå. Ikke bare fra de vakre lokalene, men også fra kunstverkene i selve muséet som vi selvsagt besøker etter lunsj.

SE OG HØRE: Restauranten i Musée d'Orsay kunne vært hentet rett ut fra Versailles.

SE OG HØRE: Restauranten i Musée d’Orsay kunne vært hentet rett ut fra Versailles.

Sanselig

Paris er sansenes by. Og visst er det sanselig med kaviar og champagne, vin og foie gras, parfyme og mote, kunst og estetikk.

Men egentlig trenger du ikke gjøre stort annet enn å sette deg på en fortauscafé med et ulest Le Monde i fanget, et par trendy solbriller på nesen og en caffe latte på det lille runde bordet foran deg. Herfra betrakter du livet slik det leves i en av verdens vakreste byer. Og herfra suger du inn atmosfæren, med alle sanser vid åpne.

Og kjenner at du lever.

  • Det kommer til å ta litt tid før en av verdens mest populære byer får påå de gamle besøkstallene igjen.

Siste artikler