Piemonte: Trøffelhelten

av , .

Vi befinner oss i et av verdens vakreste landskaper, på jakt etter en av naturens dyreste råvarer og en av verdens beste viner: Hvite trøfler og Barolo i Piemonte!

Jeg våknet tidlig i morges, forstyrret av to kaklende fasaner utenfor soverommet mitt. Hadde jeg vært Kong Victor Emmanuel II av Italia, ville jeg trolig slengt et par skudd etter fjærkreet (om jeg hadde orket, etter nattens strabaser): Jeg befinner meg tross alt i hans gamle jakthytte. Eller i det minste vegg-i-vegg med Villa Contessa Rosa, som bygningen etter hvert ble hetende.

Det hadde seg nemlig slik at den gamle grabukken Victor Emmanuel II bokstavelig talt stadig la under seg nye erobringer, både på dame- og landefronten. Han startet som konge av Sardinia, og endte opp som den første kongen i det samlede Italia fra 1861. På damefronten fulgte han samme mønster: Han startet opp med å gifte seg med sin østerrikske kusine Adelaide, som han i tur og orden fikk åtte barn med. Deretter jobbet han seg sakte, men sikkert nordover gjennom en rekke elskerinner (og seks nye barn) – til han altså endte opp her, i jakthytta i Piemonte. Hvor han traff den skjønne Rosa Varcellana av lokal og folkelig herkomst, og giftet seg med henne etter dronningens død (i et såkalt “morganatisk ekteskap”, hvor man gifter seg under sin stand). Rosa ble til Grevinne Rosa av Mirafiori og Fontanafredda, og la ytterligere to barn til Victor Emmanuels flokk.

16 offisielle barn, altså – men den vellystige kongen stoppet ikke der, om vi skal tro ryktene som stadig svirrer i Piemonte. For i Piemonte var salget av tobakk og salt strengt regulert, og kunne bare selges etter lisens. Under Victor Emmanuel II fikk et bemerkelsesverdig høyt antall unge kvinner den ettertraktede lisensen. Og pussig nok hadde samtlige farløse barn…

Fontanafredda

Morgenfrisk og fæl etter stevnemøtet med fasanene gjør jeg opp status, mutters alene i dobbeltsengen: Mye er forandret på eiendommen siden Victor Emmanuels tid.

Piemonte_02

Villa Contessa Rosa, hvor grabukken Victor Emmanuel nøt sitt otium i livets høst.

Villa Contessa Rosa er i dag en gourmetrestaurant, og kongens gamle jakthytte er blitt en liten del av en av de ledende vingårdene i Piemonte: Fontanafredda. Som produserer Barolo-vin av ypperste klasse, i tillegg til en rekke andre viner i alle farger og valører. Dagens eiere er verken kongelige eller lettlivete, men dedikerte produsenter av god vin og gourmetmat. I tillegg til Fontanafredda eier de flere andre vingårder i området, og er også kreftene bak den nystartede, globale gourmetkjeden “Eataly” – med filialer i mange land, inkludert flere rundt om i Italia.

Eiendommen er så betagende vakker at den i tillegg til å produsere vin også er blitt et viktig turistmål i Piemonte. Vi sikksakker oss gjennom en busslast med japanere på vei mot dagens første mål, vinkjelleren. For Victor Emmanuel får ha oss unskyldt, det imponerende antallet elskerinnene til tross: Det er vinen vi er kommet for. Og de eksklusive hvite trøflene, selvsagt. Men det får komme litt senere…

Langt nede – og høyt oppe

Anført av Federico Raviola, vår vert og ansvarlig for vineksporten til Norge, klatrer vi ned i dypet og inn i Fontanafreddas forgjettede vinkjellere. Hadde jeg vært Alladin, ville jeg langt ha foretrukket denne hulen fremfor Ali Babas: Her ligger skattene på rekke og rad, på enorme eikefat eller også i støvete flasker i titusenvis. Vi passerer hyllemetre på hyllemetre av den deiligste Barolo, Nebbiolo, Barbera og Asti, kjærlig håndtert i mengder som skulle de vært barn av selveste Victor Emmanuel.

Piemonte_03

Federico Raviola fører oss inn i Fontanafreddas vidunderlige vinverden. Endelig!

Men det er grenser for hvor lenge en stakkar holder ut med hendene på ryggen. Derfor kommer det tross alt som en befrielse når Danilo Drocco, Fontanafreddas sjefsvinmaker, trekker oss opp av kjelleren og inn i lyset: Det er tid for vinsmaking.

Danilo starter med en Roero Arneis 2011 – en hvit, nydelig vin som egner seg både som aperitif eller også som fylgje til fisk eller hvitt kjøtt.

– All Piemonte-vin skal nytes sammen med mat, poengterer Danilo. (Uten å nevne det høyt tenker jeg at denne utmerket godt står seg alene også, på en varm sommerdag. Jeg tar en slurk til. Noen spytter, det vil liksom ikke kroppen min være med på. Roery betyr for øvrig “crazy”, kanskje blir man det av ikke å spytte?)

Danilos neste vin er en rosé; Solerose. En litt avdempet variant, kanskje litt tam for deg som vil ha mye rosésmak?

Tam er derimot ikke den neste vinen, og nå er vi over på det røde: Med Barbera-vinen Briccotondo har Fontanafredda en potensiell storselger i Norge. Først og fremst fordi den er nydelig og lett å drikke, med lite tanniner. Men også fordi den nå også finnes i kartong på Vinmonopolet, til en gunstig pris. Det er mye god vin for pengene, og jeg drikker glasset til bunns før jeg skjønner hva som kom over meg.

Danilos neste valg er en Nebbiolo 2010, fra området i Langhe som ligger utenfor de klassiske “øyene” Barolo og Barbaresco. Her er tanninene igjen på plass, og gir tungen akkurat så mye juling som den skal ha.

Men det er grenser for hvor lenge en stakkar holder ut med hendene på ryggen.

Vi nærmer oss høydepunktene, og det er tid for den første Baroloen: Barolo Fontanafredda, en vin for den litt mer viderekomne. Lagret i to år på eikefat, med nydelig fylde. For 250 kroner blir den din på Polet.

Den neste vinen er også en Barolo; Serralunga d’Alba er en såkalt “single village”-Barolo fra den gamle jorden – altså ingen vin sammensatt av druer fra flere vingårder. Nå begynner vinen å få påtagelig “kropp”, og følelsen av høytid stiger.

Den kulminerer med en aldeles nydelig Asti Millesimato 2010, en søt og musserende dessertvin som formelig roper etter et jordbær eller to.

De største Baroloene koster selvagt en god del, og faktisk nesten like mye her nede som hjemme på Vinmonopolet. Men de er verdt hver krone i ren vinlykke. Likevel, for deg som liker å minimere budsjettet: De fleste av vinene vi omtaler her ligger ikke faretruende høyt over hundrelappen i hjemlige hyller.

Høyt oppe etter vinsmakingen har vi bare lyst på mer. Så vi setter like godt kursen for den lille landsbyen som ga den berømte vinen sitt navn: Barolo.

Barolo

Da Andrea Farinetti overtok ansvaret som sjefsvinmaker for vinhuset Borgogno, var han 20 år gammel. Riktignok er han yngste sønn av eieren, men ansvaret hviler likevel tungt på de unge skuldrene.

For det er litt av en tradisjon den unge Andrea skal forvalte, og litt av en omdømme å forsvare. Barolo er en av Italias store og viktige viner – så viktig at landsbyens gamle borg og landemerke i dag er omgjort til et vinmuseum.

Piemonte_07

Andrea Farinetti overtok ansvaret som sjefsvinmaker for vinhuset Borgogno i en alder av 20 år.

– Jeg prøver å modernisere litt, spesielt etikettene. Men det er samtidig viktig å ta vare på kvalitet og tradisjoner, smiler Andrea. Som sin unge alder til tross allerede har flere års vinstudier og åtte års erfaring fra vinproduksjon bak seg.

Stolt serverer han et utvalg vidunderlige Baroloer fra egen kjeller, også den tilkyttet Fontanafredda. Men her befinner vi oss i hjertet av vinelskerens paradis, i selve landsbyen Barolo. Som er knøttliten, pittoresk og avgjort verdt et besøk for deg som er på reise i Piemonte.

– Smak på denne, ivrer Andrea. På etiketten leser vi “No Name”, med en undertittel som forklarer at dette er en protestvin.

– Det er en klassisk Barolo, men regelverket lar oss ikke kalle den det på grunn av noen idiotiske detaljer. Selvsagt protesterer vi! fnyser Andrea.

Ung må verden enda være. Selv i det tradisjonsrike Barolo.

La Morra

La Morra er Barolos nabokommune, også den langt mer beskjeden i både utstrekning og innbyggertall enn i ry; knappe 3.000 sjeler holder til i selve landsbyen La Morra og tre tilstøtende områder. Ikke desto mindre skal Julius Cæsar i sin tid ha uttalt at “Fra La Morra bringer vi med oss eksellent vin til Roma”, hvilket sier mye om områdets potensiale for produksjon av god vin.

Piemonte_10

La Morra ligger som en luftspeiling mot himmelen. Ikke rart Frans av Asissi fant roen (og kanskje et glass god rødvin) nettopp her.

Ikke vet vi om det var ryktet om god vin som bragte Frans av Assissi til La Morra i 1223 for å tale til folket, men vi på vår side innrømmer gladelig at nettopp det er tilfellet for oss. De trange brostensgatene gjør parkering til et c-moment, selv utenfor turistsesongen. Med lokal kunnskap i baksetet finner vi likevel frem, også til vårt utvalgte “Osteria” for lunsj. Som vi inntar i et kjellerlokale der vinkasser og -stabler går fra gulv til tak; det er ikke så nøye, og vinen går jo ut igjen faderlig fort likevel…

Vi bestiller lokal mat, så kortreist at den ikke engang er verken kokt eller stekt. Her går det i råvarer i sin opprinnelige form: Rått, finskåret kalvekjøtt (en spesialitet i hele Piemonte-regionen), og ikke minst rå pølse – og her snakker vi ikke kjøttfarse… Den siste er litt vanskeligere å svelge, men heldigvis har vi rikelig med Barolo til hjelp. Når restaurantene ikke tre- eller firedobler vinprisen slik de gjør i Norge men bare nøyer seg med en beskjeden dobling, er det både lett og hyggelig å grave seg litt dypere ned i vinlistene.

Fantastisk utsikt

Lunsjen er lang og tung, og følges av et behov for å bevege seg litt. Vi setter kursen mot torget på toppen av landsbyen, som byr på en fantastisk utsikt over det meste av Piemonte. La Morra ligger på en fjelltopp rundt 500 meter over havet, høyere enn nesten alt annet i landskapet.

Under oss ligger vinmarkene, med nyplukkede ranker. Hist og her henger de siste Nebbiolo-druene igjen som siste skanse mot høsten, blant røde og gule blader. Og i det fjerne skimter vi Fontanafredda, med Victor Emmanuels kjærlighetsrede i utkanten av Bosco dei Pensieri – Tankenes Skog. En skog for kontemplasjon, opplyses det på skiltet ved skogholtet. Vi tviler ikke, for Bosco dei Pensieri er sannelig vakker nok til å avføde dype tanker.

For oss er den derimot langt mer aktuell som et potensielt skattkammer: Vi skal på trøffeljakt!

Siste artikler